Straff forsvinner ikke med rusreformen

Den nye rusreformen «Fra straff til hjelp» er så smått i gang. Dens hovedformål er å endre myndighetenes reaksjon mot dem som tas for bruk og besittelse av narkotika. Det kan argumenteres for at reformen er en gavepakke til behandlingsindustrien.

Det er ikke ofte en politiker uttaler seg om rusreform uten også – og nærmest på autopilot – å nevne at det skal satses mer på behandling. Og samtidig understreker hvor viktig det er med behandling. Man kan – feilaktig – få inntrykk av at behandling er det motsatte av straff. Derfor vil jeg forsøke å redegjøre for hvorfor dette ikke er tilfelle.

Videre mener jeg at når man omsider skal reformere ruspolitikken, bør man også se på den rusbehandlingen man planlegger å sluse enda flere inn i som et alternativ til dagens reaksjoner basert på bøte- og fengselsstraff. Det betyr å se på formålet med behandlingen. Dernest på innholdet i den behandlingen som tilbys. Man må se hva som ligger bak sledeturer og fjellklatring, bak grilling av pølser i gapahuk, «åndelige oppvåkninger» og turer til Teknisk museum.

Fra straff til hjelp

I svært korte og forenklede trekk går rusreformen ut på at de som blir tatt for bruk og besittelse av inntil en gitt – men altså ennå ikke fastsatt – mengde narkotika, ikke bøtelegges eller får fengselsstraff. Men at de får tilbud om helsehjelp istedenfor.

Mye tyder på at helsehjelp i første omgang går ut på at man blir pålagt å møte for en nemnd eller kommisjon, som på dine – men kanskje like viktig; på samfunnets vegne – skal vurdere om behandling anses nødvendig. Kommisjonen vil i så fall forsøke å motivere den fremmøtte til behandling uavhengig av om dette er noe den fremmøtte selv føler behov for, eller ønsker. Dette er noe av kjernen i Portugal-modellen, som er den modellen rusreformutvalget langt på vei vil jobbe for å innføre en versjon av i Norge.

Andre og mer diffuse straffetiltak

Allerede her kan vi møte på problemer. Dersom man ikke møter for nemnda som pålagt av politiet, vil reaksjonen kunne være et gebyr av uviss størrelse. Det er også uvisst hvordan en tilsvarende nemnd i Norge vil reagere dersom man gjentatte ganger blir pålagt å møte, men ikke lar seg motivere til behandling.

Det kan ikke utelukkes at det vil kunne utøves et visst press på den fremmøtte. Og hvor mange ganger kan man godta at vedkommende ikke er motivert uten at det reageres, er et høyst relevant spørsmål.

Ser man bort fra at man kanskje – mot egen vilje – motiveres til behandling som alternativ for bot eller fengselsstraff, betyr det at man dermed har unngått straffereaksjoner? Nei, i beste fall bare delvis. Man har unngått én type straff, men samtidig åpnet døren for en rekke andre og mer diffuse og fordekte kontroll- og straffetiltak. Det er dette som fortjener oppmerksomhet og som trenger å bli løftet opp og bli diskutert når vi nå endelig står på trappene til en ny rusreform.

Dagens rusbehandling

Det er ikke til å stikke under stol at dagens rusbehandling er sterkt påvirket av den eksisterende forbudspolitikken både hva gjelder holdninger og formål og at kontroll og straff inngår som viktige elementer i behandlingen.

Under den diffuse og uutforskede sekkebetegnelsen «miljøterapi» som anvendes innenfor døgnbehandling, iverksettes blant annet begrensninger av frihet gjennom faste innetider, ransakinger av rom og eiendeler, kroppsvisitering, kontroll av eller forbud mot bruk av telefon og internett, perioder med utgangsnekt, eller kun med følge, regler for når man får lov å spise, når man skal stå opp og når man skal vaske rommet for å nevne noe.

Selv om det etter « Forskrift om rettigheter og tvang i rusinstitusjon » av 1. november 2016 i utgangspunktet kreves samtykke fra pasienten for innhente prøver av biologisk materiale, som for eksempel urinprøver, oppfattes det fortsatt flere steder av pasienter som et direkte krav for å få behandlingsplass.

Reformens konsekvenser

Med hensyn til de kontroll- og straffetiltak som finnes i rusomsorgens arsenal, er bøter og fengselsstraff for bruk og besittelse noe enklere å forholde seg til. Enklere i den forstand at de er konkrete og håndfaste, men det betyr ikke at det er noe positivt ved dem, og det er på høy tid å gå bort fra denne type straff. Poenget er at konsekvensene av rusomsorgens tiltak kan være minst like alvorlige, men fordi de er mer diffuse og utøves i en svært spesiell sammenheng, kan de være vanskeligere å forholde seg til.

