Hjemmesykepleiere etterlyser mer tid og kunnskap

Klokken er halv åtte. Mange er allerede på plass rundt bordet hos hjemmetjenesten på Grünerløkka i Oslo.

Sykepleier Kenneth Nordli kommer inn som en av de siste. Han setter seg kjapt ned ved en av pc-ene og tar en skrivebok frem fra sekken. Nå gjelder det å sette seg inn i dagens rute.

– Listene, er de klare, spør en kollega ved bordet.

Folk ser på mobilene sine. Nei. Det er sykdom. De må låne noen fra en annen avdeling. Slik er det alltid. Logistikken er dagens første utfordring.

De ser på en tavle på veggen med oversikt over ekstra gjøremål som må huskes på.

En fra en annen gruppe kommer inn døren.

– Vi har fått noen fra dere. Har ikke snøring på han der, sier hun og peker på en liste som hun viser møtelederen.

– Det står alarm, hvordan kommer jeg meg inn? Får hetta av sånne det står sånn på.

Flere beskjeder deles.

– Han klarer seg selv, men sjekk! Obs, host og slim.

– Hun vil ikke ha mann.

– Han vil ha besøk før 10. Sjekk bandasjen!

– Hun skal til fastlegen kl. 11.

– Han har hatt fall og var innlagt i helgen, men er hjemme nå. To trygghetsalarmer etter det. Sjekk!

Store ruller med multidoser går over bordet. Det rasler i nøkler.

– Kan vi gå nå?

Færre sengeplasser

Kenneth Nordli har seks brukere på listen. En vil ha besøk før ni. Han er nummer tre, så det spørs om det går. Nordli virker likevel ikke spesielt stresset. Først må han innom utstyrslageret for å få med nødvendig materiell. Han konsentrerer seg og ser på listen.

Antall døgnplasser i somatiske sykehus har sunket med 22 prosent siden 2002. I samme periode har psykisk helsevern mistet 36 prosent av døgnplassene. De siste ti årene har de rundt 40 000 sykehjemsplassene bare økt med noen få hundre. Andelen eldre over 80 år som har sykehjemsplass, har sunket.

Alt dette merkes i hjemmetjenesten.

Sykepleien har nylig utført en spørreundersøkelse blant hjemmesykepleiere.Der sier over 90 prosent seg enige i påstanden om at nedbyggingen av senger i spesialisthelsetjenesten fører til at hjemmesykepleien i større grad må koordinere tjenestene for pasientene. (Se grafikk lenger ned, figur 3)

Hele 1425 av dem har svart på om de opplever at brukerne som får hjemmesykepleie, har mer komplekse problemstillinger nå enn for noen år siden. Bare rundt 30 av de 1425 respondentene svarer «nei» eller «både og».

Les hva sykepleierne forteller her: 

Veldig mange forteller at pasientene som blir utskrevet fra sykehusene, er mye dårligere nå etter at samhandlingsreformen ble innført. Det er flere multisyke, og dermed trengs mer tid til å kartlegge behov og sette i verk tiltak. Det er vanskeligere å få plass på sykehjem, nevner noen. Flere pasienter velger hjemmedød, det er mer medisinbruk. Hjemmesykepleierne må oppdatere seg på avanserte prosedyrer for å håndtere pasientene. Noen skriver at de må gå på YouTube for å finne informasjon. 

Men noen peker også på det positive i at jobben nå er mer faglig utfordrende, og at de har fått flere fagpersoner på jobb.

Hjertesvikt og kols mest komplisert

Grünerløkka hjemmetjeneste merker også at pasientene har blitt sykere og har mer komplekse diagnoser enn før.

Akkurat i dag er det ikke så mange som skal ha avanserte prosedyrer. To brukere har VAP, men de er innlagt på sykehus nå. En med dialyse skal få besøk etter lunsjen, den kanskje mest teknisk avanserte prosedyren på dagens program. Men den er overlatt til en helsefagarbeider.

Teamsykepleier Siw Maiken Jæger er nettopp ferdig med å lede morgenmøtet og står igjen når resten er på vei ut.

