Det er tid for å mobilisere for flere sykepleiere!

Bilde av en mikrofon. I bakgrunnen kan man skimte tilhørere.
SYKEPLEIERVARSKO: Vi må heve stemmen og få politikernes oppmerksomhet slik at vi kan utøve tjenester av god kvalitet, rekruttere nye sykepleiere og beholde flere som kliniske sykepleiere, skriver artikkelforfatteren. 

Nytt opptak til høyere utdanning står igjen for døren, og vi trenger flere sykepleiere. Vi er nødt til å mobilisere. Sammen! Utdanningsinstitusjonene, ledere, sykepleiere, så vel som studenter, må heve stemmen ovenfor politikerne, skriver artikkelforfatteren.

I mars 2018 skrev jeg kronikken: «Hvorfor skal akkurat jeg bli sykepleier?» i Sykepleien. Her kom jeg med en oppfordring til ungdom som er usikre på eget veivalg: «Norge trenger dere som sykepleiere! Yrket er utfordrende, spennende, interessant, givende og engasjerende. Ikke la dere avskrekke av negative mediesaker. Det har vært slik før, det vil bli sånn igjen, men det blir alltids bedre. Det som gjør det verdt det, er alle de gode møtene med pasienter, pårørende og kollegaer som sier deg at du gjør en viktig jobb!».

Nytt opptak til høyere utdanning står igjen for døren. Oppfordringen gjelder fremdeles. I tillegg ønsker jeg å mobilisere både studenter og ferdigutdannede sykepleiere til «kamp» for å sikre og styrke faglig kvalitet.

Samfunnsmessig og faglig utvikling

Det finnes mange forestillinger om sykepleieryrket. «Engler i hvitt», «legens medhjelper», «pasientens advokat» til «sliten turnusarbeider» er eksempler på beskrivelser.

Stifteren av Norsk Sykepleierforbund – Bergljot Larsson – hevdet tidlig på 1900-tallet at kvinner i kraft av sitt kjønn hadde «naturlige anlegg» for å ta seg av syke og hjelpeløse mennesker, og at kvinners moralske kvaliteter gjorde dem spesielt kallet til sykepleiegjerningen. Etter dette har samfunnet hatt en rivende utvikling, både med tanke på kjønnsroller og medisinsk- og teknologisk utvikling. Sykepleieryrket har fulgt i kjølvannet av endringene.

Opperksomhet i mediene

I mai 2017 skrev Unn Hagen kronikken «En sykepleiers kall – og fall» i Sykepleien. Her beskrev hun: «På flere og flere vakter måtte de mest basale grunnleggende behov oversees. Jeg løp forbi pårørende som satt fortvilet i korridoren og så etter noen som kunne svare på de mange spørsmålene de hadde. Gjøremål ble utsatt til neste vakt, selv om jeg så inderlig godt visste at de ikke hadde bedre tid. Matpausen ble utsatt eller droppet. Ordene skulle, burde, måtte slåss om plassen. Jeg gikk hjem fra vakt med klump i magen og et hode som jobbet på høygir til neste vakt, som ble likedan».

Uttalelsen ble støttet et år senere, da Vigdis Reisæter fikk mye oppmerksomhet i mediene på grunn av kronikken «Forrige uke sluttet jeg som sykepleier». Reisæter påpekte også at ansvaret for situasjonen ligger hos politikerne og ytret: «Jeg ønsker at de skal kjenne på kroppen det vi kjenner på hver eneste dag, og ikke minst bevilge mer penger. Øk bemanninga. Flere hender frigjør tid til å gi god og riktig pleie».

Det er ærlige og personlige bidrag til samfunnsdebatten fra tøffe, men slitne sykepleiere. Dessverre er det slik mange sykepleiere beskriver sin hverdag. Jeg tenker tiden er inne for å mobilisere: Og stå sammen både studenter og sykepleiere og sett fokus på det som skal til for å sikre kvalitet.

Studenters forberedthet

I sin doktorgrad utforsket Kristin Jordal norske sykepleierstudenters erfaringer i møtet med utdanningen og hvordan de skaper sammenheng mellom de teoretiske og praktiske delene av utdanningen.

