– Mørket spør ikke, det kommer

Jeg ønsker ikke å ha det slik. Jeg ønsker ikke å ikke ville leve. Dødstankene er mørkets iboende faenskap. Og jeg er ikke alene.

Mørket som rammer meg, rammer barn, unge, voksne og eldre. Menn som kvinner. Av og til som en nedadgående spiral. Andre ganger som et uventet synkehull. Personer med hjem, jobb, venner, ektefelle, barn og barnebarn – tar sitt eget liv.

Mørket spør ikke om det sårer noen. Det kommer. Dødstankene spør heller ikke. De kommer. En blir hudløs og sårbar. Avmakt. Er jeg god nok for mine nærmeste, eller ikke? Blir alt bedre uten meg, eller ikke? Ambivalens.

I mørket er det vanskelig å oppfatte de fornuftige, rasjonelle og positive tankene. Jeg tenker nødvendigvis ikke rasjonelt i mørket, fordi evnen til å tolke det jeg hører og opplever, endres. Evnen til språk, oppmerksomhet, hukommelse, problemløsning og avgjørelser, endres. Evnen til fysisk aktivitet, endres.

I mørket endres synsinntrykkene. Jeg ser at solen skinner, jeg ser høstfargene – men jeg føler ikke slik jeg vanligvis føler. Dette mørket, hvor selvmordstankene lever sitt eget liv, er vanskelig å forstå for dem som står oss nær, for dem som skal hjelpe og for oss det gjelder.

Mørket er forbigående. De forstyrrende tankene, er forbigående. At jeg ikke vil leve, er forbigående. Jeg vet det. Likevel blendes jeg av mørket. Mørket som kommer, selv midt på lyse dagen.

Du som lytter til mørket kan kalle livslysten tilbake, ved å lytte, være til stede og bære byrden. Vi blir båret når vi blir født. Vi bæres til graven. Kanskje i tiden mellom fødsel og død har vi alle et behov for å bli båret. Om så, bare for en liten stund.