– Av våre brukere er kanskje de med hjertesvikt og kols de mest kompliserte. De er ofte skrevet ut for tidlig, før de er stabilisert på nye medisiner. Dette er kanskje den pasientgruppen som skaper mest frustrasjon, sier hun.

Denne avdelingen av hjemmesykepleien har tre biler og mange elsykler. De fleste av de ansatte går eller sykler når de drar ut til brukerne.

Nordli tar en av de tre bilene. Han er 28 år og har jobbet her siden han var ferdig sykepleier for fem år siden, forteller han når vi kjører av gårde i den mørke regnværsmorgenen.

– Jeg var i praksis her da jeg var student. Etterpå fikk jeg jobb, forteller han.

Nå går han på videreutdanning i geriatri, et to års deltidsstudie.

Med fem års fartstid er han en av de erfarne i gruppa. Men han er usikker på om det blir hjemmesykepleien resten av karrieren. Det er en krevende jobb.

– Det er mer og mer komplekse brukere vi får fra sykehusene, bekrefter han.

– Men det er litt opp og ned hvor ofte vi gjør de mer avanserte prosedyrene. Dermed får vi ikke mengdetrening. Det kan gå et år mellom hver gang man gjør en prosedyre, og da er det litt som å starte på scratch hver gang. Det er en utfordring, sier han.

– Jeg kjente særlig på det da jeg var ny.

Han nevner stell av PICC-line som et eksempel.

– Det er en egen type utstyr med mye deler. Man må ha gjort det noen ganger for å kjenne prosedyren godt og ha kontroll på hva man gjør.

Nå som han har jobbet noen år, føler han seg tryggere på mange av prosedyrene han av og til må gjøre.

– Det er viktig å ha et system med støttefunksjoner. For eksempel har vi Fransiskushjelpen til å håndtere smertepumper. Så sørger vi for ernæring i VAP, dermed er vi avlastet for noen av de mest kompliserte oppgavene, sier Nordli.

Har jobbet med komplekse prosedyrer

I Sykepleiens undersøkelse svarer 78 prosent at de har utført prosedyrer knyttet til smertepumpe og stell av dren fra galle, nyre, pleura, abscesser eller liknende, intravenøs behandling og oppgaver i forbindelse med hjemmedød de siste tre årene.

Enda flere, 85 prosent, svarer at de har jobbet med rehabilitering kort tid etter operasjon og prosedyrer knyttet til PICC-line, VAP eller SVK de siste tre årene. (Se figur under)

Første stopp for Kenneth Nordli er en leilighet i en moderne blokk. En blid dame med pakistansk bakgrunn åpner døren. Det høres barnestemmer fra ett av rommene.

Yousif Mohammad er 46 år og har amputert det ene benet på grunn av diabetes. Han sitter i en rullestol i stua. Det andre benet har et sår på foten. Han får dialyse på sykehuset tre ganger i uken, men ikke i dag.

Det er meningen at han skal dusje. Men det synes han ikke er nødvendig. Nordli blir litt betenkt og ser på mobilen når neste sjanse er.

Det er satt opp ny dusjtid på søndag, det går greit å vente, blir de enige om.

Ved dusjing er det viktig at AV-festet ikke blir vått. Det er vanskelig å unngå, og da må han bytte på bandasjen. Men da blir det bare sårstellet i dag.

Yousif Mohammad sier noe til damen, som er kona hans, på urdu, og hun kommer med en krakk som han legger benet på.

Nordli leter frem prosedyren på telefonen. Han finner frem utstyr fra sekken og går i gang med å rense såret varsomt. Han bruker jordnøttolje til å fjerne gammel salve og tørr eller løs hud.

– Vi bruker sink i kantene, forklarer han.

Familien er til stor hjelp

Kona gjør seg klar til å gå på norskkurs. Hun har lagt frem mat på kjøkkenbenken.

– Jeg har veldig mye hjelp i kona og barna mine, sier Mohammad fornøyd.

Nordli synes såret ser bra ut.

– Det ser ut til å gro. Det har blitt mindre, tror jeg, sier han.

Bandasjen blir plassert, og han trer til slutt på en svart støttestrømpe.

