fbpx – Er det mulig å være både en god kliniker og en god akademiker? Hopp til hovedinnhold

– Er det mulig å være både en god kliniker og en god akademiker?

Bildet viser en sykepleier i forgrunnen med armene i kors
EN UTFORDRING: – Vårt inntrykk er at det er svært utfordrende å ha kombinerte stillinger og oppfylle krav til både klinisk og akademisk kompetanse. Det kreves full innsats, og de fleste jobber ut over sine 50 prosent på sine respektive steder, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Vi er usikre på om det er mulig å være både en god kliniker og en god akademiker dersom det inkluderer alle ansvars- og funksjonsområdene begge profesjoner representerer, skriver innleggsforfatterne.

I en rekke publikasjoner og meningsytringer kritiseres «lærere» ved sykepleierutdanningene for å være for teoretiske og lite oppdatert på den kliniske hverdagen. For eksempel uttalte Tanja Vatnås til Sykepleien i 2019 følgende: «Flertallet av dem vi møter i sykepleierutdanningen, er svevende idealister som ikke har noen som helst kontakt med virkeligheten vi skal ut i.» 

Tidligere rektor ved NTNU Gunnar Bovim uttalte til Sykepleien i 2019 uttrykte det slik: «Inntrykket mitt er at sykepleiere har blitt lærere for å slippe å være sykepleiere. Det er ikke en ideell motivasjon til å være oppdatert og å kunne utfordre helsetjenesten». 

Som spesialsykepleiere med mange års klinisk erfaring ser vi verdien av at «lærere» både er gode klinikere og gode akademikere. Likevel lurer vi på om det er gjennomførbart.

Hva er kombinerte stillinger?

I Norsk Sykepleierforbunds (NSF) strategi for perioden 2020–24 er et prioritert tema økt kvalitet i utdanningene. Her påpekes det at «kombinerte stillinger mellom akademia og tjenestene vil bidra til relevante utdanninger gjennom bedre sammenheng mellom teori og praksis. Samtidig kan de legge til rette for samarbeid, kunnskaps- og tjenesteutvikling».

I tillegg vektlegger strategien at utdanningene må sikres nødvendig kompetent personell der sykepleiere med doktorgrad og førstelektorkompetanse er nødvendig for utvikling og kvalitet i både klinisk praksis og utdanning.

Det er behov for en tydelig definisjon av ordningen.

Kombinasjonsstillinger trekkes ofte inn som en løsning for å heve kvaliteten på sykepleierutdanningen, men hva er en kombinert stilling? I NSFs strategi for perioden 2020–24 påpekes det at det er behov for en tydelig definisjon av ordningen (kombinert stilling) for å sikre felles forståelse av innhold og funksjon.

Imidlertid viser en rapport om kombinerte stillinger – skrevet på oppdrag fra Samarbeidsorganet mellom Helse Sør-Øst RHF (HSØ) og helseforetakene, sykehusene og høyskolene NTNU, Gjøvik og Universitetet i Agder i 2017 – at det finnes mange varianter av kombinerte stillinger. De fleste kombinasjonsstillingene er opprettet på individuelle initiativ og uten strategisk forankring i de ulike sektorene. Hva, hvordan og hvorfor – knyttet til kombinerte stillinger – er dermed i de fleste tilfeller et privat anliggende.

Savner klinisk oppdaterte lærere

Mathisen og Rannem påpeker at om en skal lykkes i å fremme ansattes karriere, forskning og samarbeid mellom akademia og klinikk med kombinerte stillinger, må ledere i begge sektorer samarbeide om disse stillingene. Allerede her utfordres sykepleielærere til å finne egne løsninger for å holde seg klinisk oppdaterte og dermed bruke egen kompetanse etter beste evne uten av det er strategisk forankret. Dette gjelder selvsagt ikke for ansatte i kombinasjonsstillinger som er opprettet basert på samarbeid mellom akademia og helseforetak.

I et samarbeidsprosjekt ved Sykehuset Telemark og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) ble to sykepleiere ansatt i en toårsperiode som prosjektmedarbeidere. Planlagte arbeidsoppgaver var å etablere nye samarbeidsformer, kartlegge og utvikle læringsmiljø i begge organisasjonene, utvikle kunnskapsbasert praksis og være en ressurs for kontaktsykepleiere, lærerveiledere og studenter. 