Man kan nekte å vedta en bot og få sjansen til å forklare seg i en rettssal, og man kan anke en fengselsdom om man har kapasitet til det. Kontrolltiltakene i rusbehandlingen kan derimot være alt fra sosial kontroll fra medpasienter gjennom bruk av svært konfronterende metoder for å «oppmuntre» til akseptabel atferd, til i ytterste konsekvens å miste en behandlingsplass.

Prisgitt behandler og institusjon

Videre er pasienten helt avhengig av å ha et godt forhold til både behandlere og institusjon og vil naturlig nok kvie seg for å gjøre noe som kan rokke ved dette i frykt for å komme i unåde og bli sett på som «vanskelig». Et eksempel på det er den gang jeg skrev et innlegg om hva vi som beboere på et av Velferdsetatens botiltak måtte kunne forvente av ansatte. Noe av det første representanten fra Velferdsetaten kommenterte, var at det var modig gjort av meg å ta opp dette mens jeg fortsatt bodde på stedet. Underforstått at det kunne få konsekvenser.

Tap av behandlingsplass er et eksempel på et straffetiltak. Selve tapet av plassen er konkret nok, men vurderingen bak kan ofte være vanskelig å få tak på. Pasienten kan også være uenig i vurderingen og stille seg uforstående til den.

Selv om rus formelt ikke lenger skal være nok til å miste behandlingsplass, skjer det fortsatt i praksis. Resultatet vil ofte være fortsatt tidvis tung og destruktiv rusbruk i påvente av en ny behandlingsplass.

En motivasjonsbyrde

Tap av behandlingsplass begrunnes ofte med manglende motivasjon og at pasienten derfor ikke drar nytte av behandlingen. Hva som konkret skal til for at man får dommen «umotivert» er uklart og derfor vanskelig å forholde seg til. Ofte vil pasienter som oppfattes som umotiverte, oppleve innholdet i behandlingen som meningsløs og lite nyttig. Det gjør det naturligvis vanskelig å mønstre den etterspurte motivasjonen.

Ingen spør heller ikke om det er holdninger hos ansatte som er med å bidra til mistrivsel og mangel på motivasjon. Hele motivasjonsbyrden legges på pasienten, og i inntakssamtaler blir dette særlig tydelig.

Selvoppfyllende fordommer

Det er ikke uvanlig å se på den rusavhengige som manipulerende og uærlig. At det nærmest er i den rusavhengiges natur å være manipulerende og uærlig. Med andre ord er man fra starten av mistrodd, og det forventes at man skal opptre uærlig og ikke være til å stole på. Institusjonenes tilnærming til og opplevde behov for kontroll, utgår fra denne fordommen.

Et annet paradoks er at det som regel gis uttrykk for at «sprekker» i behandlingen er forventet, og at det er en del av prosessen. Når man så nærmest lever opp til forventningene, risikerer man å bli skrevet ut.

For eksempel vil en institusjon kunne anse sine fordommer bekreftet i tilfeller hvor en pasient mistenkes for å ha hatt en såkalt rusepisode og konfronteres med mistanken. Ofte vil pasienten forsøke å nekte og derfor oppfattes som manipulerende og uærlig dersom mistanken bekreftes. At man nekter, skyldes ikke at man er rusavhengig og derfor uærlig, men mer fordi man ved å erkjenne de faktiske forhold utsetter seg for konsekvenser og gjerne straff man naturlig nok helst vil unngå.

Oppmuntrer ikke til ærlighet

Straff kan i ytterste konsekvens medføre tap av behandlingsplass. Ønske om å unngå ubehagelige konsekvenser kan vanskelig sies å være et særlig rusavhengig trekk. Det skyldes altså et kontroll- og straffesystem som ikke oppmuntrer til ærlighet mer enn den rusavhengiges antatte iboende uærlighet.

I samfunnet ellers har man et generelt vern mot selvinkriminering. I rusbehandling er dette snudd på hodet, og man anses i stedet som manipulerende, noe som igjen kan brukes som et argument for å hevde at pasienten er umotivert og som etter en helhetsvurdering altså kan medføre tap av behandlingsplass.

Sosiale sanksjonssystemer

En del døgninstitusjoner bruker gruppepress som en del av miljøterapien. Noen tiltak og institusjoner reklamerer faktisk også med at gruppepress er positivt.

Anvendelsen av gruppepress kan for eksempel innebære at den som har gjort noe, eller som har en atferd institusjonen mener ikke er akseptabel (noen ganger kan det å være for mye på internett bli ansett som uakseptabel atferd), blir plassert på en stol midt i en sirkel av andre pasienter og ansatte. Da må vedkommende finne seg i å høre hva de andre pasientene mener om seg og sin atferd.