Han sjekker hva som står på AV-inngangen. Alt ser ok ut.

Og småsnakker litt med mannen for å forsikre seg om at det går bra.

– Vi får tid til litt prat, men det blir jo mest overflatisk. Skal vi ta en mer omfattende samtale, må vi sette av ekstra tid, sier Nordli når vi kjører videre til neste besøk.

I Sykepleiens undersøkelse er 2 av 3 hjemmesykepleiere enig i at det er bra at langt flere pasienter i fremtiden skal få behandling og pleie hjemme. (Se grafikk, figur 3, lenger opp i saken.)

Litt over halvparten svarer at de tror at mer avansert teknologi vil gjøre det mulig for de fleste pasientene å bo hjemme. Men nesten 20 prosent er uenig i dette.

Mange av brukerne på Grünerløkka har demens, men de er ikke alltid utredet.

– Det kan være en fordel for beboere å være hjemme, for da må man holde noen funksjoner i gang, mener Nordli.

– Også personer med demens kan det være en fordel å ha hjemme i noen tilfeller. Så lenge det går, sier han.

Bad i kjelleren

At sykepleieren i arbeidet med alvorlig syke hjemmeboende er avhengig av at pårørende gjør pleie- og omsorgsoppgaver, er litt over halvparten i Sykepleiens undersøkelse enig i. (Se grafikk, figur 3, lenger opp i saken.)

Også den neste beboeren på Kenneth Nordlis liste er et godt eksempel på det.

Vi er heldige og får parkeringsplass rett ved inngangen til et bygg i et eldre boligfelt. Her bor Marlene Marthinsen med mannen Knut.

– Ryggen sviktet, og hun har brokk, forteller mannen.

I den lille stua er det en sykeseng på plassen der det ellers ville stått en sofa. Der er Marlenes plass.

Kenneth Nordli går i gang med det han kaller et klassisk stell. Men badet er i kjelleren, så Marlene må stelles på kjøkkenet, der også dostolen står. Hun stavrer seg opp og ut gjennom kjøkkendøren.

Dette er et av stedene arbeidsforholdene ikke er de beste. Leiligheten er trang, det er mye møbler og ting. En moderne leilighet i et bygg med heis og med god plass på badet, er det ideelle.

Kjøkkendøren blir lukket, og vi får en prat med mannen Knut. Han er en spreking på 80 år som holder orden i huset, går i butikken, lager middag og ordner opp for Marlene.

Men håret holder han seg unna. Når Marlene kommer inn igjen i stua, blir det et tema.

– Du bør klippe deg snart, sier Nordli.

Hun ville ikke vaske håret i dag.

– Jeg liker ikke det så godt, jeg er så hårsår, klager hun.

Nordli ordner litt så det ser litt mindre bustete ut. Hun ynker seg, men er stolt av det tykke håret sitt

– Jeg har mista håret tre ganger, jeg. Den ene gangen var da vi samla krutt etter tyskerne etter krigen og tente på, forteller hun på finnmarksdialekt.

Marlene Marthinsen er opprinnelig fra Vardø.

Nå gjenstår det å måle oksygenmetningen. Nordli henter frem metningsmåleren fra sekken.

Marlene Marthinsen kommer lydig med fingeren.

– Litt under 90, det er litt lavt. Vi setter på oksygenapparatet frem til klokka ett, sier Nordli.

Apparatet har fast plass ved siden av sengen.

– Er det noe mer jeg skal hjelpe deg med, har jeg glemt noe, spør Nordli.

– Nei, da. Du har vært flink gutt nå, sier Marlene Marthinsen.

Når vi kjører videre, er Knut ute og skraper vekk is fra trappa.

Grünerløkka hjemmetjeneste har mange brukere med flere diagnoser som hjertesvikt, diabetes og kanskje nyresvikt, forteller Nordli.

– Det kan være vanskelig å tyde symptomene. Det er mye å ta hensyn til. Det er viktig å få tak i forverring, man må kunne se endringer, og det krever at den samme er hos pasienten over tid. Man vil se, når man kommer inn i et hjem, om noe er endret hvis man kjenner brukeren godt. Dette er jo noe vi ønsker å få til, men på bakgrunn av tidspress er ikke vilkårene for dette til stede, sier Kenneth Nordli.