Det skal tilstrebes kontinuitet i praksisoppfølgingen mellom utdanningsinstitusjon og praksistilbyder.

Begge sykepleierne ble ansatt i en 100 prosent stilling ved USN. Konklusjonen fra prosjektet var at «det er behov for å ha personer ansatt i mer permanente kombinerte stillinger for å opprettholde et bedre samarbeid videre». Studenter savner klinisk oppdaterte lærere i sykepleierutdanningen. Vi er ikke overbevist om at slike prosjekter vil sikre dette.

Slike stillinger støtter imidlertid opp under den nasjonale forskriften for sykepleierutdanningen som sier at det skal tilstrebes kontinuitet i praksisoppfølgingen mellom utdanningsinstitusjon og praksistilbyder. Videre skal det etableres avtaler mellom partene som skal legge til rette for at veileder har kjennskap til utdanningen, og at lærer ved utdanningsinstitusjon har kjennskap til praksisstedet.

Utdanningsinstitusjonen skal også tilby opplæring i veiledning, og partene skal samarbeide om plan for gjennomføring av veiledningsopplæring.

Liten tid til veiledning

Utfordringer knyttet til praksis for sykepleierstudenter er kjent. Studentene opplever for eksempel at veiledere ikke er forberedt og at motivasjon til å være veileder og tid til veiledning mangler, noe også Ekman og kolleger har påpekt.

En kartlegging fra NSF i 2018, med 17 500 deltakere fra kommunehelsetjenesten, viser at under 50 prosent av dem som veileder, har formell veilederutdanning. Svært få har avsatt tid til veiledning, og det er små eller ingen økonomiske insentiver for å påta seg veiledning. Den kliniske læringsarenaen er dermed ikke bare utfordret av lærere uten klinisk oppdatert kompetanse, men det er mangelfull veiledningskompetanse hos klinikere som han ansvar for å veiledere sykepleierstudenter.

Hvor mye må lærere i sykepleierutdanningen jobbe for å holde seg oppdatert for å tilby faglig forsvarlig sykepleie?

Det leder an til andre viktig spørsmål: Hvor mye klinisk arbeid kreves for å være en god kliniker? Og hvor mye må lærere i sykepleierutdanningen jobbe for å holde seg oppdatert for å tilby faglig forsvarlig sykepleie?

Vi har snakket med flere som har jobbet 40–50 prosent i klinikk kombinert med andre roller. De hevder at dette er et minimum for å føle at de er oppdatert, at det tekniske sitter godt og at arbeidet flyter lett.

Sykepleiere kan jobbe på utrolig mange ulike avdelinger og med utrolig mange ulike pasientmålgrupper, og det vil kunne påvirke hvor stor stillingen en må, eller bør ha for å jobbe forsvarlig. Hvis en skal jobbe 50 prosent i klinisk praksis, har lærere i sykepleierutdanningen dermed 50 prosent tilgjengelig tid til å oppfylle universitetenes forventninger til akademisk kompetanse.

Høyere krav til akademikerrollen

Som akademiker ved en utdanningsinstitusjon inkluderer arbeidsoppgavene ikke bare undervisning og praksisoppfølging. Etter vår erfaring fokuseres det i økende grad på vitenskapelig produksjon og søknad om eksterne forskningsmidler idet dette er en av de største inntektskildene i universitets- og høgskolesektoren. Det innebærer at mange må ha doktorgradskompetanse for å lykkes i konkurransen om slike forskningsmidler.

I tillegg skal man bidra ved studieplanarbeid, veiledning og sensurering av skriftlige arbeidskrav, masterarbeider, doktorgradsarbeider og eksamener for å nevne noe. Dessuten forventes det at man behersker flere ulike undervisningsformer (aller helst studentaktive), digital undervisning og simulering.

For å få fast ansettelse må man også gjennomføre en formell pedagogisk utdanning. Det innebærer derfor at mange på et tidspunkt i karrieren tar et valg om å være akademiker – som sin «hovedprofesjon». Ikke minst fordi dersom en skal oppfylle slike kompetansekrav, kombinert med faglig forsvarlig klinisk praksis, må en påregne å jobbe utover 100 prosent stilling.

Kombinerte stillinger er utfordrende

Etter samtale med en rekke innehavere av kombinasjonsstillinger, er vårt inntrykk at det er svært utfordrende å ha kombinerte stillinger og oppfylle krav til både klinisk og akademisk kompetanse. Det å ha to arbeidsgivere er også krevende. Det kreves full innsats, og de fleste jobber ut over sine 50 prosent på sine respektive steder. Videre får de ikke samme lønn for de respektive stillingene, og de får ikke rettigheter som følger med en 100 prosent stilling som, for eksempel, overtidsbetaling.

En stor andel jobber utover 100 prosent stilling og har to separate arbeidsgivere som ikke nødvendigvis samarbeider om stillingen.

I rapporten – skrevet på oppdrag fra Samarbeidsorganet mellom Helse Sør-Øst RHF (HSØ) og helseforetakene, sykehusene og høyskolene, NTNU i Gjøvik og Universitetet i Agder – gis en oversikt over omfanget av kombinerte stillinger i spesialisthelsetjenesten i HSØ, en oppsummering av erfaringer samt forslag til modeller og finansiering av kombinerte stillinger. Her kan vi lese at en stor andel jobber utover 100 prosent stilling og har to separate arbeidsgivere som ikke nødvendigvis samarbeider om stillingen og at det ikke foreligger stillingsinstruks for den kombinerte stillingen.

Det er også mange som arbeider både i utdanningsinstitusjon og i helseforetak, men det er en liten andel av disse som har to arbeidsgivere som samarbeider om tilrettelegging og benyttelse av kompetanse.

Anbefalinger rundt kombinasjonsstillinger

Arbeidsgruppen bak rapporten kommer med en rekke anbefalinger for etablering og oppfølging av kombinasjonsstillinger, blant annet at:

  • Ambisjonsnivået for og hensikt med kombinasjonsstillinger beskrives i samarbeidsavtaler mellom helseforetak og utdanningsinstitusjoner, inkludert finansieringsordning og overordnet samarbeid. 
  • Ledere i helseforetak og utdanningsinstitusjon samarbeider om å følge opp innehaver av kombinasjonsstilling, herunder stillingsinstruks og rapportering.
  • De samarbeidende institusjoner legger til rette slik at forventningene til den kombinere stillinger er realistiske i forhold til stillingsstørrelse.

Kan ikke fylle alle roller

Vi tenker at det viktigste ved etablering av kombinasjonsstillinger ikke er å skape en forventning om at en person skal kunne fylle alle roller. Det kan for eksempel bety at en lærer har ansvar for kliniske studier/veiledning og klinisk orientert undervisning i kombinasjon med klinisk stilling, mens en annen driver forskning i kombinasjon med klinisk stilling.

Både klinisk arbeid og akademisk arbeid er krevende. Begge deler krever teoretisk, praktisk, pedagogisk og mellommenneskelig kompetanse. Vi er usikre på om det er mulig å være både en god kliniker og en god akademiker dersom det inkluderer alle ansvars- og funksjonsområdene begge profesjoner representerer. Kanskje kan man heller sikre en viss grad av oppdaterthet blant akademikere ved å kreve hospitering i klinikk? Og at klinikere får avsatt tid til veiledning, refleksjon og samarbeidsmøter med akademikeren, samt ikke minst tilbud om formell (betalt) veilederutdanning?

Det har vært sagt og skrevet mye om kombinerte stillinger gjennom flere år. Vi ønsker kombinerte stillinger velkommen forutsatt at de følges av klare stillingsbeskrivelser, et avklart ansvars- og funksjonsområde mellom akademia og klinisk praksis og med rettigheter for den ansatte tilsvarende en 100 prosent stilling.

Les også:

Tett samarbeid mellom universitet og sykehus gir bedre praksisstudier

Bildet viser to hender som holder hver sin puslespillbit som er puslet sammen.
SAMHANDLING: Når praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene har et nært samarbeid, vil sykepleierutdanningen gi kompetanse som er i tråd med pasientenes og helsetjenestens behov. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Kombinerte stillinger kan forbedre samarbeidet mellom utdannings- og praksisinstitusjonene. Det vil komme sykepleierstudentene til gode.

Sykepleierutdanningen i Norge har historisk sett hatt en sterk praksistradisjon. Rammeplan for sykepleierutdanningen stiller krav til at praksisstudiene skal være et samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet (1).

Studier har vist at et velfungerende samarbeid er viktig for at studentene skal få et godt læringsutbytte i praksisstudiene (2, 3). Det er særlig praksisfeltet som opplever at det er mangler i dette samarbeidet (4–6). 