Jordal påpekte at «det er viktig at lærerkreftene går tett på studentene og jobber med å skape relevans for dem i undervisningen». Jeg tror vi i tillegg har en vei å gå ved utdanningsinstitusjonene med hensyn til å forberede studentene på en hverdag som sykepleier – både før praksisstudiene, men også før de, som nyutdannet, går ut i jobb.

Historier, som i eksemplene over, bærer ofte preg av personlig frustrasjon basert på den følelsen sykepleieren får når han/hun ikke opplever å gjøre en god jobb. Men situasjonen kan ikke forstås til fulle av noen som ikke har hatt skoen på.

Et krevende yrke

Yrket krever mye av den enkelte, ikke bare av teoretisk, praktisk, teknologisk og mellommenneskelig kompetanse, men jobben innebærer en rekke situasjoner man vanskelig kan forberede seg på.

Som 19-årig sykepleierstudent fikk jeg i oppdrag å dusje en mannlig, jevnaldrende pasient. Som nyutdannet, døde en av pasientene jeg hadde hatt ansvar for over en periode på flere måneder. Jeg holdt henne i den ene hånden da hun døde, mens mannen holdt den andre, i tråd med begges ønske. Som mor til en toåring selv, tok jeg imot den lille gutten som døde etter å ha blitt kvalt av sitt eget oppkast over natten.

Jeg har hatt ansvar for den skudd-skadde  – og skytteren  – i samme avdeling. Vi har måtte holde gjenger atskilt i akuttmottaket slik at slåsskampen på liv og død ikke skulle fortsatte der. Jeg har trøstet, beroliget, lindret og behandlet – alt mens jeg selv har vært usikker, redd eller trist. Sykepleieryrkets natur innebærer en rekke utfordrende situasjoner som krever mye av den enkelte som person, ikke bare som fagperson. Dette må studentene forberedes på og styrkes til å takle.

Forventninger og erfaringer

Med hensyn til brukertilfredshet sies det at «hvis erfaringene tilfredsstiller eller overgår forventningene, har man tilfredse eller meget tilfredse brukere. Dersom erfaringene ikke tilfredsstiller forventningene, får man misfornøyde brukere. Dette innebærer at det ikke er kun erfaringene som avgjør brukernes tilfredshet, men også forventningene».

Frode Svartdal, professor i psykologi, sier at forventning er «en kognitiv innstilling overfor noe eller noen, som etableres gjennom informasjon og/eller erfaring». Ved utdanningsinstitusjonene er det derfor viktig å fokusere på realistisk informasjon, slik at forventningene til sykepleierstudenter matcher de erfaringene de gjør seg i praksis. Slik håper jeg vi vil kunne utdanne sykepleiere som er meget tilfreds med praksis- og studiene, men også studenter som blir glad i yrket sitt og som vil kjempe for god kvalitet.

Vesentlig for tilfredshet

Forskere ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA påpeker at «Det som er vesentlig for sykepleieres tilfredshet, er at arbeidshverdagen ikke er for slitsom, stressende og hektisk. I tillegg er det viktig at arbeidsoppgavene er varierte, at de får støtte fra ledelsen, og at de har mulighet til å styre egen jobbhverdag og ha medbestemmelse på arbeidsoppgavene».

Den første delen er en politisk utfordring. Den siste kan vi gjøre noe med – . Rigmor Ingebrigtsen ble kalt inn på teppet etter at hun kommenterte en venninnes sak om hjemmesykepleien på Facebook. «Jeg er godt voksen, og tåler å stå i det. Men for en yngre person kunne det vært ille», uttalte Ingebrigtsen til Sykepleien. Slike saker kan skremme studenter og sykepleier fra å si ifra. Her har ledere et ansvar for å være dem som sørger for variasjon, støtte og medbestemmelse,

Nødvendig å mobilisere

For å sikre faglig kvalitet må vi mobilisere sammen. Utdanningsinstitusjonene må mobilisere ved å forberede på den krevende hverdagen. Studenter og sykepleiere ved å gi utfordringene et ansikt og en stemme.

Ledere ved å legge til rette for en arbeidshverdag med balanse mellom utfordringer, krav og mulighet for mestring. Sammen må vi heve stemmen og få politikernes oppmerksomhet, slik at vi kan utøve tjenester av god kvalitet, rekruttere nye sykepleiere og beholde flere som kliniske sykepleiere.

Les også: