Ja, det er krevende, men jeg vil bli sykepleier

Bildet viser sykepleierstudent Stine Sundberg som har praksisplass på et eldrehjem. Hun hjelper en sengeliggende beboer.
INNSIKT I PASIENTENES BEHOV: Jeg har lært hvilke verdier som er viktige for meg, og jeg har forstått betydningen av å knytte bånd med pasientene, skriver Stine Sundberg.

Etter nesten åtte uker i praksis på et alders- og sykehjem føler jeg meg enda sikrere på at retningen jeg har valgt, passer som hånd i hanske for meg, skriver sykepleierstudenten.

Dette innlegget handler om hvilke forventninger, erfaringer og hva jeg har lært – på godt og vondt – som sykepleier på et alders- og sykehjem. Nå reflekterer jeg over lærdommen og hva jeg skal ta med meg videre i neste praksisperiode.

Motbeviste fordommer

Jeg hadde ganske negative forventninger forbundet med det å arbeide på et alders- og sykehjem. Uten noen form for erfaring så jeg for meg slitne og sure mennesker, kjedelige omgivelser og mye dohjelp og rumpevask. 

Rent faglige forventet jeg heller ikke å møte mange store utfordringer. Jeg tok feil. Med unntak av rumpevasken er omtrent alle fordommene mine gjort til skamme.

Et lite sjokk

Jo, jeg måtte vaske mange rumper, og jeg møtte mange slitne mennesker. Men det var litt av et sjokk å møte så mange syke og gamle menneskene. Mange virket også ganske ensomme, noe som fikk det til å stikke litt ekstra i hjertet mitt. Men samtidig ble jeg motivert til å ta hånd om dem så godt som overhode mulig.

Jeg lærte om eliminasjon, ernæring og væske, aktivitet og hvile. Jeg lærte hvor viktig god hygiene er, noe jeg selv har overført til dagliglivet. Dårlig vask kan få store konsekvenser, som for eksempel at pasienten kan utvikle urinveisinfeksjon. 

Observert og deltatt

Jeg har observert og deltatt i pleie, og jeg har hatt ansvar for en rekke viktige sykepleierelevante prosedyrer. Blant annet har jeg satt subkutan injeksjon for å sette morfin på en pasient med terminale tegn. Jeg har utført morgenstell, spesielt munnstell og sårstell, samt at jeg har tatt vitale tegn og observert kateterisering.

Jeg har fått bryne meg på pasienter med stor kognitiv svikt. Og selv om det har vært svært utfordrende, har pasientene gitt meg mye glede og latter.

I tillegg til praktiske kunnskap har jeg forstått at det er viktig å kommunisere med pasientene. Både for å roe, trøste og glede beboerne.

Dårlig bemanning

Jeg ble svært overrasket over – og trist av – å se den dårlige bemanningen rundt denne utsatte pasientgruppen. Jeg skulle gjerne vært på sykehjemmet døgnet rundt dersom tid og krefter hadde strukket til. Konsekvensene av dårlige bemanning var overarbeidede og utslitte pleiere samt mangel på psykisk stimuli og fysisk aktivitet for pasientene.

Følelse av samlebånd

Jeg ønsker å trekke frem en episode fra min første dag i praksis. Jeg kom inn i et rom hvor en av de ansatte utførte morgenstell på en pasient, og jeg ble forskrekket over den lite menneskelige behandlingen pasienten fikk. Jeg fikk assosiasjoner til samlebånd. Det var som at bare effektivitet, og ikke omsorg og kvalitet, ble prioritert. Da bestemte jeg meg for at jeg alltid skal ivareta pasientene mine med omsorg og varsomhet.

Jeg tenkte for meg selv at denne behandlingen var et resultat av utslitthet, og jeg ble bekymret over tanken om at jeg kunne bli sånn selv etter hvert. Oppmerksomheten rundt effektivitet og kvantitet fremfor kvalitet kan også henge sammen med oppmerksomheten på mål- og resultatstyring i omsorgssektoren.

Effektivitet, ikke kvalitet

Som følge av situasjonen rundt bemanning og begrensede økonomiske ressurser var det for eksempel bare satt opp én person til å ha ansvar for ni pasienter fra 15.30 til 22.15. Det var ikke i nærheten av å møte behovet til beboerne på alders- og sykehjemmet. Resultatet var misnøye blant beboerne og lite overskudd blant de ansatte.

I lys av dette kan jeg forstå at oppgavene blir løst med mer oppmerksomhet på effektivitet fremfor kvalitet.

