– Mangel på nærhet gjør noe med oss

«Endelig får Kirsti (92) besøksvennen sin tilbake», kunne man lese på hjemmesidene til NRK 5. oktober. Og jeg kjenner på et hjertesukk og uvirkeligheten i dette.

Sju måneder har gått siden Norge gikk i lockdown – og stengte – og etterlot seg et kor bestående av stemmeløse mennesker. Det var mange av dem. Og de hadde en fellesnevner. De opplevde at ensomheten og det utrygge – brutalt – fanget dem.

Hvem har satt spørsmålstegn ved det, og hvem har i stillhet båret byrden og resultatet av de sju månedene som har gått?

Hva med fremtiden? Hvor lenge vil det vare? Og hva er verst med den situasjonen vi nå befinner oss i – er det ensomheten eller smittefaren og trusselen om at koronaviruset setter helsen vår på spill?

Vi bør gjøre oss noen tanker om hva mangel på menneskekontakt gjør med oss.

Et hult og uttrykksløst språk

Koronarestriksjonene fører til at mange mennesker opplever isolasjon og ensomhet i livets siste fase. Pasient og pårørende må holde avstand, og pasienten overlates i større grad til seg selv og helsepersonell fordi pårørendetiden er begrenset. 

Pårørende har stått igjen med mange spørsmål og uforløste sorgreaksjoner når de har mistet sine kjære. Jeg er redd det er noe vi – helsepersonell – må ta på største alvor. Det kan bli en kilde til eksistensielle utfordringer som vil gi utslag i psykiske helseproblemer i ettertid.

Pandemiens grunnregler – som handler om fysisk distanse til medmennesker – bidrar til usikkerhet. Det gjør at vi mennesker trekker oss unna hverandre. Den gode hånda som stryker over hud, blir borte. Det samme gjelder den varme klemmen som uttrykker kjærlighet og tilhørighet. Resultatet er at vi forsøker oss på et språk som blir hult og uttrykksløst.

Avstanden er surrealistisk og smertefull

Å miste mennesker vi er glade i, handler mye om å ta en verdig avskjed. Begravelsesseremonier kan være ulike, men de har ett fellestrekk. De legger til rette for at de sørgende får uttrykke seg, og at det er nærhet mellom de sørgende. Vi trykker hender, vi klemmer hverandre og gir vi uttrykk for empati og medfølelse overfor hverandre. Det gjør at vi får styrke til å bearbeide en sorg som vil vedvare.

Jeg erfarte det selv da et familiemedlem gikk bort i begynnelsen av nedstengningen, og svært få mennesker fikk være til stede i begravelsen. Den nærmeste familie var til stede, og vi satt spredt rundt i kirken. Jeg opplevde det som en surrealistisk og smertefull avstand.

Trygghet og nærhet ble erstattet med fremmedhet og usikkerhet, og det som skulle være en samlende opplevelse ble på mange måter det motsatte. I disse tider må vi finne oss i å holde avstand til hverandre for å hindre viruset i å spre seg. Men reaksjonene og sporene det etterlater, vil vi måtte bære med oss videre. Det vil aldri bli borte.

En usikker og uforutsigbar fremtid

Pandemien utfordrer den psykiske helsen på svært mange ulike måter. Vi er sammensatt, og hver og én møter ulike situasjonene med forskjellige forutsetninger. Mange mennesker levde i utsatte posisjoner allerede før nedstengningen av samfunnet, og ensomhet og isolasjon preget manges liv.

For mange har situasjonen etter hvert blitt svært vanskelig og skapt nye problemer og utfordringer. Usikkerhet og uforutsigbarhet preger vår samtid akkurat nå, og grensen for hva vi tåler er høyst individuell. Følelsen av meningsløshet blir et problem, og angst og uro for fremtiden har blitt en sentral utfordring for mange, og det er noe som preger hele befolkningen.

Naturlig nok dreier mange av samtalene seg om korona og ulike aspekter ved pandemien. Jeg opplever at mennesker beskriver tyngden som ligger i tiden og motløsheten som ligger på lur i form av følelsen av maktesløshet og uro knyttet til fremtiden.

Gjennom mange generasjoner har vi etter hvert blitt vant til at alle problemer kan løses, og det er alltid en sterk kvinne eller mann som ordner opp. Nå drar løsningene ut i tid, og vi blir urolige. Alle sammen. Men mest urolige blir nok de som er usynlige i samfunnet og som uten en hørbar stemme er til stede og lever sine liv her.

Situasjonen er lik for alle

Her om dagen traff jeg en venn som er å definere som en papirløs asylsøker. Vedkommende bor fremdeles på mottak og har gjort det i mer enn ti år. Jeg forsto etter hvert at min venn nesten ikke hadde vært ute av mottaket under pandemiperioden. Han hadde, for det meste, gått en daglig tur i nærområdet, og ellers holdt han seg til rommet sitt av redsel for å bli smittet.

Det slo meg at i denne situasjonen er vi alle like. Uroen han beskrev var den samme du og jeg sliter med. Det kunne ha vært en lærepenge for oss som lever trygge og gode liv i Norge. Den uroen vi forventer skal bli løst, lever noen med bestandig.

Dette kan være kunnskap vi bruker videre når pandemien er over og forutsigbarheten i større grad gjeninntar våre liv. Utrygghet og uro for livet er en trussel for helsa vår. La oss huske på det i møte med utenforskap og marginalisering. Koronaviruset har vært en vekker på så mange måter. Vi må lære av dette og ha det i minnet også når pandemien er over.

Det er erfaringer som kan gi et stadig mer menneskeverdig og trygt samfunn for alle.