På oppfordring fra Kunnskapsdepartementet etablerte Universitets- og høgskolerådet i 2014 prosjektet «Kvalitet i praksisstudier» (7). I en avsluttende rapport bekrefter rådet at det er behov for tydeligere og bedre samarbeid mellom utdannings- og praksisinstitusjoner for å avklare roller, ansvar og ressursinnsats.

Anbefalte tiltak var blant annet økt veiledningskompetanse hos praksisveiledere, bedre integrasjon mellom teori og praksis samt utstrakt bruk av kombinerte stillinger (7).

Premissene for yrket er i stadig endring

Også Norsk Sykepleierforbund (NSF) har foreslått å etablere kombinerte stillinger for å forbedre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet (8). NSF har fastslått at samhandlingen bør være tett, slik at sykepleierutdanningen gir kompetanse som er i tråd med pasientenes og helsetjenestens behov (8).

Den medisinske, teknologiske og politiske utviklingen sammen med nye organisasjonsstrukturer og resultatkrav i helsetjenesten stiller kontinuerlig utdanningsinstitusjonene overfor nye utfordringer (2).

Utdanningsinstitusjoner som tilbyr bachelorutdanning i sykepleie, må forholde seg til at premissene for sykepleieres yrkesutøvelse er i stadig endring. Det er krav om oppdatert og praksisnær kunnskap, som krever samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene (2).

Kombinerte stillinger kan være et virkemiddel for å møte kravet om bedre og tettere samarbeid om sykepleierutdanning generelt og praksisstudier spesielt. Hensikten med artikkelen er å belyse hvordan Sykehuset Telemark HF og Universitetet i Sørøst-Norge har valgt å gjøre den nasjonale anbefalingen om kombinerte stillinger til en realitet.

Som følge av at det ikke foreligger entydige føringer for hvordan kombinerte stillinger skal utformes, er det stor variasjon i form og innhold. I artikkelen presenterer vi den valgte modellen: et toårig prosjektarbeid med midlertidig ansettelse av prosjektmedarbeidere.

«Kombinerte stillinger» er et samarbeidsprosjekt

Modellen skiller seg fra andre varianter av kombinerte stillinger, da sykepleiere her ble ansatt i prosjektmedarbeiderstillinger og ikke i kombinerte stillinger. Sykehuset og universitetet har et felles ønske om og behov for å sikre godt samarbeid om utdanning, forskning og utviklingsarbeid.

Prosjektets overordnede mål var å styrke kvaliteten i sykepleierutdanningen ved sykehuset og universitetet.

Med bakgrunn i lokale erfaringer og det nasjonale arbeidet som er beskrevet ovenfor, ble de to partene enige om å styrke samarbeidet gjennom å etablere prosjektet «Kombinerte stillinger».

Prosjektets overordnede mål var å styrke kvaliteten i sykepleierutdanningen ved sykehuset og universitetet slik at praksisfeltets behov for kompetanse ble ivaretatt (9).

Partene ønsket å styrke samarbeidet på alle nivåer, styrke læringsmiljøet for studenter og ansatte i begge organisasjoner og styrke begge som kompetanseorganisasjoner. I tillegg ønsket de å utdanne gode sykepleiere gjennom praksisnær og oppdatert læring og å bidra til å rekruttere sykepleiere (9).

Prosjektgruppen planla oppgavene

Høsten 2016 etablerte sykehuset og universitetet en prosjektgruppe bestående av faglig og administrativt ansatte fra begge institusjonene.

Etter en gjennomgang av aktuell litteratur, en studietur til Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) og Universitetet i Tromsø (UiT) samt en gjennomgang av lokale behov besluttet prosjektgruppen å opprette tre prosjektstillinger. Prosjektgruppen utviklet innholdet i stillingene.

Et viktig prinsipp var at stillingene ikke skulle overta oppgaver fra ansatte i nåværende funksjoner. Planlagte arbeidsoppgaver var å etablere nye samarbeidsformer, kartlegge og utvikle læringsmiljø i begge organisasjonene, utvikle kunnskapsbasert praksis og være en ressurs for kontaktsykepleiere, lærerveiledere og studenter.