Håndtering av avvik

Jeg ble også overrasket over håndteringen av avvik, og hvor vanskelig det må være for en som gjør en feil og påfører pasienten skade. Etter at veilederen min gjorde en feil, fikk vedkommende svært dårlig behandling av de overordnede. Selvfølgelig skal man unngå feil , men det er da også menneskelig å feile. 

I praksistiden opplevde jeg å se et dødt menneske, og jeg ble gradvis vant til tanken om at flere kom til å dø på min vakt. Min holdningene til døden som noe fint og hverdagslig modnet. Jeg har også pleiet terminale pasienter og tilegnet meg erfaring om palliasjon.

Læring om verdier

I løpet av den åtte uker lange praksisperioden har jeg lært hvilke verdier som er viktige i møte med pasienter. Det å ha selvtillit og stole på seg selv er avgjørende for å kunne håndtere vanskelige situasjoner. Det er viktig å knytte bånd med pasientene, både for å opparbeide tillit og sørge for at pasientene har det bra. Men også for at jobben skal bli mer givende. Jeg har fått innsikt i pasientenes basale og eksistensielle behov.

Om pasientenes behov

Praksistiden har formet meg til den pleieren jeg ønsker å være – til å bli den beste utgaven av meg selv. Jeg har lært meg selv å kjenne. Jeg har kjent på hva jeg selv vil og trenger samtidig som jeg har fått et innblikk i hva mine kolleger føler og trenger. Og jeg har lært om – det det virkelig handler om  – pasientenes behov. 

Jeg har hjulpet pasienter på toalettet. Jeg har matet dem. Og jeg har sett nytten av å la pasientene sove lenger enn til ni. Jeg har også bidratt til aktivitet gjennom trim og gangtrening. Det er ikke bare snakk om prosedyrer. Det er et tiltak, og jeg gjør det så gjerne – fordi jeg ser at det nytter. 

Presise og flinke kolleger

Jeg har tatt til meg atferd og arbeidsmønster til dem som har inspirert meg – til dem som har det lille ekstra, som er gode tvers igjennom samtidig som de er ekstremt presise og dyktige i det de gjør. Disse menneskene vil jeg aldri glemme.

Og til neste gang …

I neste praksisperiode skal jeg blant annet være mer presis og konsis hva gjelder min plass i klinikken og mine læringsutbytter. Jeg skal være enda mer på hugget og tørre å spørre. Jeg skal være mer kritisk, lære meg å gjenkjenne tegn og gjøre observasjoner som kan være avgjørende for liv og helse. Neste praksisperiode skal også mine behov dekkes; jeg må sørge for å få nok hvile og søvn.

Krevende, men givende

Jeg er overrasket over hvor givende det har vært å både hjelpe pasienter og samarbeide med de andre ansatte. Jeg har hatt mange fine og gøyale øyeblikk som jeg skal ta med meg videre i livet. Og selv om disse ukene har vært både svært krevende og energitappende, ville jeg aldri vært dem, og kunnskapen jeg har fått, foruten. 

Les også:

Forrige uke sluttet jeg som sykepleier

Vigdis Jarness Reisæter
STREKKER IKKE TIL: – Vi bokstavelig talt løper for å gjøre en best mulig jobb, og likevel får ikke de eldre den forsvarlige helsehjelpen de har krav på, og mange av dem tør jeg påstå lever uverdige liv, skriver kronikkforfatteren.

Å aldri strekke til, uansett hvor hardt man jobber, er en tung bør å ta med seg hjem etter endt vakt, skriver Vigdis Jarness Reisæter.

Et yrke jeg virkelig elsker, virkelig er stolt av og som har gitt meg så mye både på det personlige og faglige plan. Et yrke jeg tror jeg er skikkelig god i, og som jeg oppriktig trodde jeg skulle ha helt til den dagen jeg la uniformen på hylla ved nådd pensjonsalder. Slik ble det ikke.

Mitt hjerte har alltid banket litt ekstra for de eldre, og jeg visste allerede da jeg begynte å studere, at min sykepleiervei måtte gå inn i geriatrien. Jeg anser meg selv som relativt realistisk anlagt, og var fullstendig klar over at det kom til å bli tøffe tak og stressende hverdager. Men jeg er overhodet ikke arbeidssky, og tanken på å ha mye å gjøre snarere trigget meg enn skremte meg.

Alene om oppgaver og ansvar

Nå som jeg har jobbet snart ti år i eldreomsorgen, er jeg fortsatt ikke arbeidssky, men jeg er derimot skikkelig skremt.

Skremt over å se at avstanden mellom hva vi burde gjøre, og hva vi faktisk har tid til å gjøre, blir større for hver dag. Skremt over å oppleve på kroppen at...