Pasienten som menneske må komme først

I sommer kom jeg over et innlegg av og om filosofen Kari Martinsen, publisert i Morgenbladet i september 2023 [krever abonnement]. Jeg har vært opptatt av Martinsens filosofi helt siden jeg første gang overvar hennes forelesning på begynnelsen av 1990-tallet. Det var som alle brikker falt på plass.

Jeg har siden brukt en stor del av mitt faglig engasjement til å utdype filosofien, undervise, veilede og inspirere studenter til å lese og anvende Martinsens filosofi, skrevet utallige artikler og endelig doktorgraden i 2012 der jeg fortolker Kari Martinsens og diakonissen Rikke Nissens forfatterskap. Og for å være helt ærlig – jeg tror absolutt ingen sykepleier, leder eller politiker er uenig med Martinsen. Pasienten som menneske må komme først! 

Faglig omsorg må læres

Så har ikke utvikling gått i riktig retningen. Inntrykket er heller det motsatte – det har blitt verre. Martinsen viser til Brennpunkt-dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører», der NRK filmet eldreomsorgen i skjul, noe som var helt hjerteskjærende å være vitne til. Hvordan kan dette skje i Norge i dag? Tror svaret er sammensatt. Tror også (vet) det utøves god omsorg mange steder, men bedriftsøkonomisk lønnsomhet, som Martinsen selv nevner, veier nok tungt på vektskåla. 

Min påstand er og har vært at skal faglig god omsorg få en reel plass i det levende livet, må omsorgen operasjonaliseres og innlemmes på alle samfunnsnivå. Faglig omsorg må læres. Den krever ord, språk og analytiske tenkning. Martinsen skriver at vi må ta den erfaringsbaserte tiden tilbake. Det må vi, men for at erfaringen skal bli en omsorgserfaring, må praktikeren har lært noe før han står i situasjonen. Kall det gjerne en kunnskap om seg selv. 

Fordommer må bevisstgjøres

Omsorgsfull tenkning krever innsikt i egne fordommer. Vi har fordommer som lukker for forståelse, og vi har fordommer som åpner for forståelse, skriver den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer. Våre fordommer blir styrende for vårt handlingsliv. Hvilke fordommer møtes pasienten med? Det er det springende spørsmål. Dessverre står ikke våre fordommer til menneskets frie disposisjon. Da hadde alt vært så mye enklere. 

Fordommer må bevisstgjøres. Det faglige skjønnet krever åpenhet. Og her kan Martinsens filosofi være et godt grunnlag å bygge på. Vi kan se på våre medmennesker på mange måter, skriver hun i boken «Øyet og kallet» i 2000. Ja, det er selve kjernen i problematikken. Det kan vi. Bruken av den begrepslige kunnskapen har vært noe uklar hos Martinsen. Det kommer tydelig frem i dialogene med Katie Eriksson. Nå kan det synes som hun ikke er fullt så konsekvent lenger når hun anbefaler studentene å lese noe som lar tankene bevege seg litt, som Rosa, Løgstrup og Kierkegaard. Og at vi kan dannes til å bli mer relasjonelle. Men hvorfor ikke lese Kari Martinsens filosofi? En filosofi mettet med gode metaforer, skjønnet «en vennlig vekselvirkning», «livsmuligheter», «urørlighetssonen» og «hjertets øye», for å nevne noen. 

Omsorg er et minstekrav

Martinsen har skrevet mange bøker og innlegg om omsorg. Utfordringen slik jeg ser den, er at skal tankegodset som presenteres mellom permene få en reel betydning, må det løftes frem og settes i virksomhet. Her gjenstår mye. 

Faktisk har vi ikke kommet riktig i gang enda. Spørsmålet som stilles i Martinsens innlegg er: hvordan ta omsorgen tilbake? Her ser jeg for meg et eget omsorgsakademi bygget på Martinsens filosofi. 

Jeg ser for meg en egen omsorgs-lov, restriksjoner og standarder fastsatt av myndighetene. Ser for meg omsorg som et minstekrav for akkreditering innen utdanning, ledelse og helseforetak. Omsorgens filosofi må og kan operasjonaliseres. Gjør den ikke det, ja da får andre verdier råde.