Det oppstår en form for massesuggesjon, og det er få lovord som utdeles. Tidligere ble dette kalt en «hot chair». Den varme stolen er nå omdøpt til «love chair» uten at den oppleves mer kjærlig av den grunn. Det er heller skam som påføres i håp om at den skal ha en positiv atferdsregulerende effekt.

Gruppepress og skam

Gruppepress og påføring av skam er enda to eksempler på noe man i samfunnet ellers oppfatter som negativt, men som i rusbehandling plutselig har fått motsatt fortegn og blitt noe man applauderer. Påføring av skyld og skam anses for øvrig som en hersketeknikk man bør motsette seg så langt det er mulig. Det samme gjelder gruppepress.

På enkelte rusinstitusjoner blir man ansett som vanskelig og kanskje til og med påklistret den risikable merkelappen «umotivert» om man tar til motmæle mot slik behandling. Det er ikke uvanlig at pasienter på en eller annen måte avbryter behandling som en direkte konsekvens av denne typen konfronterende behandling.

For å belyse hvordan disse kontroll- og straffetiltakene arter seg i praksis, samt de problematiske holdninger som er knyttet til dem, vil jeg forsøke å trekke frem noen egne erfaringer fra forskjellige institusjoner og situasjoner.

Om romkontroller/razziaer

Kontrolltiltak som like gjerne kunne vært utført i fengsel er romkontroller/razziaer. Jeg har opplevd mange, og i dette konkrete tilfellet ble alle pasientene vekket tidlig en mandag morgen av personalet. Vi ble bedt om å kle på oss og innfinne oss i fellesstuen. Vektere var innkalt i all hemmelighet før de «slo til». Deretter ble alle pasientrom avlåst, og vektere ble utplassert som vakter for å hindre at noen fikk tilgang til egne rom, eller avdelingens arealer for øvrig.

Så ble rommene gjennomsøkt av personalet, delvis i samarbeid med vektere. Da rommene var ferdig kontrollert, ble rommene igjen låst opp for oss. Vi så vektere og ansatte bære ut alt de mente var ulovlig. Deretter ble vi forelagt et brev som beskrev hva de mente var ulovlig. Jeg tror også vi måtte underskrive dokumentet og vedkjenne oss det de mente å ha funnet. Dette ble opplevd som invaderende. Det gjorde ikke situasjonen bedre at mange av oss allerede hadde et problematisk forhold til vektere.

Behandlet som skyldig

Et annet eksempel gjelder en gang jeg kom syklende tilbake til institusjonen på en sykkel. Sykkelen hadde jeg fått av en venninne. De ansatte var godt informert om sykkelen og hvem jeg hadde fått den av. Men på grunn av begrensninger i utetid, hadde jeg ikke hatt anledning til å hente sykkelen før etter cirka en måned. Så da jeg kom tilbake til institusjonen med sykkelen – som jeg i tillegg hadde gitt beskjed om at jeg skulle hente også før jeg dro ut – ble sykkelen fjernet fra sykkelstativet. Den ble låst inne på mitt rom uten at jeg ble informert.

Rommet er det eneste stedet man har noe som kan likne et privatliv. Rommet ble ikke gjort tilgjengelig før etter at personalet hadde fått en bekreftelse fra politiet om at sykkelen ikke var stjålet. Det er vanskelig å beskrive blikk og kroppsspråk, og holdningen jeg ble møtt med fra de ansatte – mens de ventet på politiets svar. Det var lite hyggelig for å si det forsiktig. Å bli ansett og behandlet som skyldig før annet er bevist, sier mye om hvilke holdninger som finnes mange steder i rusomsorgen.

Urinprøver

Som sagt er kontroll den sterkeste ryggmargsrefleksen på alle rusbehandlingsinstitusjoner, og det kommer kanskje klarest til uttrykk gjennom det opplevde behovet for urinprøver. Urinprøver måtte tidligere avlegges. Etter en forskriftsendring i 2016 kreves det nå i utgangspunktet samtykke for å avgi urinprøver. Selv om man nå kan nekte, sitter følelsen av å bli mistenkeliggjort dersom man likevel nekter. Og det er steder hvor det gis inntrykk av at man ikke vil få plassen dersom man ikke gir samtykke.

Dersom noen ikke klarer å avlegge en urinprøve, anses den normalt som positiv. Straffen for å ikke komme helskinnet gjennom et kontrolltiltak er alltid en form for straff. Straffen kan være skjult som noe som gjøres til ditt eget beste, for eksempel at du ikke får lov til å gå ut på en uke fordi da vil du antakelig bare ruse deg.

Problemet med mange av disse straffetiltakene er at de formuleres på en måte som gir inntrykk av at de kun er ment som hjelp, men i praksis vil de stort sett oppleves som en straff. Og straff er dårlig gjødsel for motivasjon.

