fbpx – Mangel på nærhet gjør noe med oss Hopp til hovedinnhold

– Mangel på nærhet gjør noe med oss

Bildet viser menneskedukker som står i kø i god avstand til hverandre
FARLIG AVSTAND: – Den gode hånda som stryker over hud, blir borte. Det samme gjelder den varme klemmen som uttrykker kjærlighet og tilhørighet. Resultatet er at vi forsøker oss på et språk som blir hult og uttrykksløst, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjon: Mostphotos

Pandemiens grunnregler – som handler om fysisk distanse til medmennesker – bidrar til usikkerhet og gjør at vi mennesker trekker oss unna hverandre. Det vil få konsekvenser på sikt, mener Lyngved.

«Endelig får Kirsti (92) besøksvennen sin tilbake», kunne man lese på hjemmesidene til NRK 5. oktober. Og jeg kjenner på et hjertesukk og uvirkeligheten i dette.

Sju måneder har gått siden Norge gikk i lockdown – og stengte – og etterlot seg et kor bestående av stemmeløse mennesker. Det var mange av dem. Og de hadde en fellesnevner. De opplevde at ensomheten og det utrygge – brutalt – fanget dem.

Hvem har satt spørsmålstegn ved det, og hvem har i stillhet båret byrden og resultatet av de sju månedene som har gått?

Hva med fremtiden? Hvor lenge vil det vare? Og hva er verst med den situasjonen vi nå befinner oss i – er det ensomheten eller smittefaren og trusselen om at koronaviruset setter helsen vår på spill?

Vi bør gjøre oss noen tanker om hva mangel på menneskekontakt gjør med oss.

Et hult og uttrykksløst språk

Koronarestriksjonene fører til at mange mennesker opplever isolasjon og ensomhet i livets siste fase. Pasient og pårørende må holde avstand, og pasienten overlates i større grad til seg selv og helsepersonell fordi pårørendetiden er begrenset. 

Pårørende har stått igjen med mange spørsmål og uforløste sorgreaksjoner når de har mistet sine kjære. Jeg er redd det er noe vi – helsepersonell – må ta på største alvor. Det kan bli en kilde til eksistensielle utfordringer som vil gi utslag i psykiske helseproblemer i ettertid.

Pandemiens grunnregler – som handler om fysisk distanse til medmennesker – bidrar til usikkerhet. Det gjør at vi mennesker trekker oss unna hverandre. Den gode hånda som stryker over hud, blir borte. Det samme gjelder den varme klemmen som uttrykker kjærlighet og tilhørighet. Resultatet er at vi forsøker oss på et språk som blir hult og uttrykksløst.

Avstanden er surrealistisk og smertefull

Å miste mennesker vi er glade i, handler mye om å ta en verdig avskjed. Begravelsesseremonier kan være ulike, men de har ett fellestrekk. De legger til rette for at de sørgende får uttrykke seg, og at det er nærhet mellom de sørgende. Vi trykker hender, vi klemmer hverandre og gir vi uttrykk for empati og medfølelse overfor hverandre. Det gjør at vi får styrke til å bearbeide en sorg som vil vedvare.

Jeg erfarte det selv da et familiemedlem gikk bort i begynnelsen av nedstengningen, og svært få mennesker fikk være til stede i begravelsen. Den nærmeste familie var til stede, og vi satt spredt rundt i kirken. Jeg opplevde det som en surrealistisk og smertefull avstand.

Reaksjonene og sporene det etterlater, vil vi måtte bære med oss videre.

Trygghet og nærhet ble erstattet med fremmedhet og usikkerhet, og det som skulle være en samlende opplevelse ble på mange måter det motsatte. I disse tider må vi finne oss i å holde avstand til hverandre for å hindre viruset i å spre seg. Men reaksjonene og sporene det etterlater, vil vi måtte bære med oss videre. Det vil aldri bli borte.

En usikker og uforutsigbar fremtid

Pandemien utfordrer den psykiske helsen på svært mange ulike måter. Vi er sammensatt, og hver og én møter ulike situasjonene med forskjellige forutsetninger. Mange mennesker levde i utsatte posisjoner allerede før nedstengningen av samfunnet, og ensomhet og isolasjon preget manges liv.

For mange har situasjonen etter hvert blitt svært vanskelig og skapt nye problemer og utfordringer. Usikkerhet og uforutsigbarhet preger vår samtid akkurat nå, og grensen for hva vi tåler er høyst individuell. Følelsen av meningsløshet blir et problem, og angst og uro for fremtiden har blitt en sentral utfordring for mange, og det er noe som preger hele befolkningen.