Stillingene ble utlyst internt

Formelt ble de tre stillingene definert som toårige engasjementer i full stilling (100 prosent) som prosjektmedarbeidere ansatt i USN. Stillingene ble finansiert av samarbeidsmidler fra universitetet og insentivmidler fra sykehuset.

Øvrig arbeid og deltakelse i prosjektgruppen inngikk som en del av ordinære driftsoppgaver i begge organisasjonene (9). De tre prosjektstillingene ble utlyst internt ved sykehuset og universitetet, da prosjektgruppen ønsket at prosjektmedarbeiderne skulle ha lokal kjennskap.

Sykepleierne som ble ansatt, hadde utdanning på masternivå og flere års erfaring fra sykehuset.

De formelle kvalifikasjonskravene til stillingene var bachelor i sykepleie, relevant videreutdanning fortrinnsvis på masternivå og pedagogiske kvalifikasjoner. Når det gjaldt personlig kompetanse, vektla prosjektgruppen selvstendighet, fleksibilitet, kommunikasjons- og samarbeidsevner, innovasjon og evne til systematisk og analytisk arbeid (9).

Sykepleierne som ble ansatt, hadde utdanning på masternivå og flere års erfaring fra sykehuset. De hadde også erfaring med studentarbeid som vikarlærere ved universitetet. Alle tre fikk permisjon fra sine faste stillinger ved sykehuset under prosjektperioden.

Samarbeidet gikk på tvers

De tre prosjektmedarbeiderne startet våren 2017. De deltok på et introduksjonsprogram som ble gjennomført i samarbeid med ansatte fra universitetet og sykehuset. Hensikten var at de skulle bli kjent med begge organisasjonenes virksomhet, organisering, kunnskapsgrunnlag og tenkning relatert til praksisstudiene.

Prosjektmedarbeiderne fikk også møte nøkkelpersoner tidlig i prosjektperioden, slik at de fikk delt sine forventninger og erfaringer relatert til praksisstudier og læringsmiljø.

De ble knyttet til hvert sitt fagfelt på sykehuset hvor sykepleierstudenter har praksisstudier, henholdsvis kirurgi, medisin og psykiatri. Det var nødvendig med tett samarbeid med de tre klinikkene for å oppnå hensikten med prosjektet.

Likedan samarbeidet prosjektmedarbeiderne med aktuelle faglærere ved universitetet. De samarbeidet også tett med hverandre og prosjektgruppen. De ble ikke bundet til fast tilstedeværelse i noen av organisasjonene.

En slik ordning var annerledes enn de andre modellene som er utprøvd. Bakgrunnen var et ønske om fleksibilitet, da behovet for tilstedeværelse sannsynligvis ville variere. Det var imidlertid en klar intensjon at prosjektmedarbeiderne skulle være godt synlige både på sykehuset og universitetet (9).

Kartlegging var nødvendig

Å jobbe kunnskapsbasert var viktig i alle deler av prosjektarbeidet. Prosjektmedarbeiderne gjennomførte tidlig en utstrakt kartlegging for å finne ut hva som fungerte, og hva som ikke fungerte, i samarbeidet om praksisstudiene mellom de to organisasjonene.

Kartleggingen hadde bakgrunn i fag- og forskningslitteratur, erfaringer og forventninger fra sykehuset og universitetet.

Parallelt med intervjuene samlet de inn andre data som kunne antas å påvirke læringsmiljøet i praksisstudiene.

Prosjektgruppen utviklet intervjuguider, og prosjektmedarbeiderne gjennomførte intervjuer med kontaktsykepleiere, lærerveiledere og emneansvarlige. Parallelt med intervjuene samlet de inn andre data som kunne antas å påvirke læringsmiljøet i praksisstudiene.

Slike data omhandlet å organisere fordeling av studenter på praksisstedene, organisere ansvar og oppgaver relatert til praksisperioden samt organisere praksisemner ved universitetet, avtaler mellom organisasjonene knyttet til sykepleierstudenter, og strategidokumenter som regulerte praksisstudiene.

Arbeidsoppgavene var varierte

Funn fra kartleggingsarbeidet, forskningslitteratur og prosjektbeskrivelsen formet prosjektmedarbeidernes arbeidsoppgaver.

Oppgavene innebar blant annet å utvikle læringsmiljø i begge organisasjoner, utvikle kunnskapsbasert praksis, etablere nye samarbeidsformer og være en ressurs for koordinatorer, kontaktsykepleiere, lærerveiledere og studenter i praksisperiodene.