Bortvisning og midlertidig utskrivelse

Disse kontroll- og straffetiltakene kan også brukes samtidig for best mulig effekt. Som et eksempel – fra en gang jeg ble midlertidig utskrevet fra en institusjon. Midlertidige utskrivelser har for øvrig en ugrei tendens til å bli permanente, og ikke alle av oss som ble utskrevet denne dagen klarte å komme tilbake.

Jeg hadde vært på denne institusjonen i cirka fjorten dager. Jeg hadde nettopp bestemt meg for at jeg skulle bli værende og gi det et forsøk. Det innebar at jeg også skulle gå til det skrittet å pakke ut de to bagene jeg hadde bodd i, i lang tid og som naturlig nok var fulle av både klær samt alskens «rusk og rask».

Som også beskrevet over ble rommene avlåst og kontrollen gjennomført mens vi satt samlet under bevoktning i stuen. Resultatet var at de fant noe udefinerbart rusk under den ene bunnplaten i en av bagene mine. Dette medførte at jeg (og noen andre som også hadde noe «ulovlig») fikk overlevert hvert vårt brev hvor våre overtredelser var beskrevet detalj. For ikke å si, blåst ut av proporsjoner.

Ydmykende behandling

Etter dette ble alle ansatte og pasienter samlet i en ring i stuen, og vi måtte lese opp for alle det brevet vi hadde fått og motta kommentarer fra de andre. Der sto det også at jeg nå var utestengt fra institusjonen i fem dager. Hvordan de kom frem til at fem dager var en passende utestengelsesperiode skal jeg ikke forsøke å mene noe fornuftig om. Fem dager kunne like gjerne vært 10 eller 15 for en som ikke hadde et fast sted å bo.

Da jeg for så vidt – og mot alle odds – kom meg tilbake til institusjonen etter fem dager, måtte jeg avlevere en negativ urinprøve før jeg formelt fikk lov å komme tilbake. Det var kun en kvinnelig ansatt på jobb den kvelden. Jeg måtte kle av meg alle klærne og levere dem til den kvinnelige ansatte. Jeg sto naken med døren åpen og forsøke å avlevere en prøve mens hun så på. Det var lettere sagt enn gjort. Det tok tid. Da jeg spurte henne om hvorfor jeg ikke, i det minste, kunne lukke døren inntil – hun hadde tross alt absolutt alle klærne mine utenfor døren – svarte hun: «nei, man vet aldri med sånne som deg».

Avsluttende kommentarer

De konkrete eksemplene nevnt over er personlige, men verken sjeldne eller unike. De viser med all tydelighet at det ikke bare er rusomsorgens kontroll- og straffetiltakene som må endres, men også bruken av dem uten at det nødvendigvis skal innebære at både kontroll og sanksjoner ikke kan være både berettiget og nødvendig i enkelte tilfeller.

Kontroll- og straffetiltakene både speiler, men også skaper holdninger. Holdninger som er utledet direkte fra den forbudspolitikken som har vært ført i nærmere 50 år og som ingen som har fulgt med på utviklingen lenger benekter at bare har gjort situasjonen verre. Derav behovet for en reform.

En ruspolitikk basert på forbud og kontroll, straff, stigmatisering og mistenkeliggjøring har ført til en rusbehandlingspolitikk med skremmende like kontroll- og straffemekanismer.

Hva skal vi forstå med behandling?

Skal rusbehandlingens eneste og fremste formål fortsatt være «rusfrihet»? Skal man fortsette å måle suksess i behandling basert på hvorvidt pasienten gjennomfører og holder seg totalt rusfri i en gitt periode etter endt opphold? Eller er det nå på tide å også endre formålet fra rusfrihet til andre overordnede mål? Endrer man formålet, tvinger man også frem en endring av innhold og holdninger til behandlingen.

Videre er det en kjensgjerning at dagens rusbehandling – for mange – ikke fungerer. Men enda verre er det at mange får en så dårlig behandlingsopplevelse at de blir sykere av det og med det dårligere rustet til å takle både hverdagen etter behandling som eventuelle fremtidige behandlingsopphold. Det finnes foreløpig ikke konkrete tall på omfanget av behandlingsskader i Norge, men som professor i klinisk psykologi Gerhard Anderson sier i forbindelse med psykoterapi i rusbehandling; at alt som virker selvsagt også kan skade.

Jeg mener dette viser i hvor stor grad kontroll- og straffetiltak er sentrale elementer i dagens rusbehandling, og at det derfor både er en forenkling og en feilslutning å hevde at man går fra «straff til hjelp» ene og alene ved å overføre ansvaret fra justissektoren til helsesektoren.

Når ruspolitikken nå ligger an til en endring i mer konstruktiv og human retning, bør rusbehandlingen (rusbehandlingspolitikken) følge etter. Når politikere nå snakker om rusreform, vil det etter min oppfatning også være naturlig å snakke om en rusbehandlingsreform.