Naturlig nok dreier mange av samtalene seg om korona og ulike aspekter ved pandemien. Jeg opplever at mennesker beskriver tyngden som ligger i tiden og motløsheten som ligger på lur i form av følelsen av maktesløshet og uro knyttet til fremtiden.

Gjennom mange generasjoner har vi etter hvert blitt vant til at alle problemer kan løses, og det er alltid en sterk kvinne eller mann som ordner opp. Nå drar løsningene ut i tid, og vi blir urolige. Alle sammen. Men mest urolige blir nok de som er usynlige i samfunnet og som uten en hørbar stemme er til stede og lever sine liv her.

Situasjonen er lik for alle

Her om dagen traff jeg en venn som er å definere som en papirløs asylsøker. Vedkommende bor fremdeles på mottak og har gjort det i mer enn ti år. Jeg forsto etter hvert at min venn nesten ikke hadde vært ute av mottaket under pandemiperioden. Han hadde, for det meste, gått en daglig tur i nærområdet, og ellers holdt han seg til rommet sitt av redsel for å bli smittet.

Den uroen vi forventer skal skal bli løst, lever noen med bestandig.

Det slo meg at i denne situasjonen er vi alle like. Uroen han beskrev var den samme du og jeg sliter med. Det kunne ha vært en lærepenge for oss som lever trygge og gode liv i Norge. Den uroen vi forventer skal bli løst, lever noen med bestandig.

Dette kan være kunnskap vi bruker videre når pandemien er over og forutsigbarheten i større grad gjeninntar våre liv. Utrygghet og uro for livet er en trussel for helsa vår. La oss huske på det i møte med utenforskap og marginalisering. Koronaviruset har vært en vekker på så mange måter. Vi må lære av dette og ha det i minnet også når pandemien er over.

Det er erfaringer som kan gi et stadig mer menneskeverdig og trygt samfunn for alle.

Les også:

– Mørket spør ikke, det kommer

Bildet viser Målfrid J. Frahm Jensen
VED Å LYTTE, KAN DU HJELPE: – Du som lytter kan kalle livslysten tilbake, ved å lytte, være til stede og bære byrden. Vi blir båret når vi blir født. Vi bæres til graven. Kanskje i tiden mellom fødsel og død har vi alle et behov for å bli båret. Om så, bare for en liten stund, skriver Frahm Jensen (avbildet). Foto: Guro Waksvik

– Tidvis plages jeg av tilstander med tungsinn og mørke, også kalt depresjon. Jeg strever med tanker om døden. At det ville være best for alle parter om jeg var borte, for alltid, skriver innleggsforfatteren.  

Jeg ønsker ikke å ha det slik. Jeg ønsker ikke å ikke ville leve. Dødstankene er mørkets iboende faenskap. Og jeg er ikke alene.

Mørket som rammer meg, rammer barn, unge, voksne og eldre. Menn som kvinner. Av og til som en nedadgående spiral. Andre ganger som et uventet synkehull. Personer med hjem, jobb, venner, ektefelle, barn og barnebarn – tar sitt eget liv.

Mørket spør ikke om det sårer noen. Det kommer. Dødstankene spør heller ikke. De kommer. En blir hudløs og sårbar. Avmakt. Er jeg god nok for mine nærmeste, eller ikke? Blir alt bedre uten meg, eller ikke? Ambivalens.

I mørket er det vanskelig å oppfatte de fornuftige, rasjonelle og positive tankene. Jeg tenker nødvendigvis ikke rasjonelt i mørket, fordi evnen til å tolke det jeg hører og opplever, endres. Evnen til språk, oppmerksomhet, hukommelse, problemløsning og avgjørelser, endres. Evnen til fysisk aktivitet, endres.

Dette mørket, hvor selvmordstankene lever sitt eget liv, er vanskelig å forstå for dem som står oss nær.

I mørket endres synsinntrykkene. Jeg ser at solen skinner, jeg ser høstfargene – men jeg føler ikke slik jeg vanligvis føler. Dette mørket, hvor selvmordstankene lever sitt eget liv, er vanskelig å forstå for dem som står oss nær, for dem som skal hjelpe og for oss det gjelder.

Mørket er forbigående. De forstyrrende tankene, er forbigående. At jeg ikke vil leve, er forbigående. Jeg vet det. Likevel blendes jeg av mørket. Mørket som kommer, selv midt på lyse dagen.

Du som lytter til mørket kan kalle livslysten tilbake, ved å lytte, være til stede og bære byrden. Vi blir båret når vi blir født. Vi bæres til graven. Kanskje i tiden mellom fødsel og død har vi alle et behov for å bli båret. Om så, bare for en liten stund.