De deltok i planlegging og gjennomføring av praksisnær og kunnskapsbasert undervisning ved universitetet, holdt flere kurs i veiledning for kontaktsykepleiere og arrangerte fagdag for kontaktsykepleiere.

Tiltakene skulle være langvarige

Gjennom hele prosjektperioden var de tre prosjektmedarbeiderne til støtte for praksisfeltet og lærerveilederne i de periodene hvor studentene var i praksis, særlig i utfordrende situasjoner.

Prosjektmedarbeiderne igangsatte også tiltak som skulle videreføres etter at prosjektet var avsluttet. Eksempler på tiltak var å etablere nye rutiner for informasjonsflyt og utarbeide retningslinjer for alle som er involvert i praksisstudiene.

Retningslinjene spesifiserer hva som bør følges opp av hvem, både før, under og etter praksisstudiene, og ble implementert i begge organisasjonene i prosjektperioden.

Prosjektmedarbeidernes arbeidsoppgaver ble i hele prosjektperioden planlagt og evaluert i samarbeid med prosjektgruppen og var stadig i endring alt etter hvilke behov som meldte seg.

Universitetet gjennomførte en studie

Kartleggingsarbeidet som ble gjennomført av prosjektmedarbeiderne, var planlagt som fagutvikling, og datamaterialet ble derfor ikke gjort tilgjengelig for forskning. Andre ansatte fra begge organisasjonene fikk derimot invitasjon til å knytte forskning til prosjektet.

Ansatte ved universitetet var ansvarlige for en studie som de startet parallelt med prosjektet. Studien hadde til hensikt å kartlegge studentenes opplevelse av læringsmiljøet i prosjektperioden ved hjelp av kartleggingsverktøyet Clinical Learning Environment Inventory (CLEI) (10).

Forskere har tidligere gjennomført flere studier med CLEI som er relatert til sykepleierstudenters praksisstudier (11–14). Denne studien er et viktig bidrag for å få frem studentenes erfaringer med læringsmiljøet i spesialisthelsetjenesten.

Evne til å prioritere var viktig

Andre prosjekter har identifisert utfordringer med å være i en kombinert stilling. Mange følte at de hadde to forskjellige jobber der de selv måtte balansere oppgaver og tidsbruk (15–17).

I prosjektet «Kombinerte stillinger» har det overordnede samarbeidet mellom de to organisasjonene blitt ivaretatt i prosjektgruppen som jobbet tett med prosjektmedarbeiderne.

Prosjektet synliggjorde at det fantes behov for et tettere samarbeid mellom universitetet og praksisfeltet.

Å regulere forventningene fra begge organisasjonene har likevel tidvis vært utfordrende og har forutsatt at prosjektmedarbeiderne har evne til å prioritere og argumentere for en effektiv bruk av ressurser.

Burde det ha vært et forskningsprosjekt?

Det kom tidlig frem at ansatte og ledere i begge organisasjonene var positivt innstilt og hadde forventninger til prosjektet. Det har vedvart gjennom prosjektperioden. Prosjektet synliggjorde at det fantes behov for et tettere samarbeid mellom universitetet og praksisfeltet.

At de tre sykepleierne var ansatt som prosjektmedarbeidere og ikke i kombinerte stillinger, var noe som måtte oppklares i møte med ansatte i begge organisasjonene.

Kartleggingsarbeidet som ble gjort i oppstarten av prosjektperioden, var omfattende og ressurskrevende. Dette arbeidet var planlagt som fagutvikling. I ettertid kan vi diskutere om det burde ha vært planlagt som forskning, slik at flere kunne fått tilgang til og nytte av kunnskapen.

Både prosjektmedarbeiderne og prosjektgruppen hadde kompetanse på forskningsprosessen, men samtidig ville det vært mer ressurskrevende og gått på bekostning av andre arbeidsoppgaver.

Veien videre

Prosjektarbeidet synliggjorde hvor sterkt ønsket om et slikt samarbeid har vært både på sykehuset og ved universitetet.

Med bakgrunn i erfaringene fra prosjektarbeidet og andres erfaringer kan vi påstå at det er behov for å ha personer ansatt i mer permanente kombinerte stillinger for å opprettholde et bedre samarbeid videre (18).

Det er ønskelig at prosjektarbeidet kan inspirere andre institusjoner til å opprette permanente kombinerte stillinger.

