I trønderhovedstaden foregår det nå fantastisk magi. Tryllekunsten jeg skal vise fram, er en hverdagsillusjon med juks og bedrag som effekter.

Se for deg at du får penger til å kjøpe deg skiutstyr. Du gir pengene til din bror, og ber ham passe på kronene til du trenger dem. Han gir deg midler til å kjøpe ski, men når du skal anskaffe staver, er det stopp. Han har brukt resten på noe helt annet. Urettferdig, sier du? Velkommen til storebror Rådmann i Trondheim!

Slik går det altså til at penger bevilget til helse og velferd ender som «mindreforbruk» ved årets slutt, og oppbevares på et overskuddsfond til årsoppgjøret skal fordeles – seks måneder inn i det nye året. Deretter bevilges de beslaglagte kronene som «engangspenger» (altså som midler som ikke skal inn i ordinær drift, selv om de kom derfra), og vips: De kan bli til asfalt overalt – kanskje i Granåsen VM-anlegg?

Penger som ordinært bevilges til drift i helse, blir altså bokstavelig talt fratatt oss på veien. Noen vil kalle det tyveri. Jeg vil i alle fall påpeke at det er slik en dårlig drevet helsetjeneste blir satt sjakkmatt av en skjødesløs administrasjon. Verre er at det ikke er enestående. 2017 er i så måte et år på det jevne i Trondheim; i underkant av 100 millioner i mindreforbruk fra helse og velferd trylles fra bevilgede driftsmidler som helsekroner, til fondsmidler og ender til slutt som mulig asfalt et helt annet sted?

Samtidig, i denne kommunen er det en kjensgjerning at rådmannen selv påviser at byen bruker 1250 kroner mindre per innbygger på helse og omsorg enn de ti andre største bykommunene i landet. Selv i dette perspektivet lar rådmannen denne praksisen fortsette. Selv når dette er kjent, er ikke politikerne våkne nok til å sette ned foten.

Det er derfor vi som sykepleiere i denne primærhelsetjenesten ikke klarer det vi skulle. Derfor får vi ledere som blir sjanseløse på å levere de tjenestene de egentlig skal, med den kompetansen som behøves, i den kvaliteten som er forventet. De som «overlever» i dette over tid, må lære seg å fokusere annerledes. Selv har jeg sett for mange som skaper seg et annet virkelighetsbilde enn det de burde. Fordi de skal stå i det. Forståelig, men trist.

Ledere i en slik organisasjon som i altfor stor grad følger absurde økonomiske pålegg, blir lydige i stedet for lojale. De fortsetter uten å stoppe opp og si ifra. Realitetsorientere de administrative økonomiske påleggene som altså ikke har rot i den politiske virkeligheten. Kommunalsjefer og direktører som lar det hele fortsette. Det står ikke til troende, men får likevel pågå.

For få sykepleiere går direkte ut over pasientsikkerheten. Når det er for få sykepleiere, får ikke pasientene den sykepleien de trenger og har lovmessig krav på. Helsearbeidere skal oppleve et helsefremmende arbeidsmiljø. Mange gjør ikke det. Rådmannen foretrekker kanskje å smøre helsearbeidere tynt utover for å kunne legge asfalt tjukt?

Slik får vi liksom «den meste effektive helsetjenesten i landet med færrest ansatte og høyest output». Sitatet er den forrige rådmannen i byen sine ord. Slik forbrukes fellesskapets midler til annet enn det var tiltenkt, og i en politisk styrt organisasjon er dette å føre noen, inkludert innbyggerne, bak lyset.

Dette må slutte. Bruk helsekronene på helse!

Sykepleiere egner seg ikke best som asfalt.

I norsk helsevesen er jeg opplært til å hjelpe og gi omsorg. Jeg er opplært til at helsepersonellet vet best, og kan gi råd og hjelp til pasientene. Det er kanskje også flere enn meg som har møtt «Hva kan jeg hjelpe deg med?» når jeg kommer til fastlegen.

Det jeg ikke har lært å spørre i min utdannelse og erfaring i norsk helsevesen (fram til nå), det er «Hva trenger du?». Kanskje vil det spørsmålet mer enn noe annet si noe om pasientens behov.

Det er ikke alltid pasienten vet best hva som trengs, siden helsepersonellet sitter med fagkompetansen. Men «Hva trenger du?» kan avsløre behov som vi kanskje ikke finner dersom vi spør «Hva kan jeg hjelpe deg med?».

For det er ikke alle behov vi klarer å hjelpe den andre med.

Det kan avdekkes følelser som aldri har fått lov til å komme ut, det kan avdekkes hendelser fra tidligere i livet som aldri før er satt ord på. Eller det kan framkomme behov for konkret hjelp innen hus/hage/innkjøp, som den andre innser at han i dag må ha hjelp til.

Hos oss har vi kollegaveiledning med en dyktig veileder, og dette er ubeskrivelig nyttig. Vi har også høyt fokus på utdannelse innen veiledning. Vi lærer verktøy vi kan bruke både inn i vårt eget liv og i veiledning på jobb.

Ved å spørre «Hva trenger du?» vil vi ofte få uventede svar, fordi vi ofte tror at behovet er noe helt annet enn det brukeren kjenner er viktigst. Eller vi kan spørre «Hvordan har du det – sånn egentlig?».

«Hei, kan jeg hjelpe deg med bandasjen?»

«Ja, takk, gjerne.» («Men egentlig har jeg behov for å snakke med noen.»)

«Fikk du spist frokost i dag?»

«Ja, takk, jeg gjorde det.» («Men jeg lurer på om min syke mann har klart å spise i dag.»)

«Gjør det vondt i såret?»

«Nei, takk, det går bra.» («Men jeg har fryktelig vondt inni meg.»)

«Da var vi ferdige. Dette såret ser bra ut!»

«Flott.» («Men … kan vi snakke litt sammen …?»)

Sykepleieren går ut, og samtalen avsluttes – eller sykepleieren blir sittende litt til, og spør «Hva trenger du i dag?». Da har pasienten en sykepleier som bruker noe av tiden sin på å lytte.

For noen pasienter er det nok å bli lyttet til og trodd på. Vi hjelpere tror gjerne at vi må fikse, men vi kan stort sett aldri fikse den andres liv eller problemer.

Tidsklemma er reell, men dersom vi er bevisst på dette, kan vi i noen tilfeller klare å samtale parallelt med det andre vi gjør. Eller vi kan i noen tilfeller klare å sitte ned og ta en samtale/veiledning.

Og i alle fall kan vi bruke dette når vi har mulighet til å sette av en halvtime til en veiledningssamtale.