Fall og urinkateter

Vi rekker tre besøk til før lunsj. En eldre mann blir dusjet. Han har hatt fall, så Nordli må høre litt hvordan det går.

Nestemann er Bjarne Kaldestad (86) som bor i en eldre enebolig. Han har hatt nedsatt korttidshukommelse i 6–7 år, forteller kona Else. Men det er bruddet i armen etter et fall som gjør at de nå må ha hjelp fra hjemmesykepleien en periode.

Kenneth Nordli går i gang med å skifte posen på urinkateteret til Bjarne Kaldestad. Det foregår på sengekanten inn i på soverommet.

– Skriv at vi har veldig god hjemmetjeneste her, sier Else når vi drar videre.

Den siste er Nordli bare en snartur innom. Den sjette brukeren på ruten blir overlatt til en kollega.

PD-dialyse i 3. etasje

Etter lunsj møter vi Kim Somboon Hanpisuttikul utenfor en annen eldre blokk. Han har med en lærling. Hanpisuttikul er helsefagarbeider. Han står for en av dagens mest tekniske oppgaver: gjøre klar en dialysemaskin.

Brukeren ligger til sengs når vi kommer inn i leiligheten. Ved sengen står dialyseapparatet med store poser fylt av væske.

Hanpisuttikul går raskt i gang. Først må brukeren veies, så gjelder det å desinfisere bordet der de nye posene skal ligge. Han er nøye med å gjøre alt riktig.

De store eskene med nye poser hentes frem fra den trange gangen. Det er tungt. Det er tre poser med 5 liter, en med 2,5 liter. Han sjekker innhold, mengde og dato nøye.

Helsefagarbeiderlærlingen leser fra prosedyren, punkt for punkt.

– Jeg har vært på Ullevål og fått opplæring, vi er fem-seks stykker som har lært dette, og det er vi som gjør disse prosedyrene, forteller Hanpisuttikul.

Når posene er plassert på trallen med dialyseapparatet, må et virvar av slanger koples til. Klemmene som var stengt, skal nå åpnes. På displayet kontrollerer Hanpisuttikul om de riktige beskjedene kommer opp. Nei, noe er feil. Den ene klemmen var ikke åpnet. Sånn. Alt i orden til slutt, konstaterer han.

Denne pasienten får dialyse hver natt. Hver dag klokken ett kommer hjemmetjenesten og bytter poser. Så kopler pasienten seg til selv om kvelden.

Snart haster Kim Somboon Hanpisuttikul videre med lærlingen på slep.

En av tre i Sykepleiens undersøkelse er uenig i at man har fått god opplæring når man må utføre nye prosedyrer og oppgaver eller hva man skal observere hos pasienter med spesielle medisinske problemstillinger. (Se grafikk, figur 3, lenger ned i saken.)

Og 9 av 10 svarer at deres enhet har tatt imot utskrivningsklare pasienter fra sykehus som viser seg å ha problemstillinger de ikke har hatt kompetanse til å håndtere.

Her ber Sykepleien om eksempler.

Mange av sykepleierne forteller om for dårlig tid til å gjøre avanserte prosedyrer og for få sykepleiere/nok kompetent personale på jobb. Flere nevner også manglende pleieplaner, informasjon og utstyr som trengs til pasienter som kommer fra sykehuset. Flere nevner også at samarbeidet med sykehuset og fastleger kunne vært bedre. Det mangler også opplæring om behandlinger det forventes at hjemmesykepleien skal utføre.

Les mer om hva sykepleierne forteller her: 

Duodopa-pumpe og kateterisering

For Kenneth Nordli ble det tre besøk til etter lunsjen. Han var innom Marlene Marthinsen igjen, som har besøk flere ganger om dagen. En annen bruker hadde duodopa-pumpe koplet til peg på grunn av parkinsons. Og han måtte bli med en kollega for å hjelpe til med kateterisering hos en som har MS.