Det er på tide å begrave den loslitte myten om «omsorgsidealet» i sykepleierutdanningene

I et debattinnlegg i Sykepleien 27.01.25 børster professor og sykepleier Jonas Debesay støv av den loslitte myten om at det såkalte «omsorgsidealet» i sykepleierutdanningen gir sykepleierstudenter og nyutdannede sykepleiere et «praksissjokk». «Omsorgsidealet» står tilsynelatende i veien for at vi sykepleiere skal kunne håndtere «virkeligheten». Han mener videre at utdanningsinstitusjonene bør revurdere hva sykepleie er for å forebygge både praksissjokk og utbrenthet. 

Men hva i definisjonen eller forståelsen av faget som skal revurderes, sier Debesay ikke noe om. Heller ikke hva som ligger til grunn for hans påstander. Han kommer med en sterk kritikk av sykepleierutdanningene som ikke kan stå uimotsagt. 

Forbedringspotensial har alle, men jeg blir ikke med på narrativet om at utdanningene i dag er for opptatt av omsorgsidealer til å ikke ta arbeidslivets krav og utfordringer på alvor. Myten om «omsorgsidealet» har blitt debattert ad nauseam av flere, over tid. Det blir ikke mer riktig av den grunn. 

Forskriften sikrer relevant sykepleierutdanning

Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning som ble iverksatt i 2019, og som Debesay sitter i RETHOS-programgruppen for og derfor må kjenne meget godt, har nettopp som formål å sørge for at utdanningene gjenspeiler kompetansebehovet dagens og fremtidens helsetjenester og pasienter krever. Forskriften løfter også frem faglig lederskap og akademisk kompetanse som er avgjørende for å nettopp kunne håndtere, men også bidra til å utvikle og forbedre helsetjenestene. 

Debesay generaliserer – uten grunnlag – når han praktisk talt påstår at ingen utdanningsinstitusjoner forbereder studentene på arbeidslivets realiteter fordi omsorgsidealet «skygger for sykepleiernes arbeidsvilkår». 

Jeg har ledet utviklingen av ett og evalueringen av to studieprogrammer etter innføring av ny forskrift. Jeg kan berolige Debesay med at ingenting tyder på en sterkt normativ, omsorgsidealistisk utdanning på bekostning av kunnskap om kontekstuelle utfordringer innen helsetjenestene og sykepleieutøvelsen noen av stedene. 

Jeg tror heller ikke de resterende utdanningsstedene skiller seg nevneverdig fra disse. Tvert imot gjøres det mye riktig – både når det gjelder utvikling av læringsutbytter, faglig innhold og bruk av undervisnings- og vurderingsformer sammen med praksis som søker å sikre at kandidatene vi uteksaminerer er rustet for profesjonen.

Sykepleiefaget krever helhetlig forståelse

Det er lite konstruktivt å gjenta gamle og konfliktfylte diskurser som har bidratt til at teorier har blitt tolket feil, gjort studenter og undervisere forvirret, og at vi som sykepleiere i for liten grad har vært i stand til å kunne definere, beskrive og artikulere vårt eget fag og samfunnsmandat. 

Sykepleiefaget er så komplekst, sykepleierprofesjonen favner så bredt og sykepleievitenskapen likeså, at vi ikke kan sette opp dikotomier som for eksempel «omsorg versus virkelighet», «omsorgsrasjonalitet versus teknisk rasjonalitet», «omsorg versus evidens», «varm omsorg – kald teknologi», «teori -praksisgap», og så videre. 

Skal de av oss som forsker innen sykepleie, formidler kunnskap og utdanner sykepleiere på alle nivåer virkelig bidra, må det være gjennom å klare å integrere alle fagets bestanddeler, teoretiske perspektiver og empirisk evidens til en helhet som gjør det mulig å forstå og artikulere sykepleie og -profesjonen heller enn å bidra til fragmentering og polarisering. 

Jeg mener vi skal ha tillit til at utdanningsinstitusjonene vet hva de driver med og gjør det beste de kan for å sikre at de sykepleierne de utdanner er kvalifisert, har kunnskap, kompetanse og ferdigheter til å bli de sykepleierne samfunnet trenger. 

Kompetansen må brukes riktig

Sykepleierprofesjonen er samfunnskritisk viktig. Visst er det utfordrende å være sykepleier, særlig nyutdannet eller uerfaren, slik samfunnet og helsetjenestene ser ut i dag og fremover. Utfordringene handler ikke først og fremst om at sykepleierne har lært for lite om «virkeligheten», eller at de har lært for mye «omsorg» – det handler om utviklingstrekk som svekker vilkårene for å kunne bruke den unike sykepleierkompetansen riktig, for riktig pasient og til rett tid. 

Oppgaveorienteringen vi ser i dag med såkalt oppgaveforskyving mellom kompetansenivåer, er et eksempel på at vi må være tydelige på hvor vår profesjons grenser går for hva vi skal gjøre, hva vi kan gjøre og hva vi kan la være å gjøre for å ivareta forsvarlighet, sikker sykepleie og pasientsikkerhet. 

Men, så er det jo slik at sykepleie umulig kan utøves på en forsvarlig og sikker måte uten omsorg. Et arbeidsmiljø blir ikke heller godt uten gode relasjoner mellom mennesker som har omsorg for hverandre. Nei, vi skal ikke kaste ut omsorgsbegrepet, men vi må definere dets innhold og forstå det i en profesjonell, klinisk kontekst. 

Det handler ikke om varme hender eller et stort hjerte som banker for «de svake». Det handler om at vi i det unike profesjonelle møtet med mennesker i behov av sykepleie, kombinerer solide fagkunnskaper med et profesjonelt engasjement for enkeltmennesket. Slik må det være. Det er sykepleie.