Referanser

1.       Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rammeplaner/helse/rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf (nedlastet 07.04.18).

2.       Benner P, Suphen M, Leonard V, Day L. Å utdanne sykepleiere: behov for radikale endringer. Oslo: Akribe; 2010.

3.       Ip WY, Chan DSK. Hong Kong nursing student’s perception of the clinical environment: a questionnaire survey. International Journal of Nursing Studies. 2005;42:665–72. DOI: 10.1016/j.ijnurstu.2004.09.019

4.       Andrews GJ, Brodie DA, Andrews JP, Hillan E, Thomas BG, Wong J, Rixon L. Professional roles and communications in clinical placements: a qualitative study of nursing students’ perceptions and some models for practice. International Journal of Nursing Studies. 2006;43:861–74. DOI: 10.1016/j.ijnurstu.2005.11.008

5.       Noonan BJ, Hughes M, Hayes C, Hartigan I, O’Connel L, Cummins A. The effectiveness of the lecturer practitioner role in clinical practice: an Irish perspective. Nursing Education Today. 2009;29(5):561–5. DOI: 10.1016/j.nedt.2008.12.007

6.       Saarikoski M, Warne T, Kaila P, Leino-Kilpi H. The role of the nurse teacher in clinical practice: an empirical study of Finnish student nurse experiences. Nurse Education Today. 2009;29:595–600. DOI: 10.1016/j.nedt.2009.01.005

7.       Universitets- og høgskolerådet. Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning: Praksisprosjektet. Oslo: Universitets- og høgskolerådet, 2018. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/86921ebe6f4c45d9a2f67fda3e6eae08/praksisprosjektet-sluttrapport.pdf (nedlastet 07.04.18).

8.       Norsk Sykepleierforbund. Politisk plattform for sykepleierutdanning 2017–2020. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/Content/2200366/Politisk%20plattform%20utdanning.pdf (nedlastet 07.04.18).

9.       Tandberg-Hemsøe K, Riis R, Berntsen K. Kombinerte stillinger. Samarbeidsprosjekt mellom STHF og USN. Delrapport Fase 0. Høgskolen i Sørøst-Norge; 2017.

10.     Chan DSK. Development of an Innovative Tool to Assess Hospital Learning Environments. Nurse Education Today. 2001;21:624–31. DOI: 10.1054/nedt.2001.0595

11.     Berntsen K, Bjørk IT, Brynildsen G. Nursing students' clinical learning environment in Norwegian nursing homes: lack of innovative teaching and learning strategies. Open Journal of Nursing. 2017;7(8):949–61. DOI: 10.4236/ojn.2017.78070

12.     Berntsen K, Bjørk IT. Nursing students' perceptions of the clinical learning environment in nursing homes. Journal of Nursing Education. 2010;49(1):17–22. DOI: 10.3928/01484834-20090828-06

13.     Bjørk IT, Berntsen K, Brynildsen G, Hestetun M. Nursing students’ perceptions of their clinical learning environment in placements outside traditional hospital settings. Journal of Clinical Nursing. 2014;23:2958–67. DOI: 10.1111/jocn.12532

14.     Brynildsen G, Bjørk IT, Berntsen K, Hestetun M. Improving the quality of nursing students' clinical placements in nursing homes: an evaluation study. Nurse Education in Practice. 2014;14(6):722–8. DOI: 10.1016/j.nepr.2014.09.004

15.     Frigstad SAa, Nøst TH, Blekken LE. Kombinerte stillinger gir faglig gevinst. Sykepleien. 2015;103(6):52–5. DOI: 10.4220/sykepleiens.2015.54439

16.     Fowler J, Richardson M, Ashton M, North-Rose A. Evaluating a framework for the development of joint appointments. British Journal of Nursing. 2007;16(8):486–9. DOI: 10.12968/bjon.2007.16.8.23420

17.     Leigh J, Howarth M, Devitt P. The role of a lecturer practitioner: an exploration of the stakeholders and practitioners perspective. Nurse Education in Practice. 2005;5(5):258–65. DOI: 10.1016/j.nepr.2005.01.001

18.     Grongstad M, Olsen KB, Hanssen TA. Kombinerte stillinger bygger bro mellom utdanning og praksis. Sykepleien. 2018;106(65022):(e-65022). DOI: 10.4220/sykepleiens.2018.65022