Omsorgsdanningen er truet av rasjonalisering og et stigende krav om effektivisering

Rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn, hevder i en kronikk i Morgenbladet [krever abonnement] at samfunnsutfordringene tårner seg opp mens norsk akademia bygges ned. Han påpeker at «eit eksempel gjeld dei norske utfordringene innan helse og omsorg, der behov og etterspurnad peikar mot eit enormt ressursbehov i form av bygg, utstyr, kompetanse og personell». Samtidig bygges altså akademia og utdanningene ned. 

Som sykepleiere med mange års erfaring i klinisk praksis, undervisning og forskning er dette en bekymring vi deler. En felles interesse for oss er omsorgsvitenskap og utøvelsen av omsorg, noe som alltid har vært sykepleiens kjerneoppgave. Omsorgsdanningen er truet av rasjonalisering og et stigende krav om effektivisering. 

Omsorg er komplekse ferdigheter

Som lærere og forskere i sykepleie har vi som mandat å kontinuerlig verne om omsorgsvitenskapen slik noen av de mest brukte sykepleieteoretikerne, Kari Martinsen og Katie Eriksson, har stått i front for i flere år. Det er viktig at befolkningen og de politiske myndigheter er klar over kompleksiteten i å opparbeide seg omsorgsevne. Tiden som skulle vært brukt til å legge til rette for danning, blir i dag oppspist av et økende byråkrati.

Omsorg handler grunnleggende om å bry seg om og er både praktisk, relasjonell og moralsk. Omsorg er det motsatte av likegyldighet og handler om å ville strekke seg langt for den andre. Praktisk handler omsorg om å kunne utføre ferdigheter. Disse ferdigheter kan se enkle ut, eksempelvis et stell eller servering av mat. I situasjoner der pasienter ikke mestrer dette selv, er dette komplekse ferdigheter. 

Hver eneste handling utøves i en relasjon til en pasient. Det er forskjell på å få et stell av en som kun ser på stell som en praktisk ferdighet til forskjell fra en som i tillegg utfører stellet med verdighet og varsomme hender. Omsorg handler om å se, bli kjent med og vise medfølelse til mennesket som også er pasient. 

Danning skjer gjennom en indre modning

Omsorg er også å vise en moralsk holdning gjennom etiske refleksjoner og vurderinger. Sykepleieren bryter pasientens intimsfærer når han eller hun ikke lenger er i stand til å gå på toalettet, stelle seg selv eller ivareta eget liv. Dette er i mange tilfeller knyttet til et dypt menneskelig og personlig alvor. Det ligger en etisk begrunnelse i måten dette gjøres på.

Danning til å bli en omsorgsfull sykepleier skjer gjennom en indre modning som vi som arbeider innen utdanning, har ansvar for å legge til rette for. Denne modningen skjer ikke alene. Modningen skjer i møte med litteraturen, pasienten, læreren og praksisveilederen. Den skjer ofte i de små møtene hvor refleksjonen får plass. Utvikling av omsorgsevne handler om å øve seg, om og om igjen, på å være i relasjoner hvor noen bryr seg og hvor man selv begynner å bry seg. 

Det handler også om å lære ferdigheter og bli så fortrolig med dem at man kan være til stede i relasjonen fremfor bare i handlingen. Det handler om å utføre komplekse prosedyrer der det tekniske og det relasjonelle med pasienten går hånd i hånd. Utdanning til omsorg handler om å skape gode relasjoner på kort tid, om å kunne stå stabilt i overveldende situasjoner og om å møte pasienten med en genuin interesse. Utdanning til omsorg er å se og gjøre etiske overveielser og å være i dialog med medstudenter og undervisere.

Å lære alt dette skjer over tid i en stabil relasjon til undervisere i utdanningen. Å lære omsorg krever å bli møtt med omsorg, og det krever lærere som bryr seg om studentene som gruppe og om den enkelte student og hans/hennes danning inn i yrket. Det handler om å møte veiledere i praksis som kan vise empati overfor pasienten og som har rom for kontinuerlig å håndtere viktige etiske overveielser. 

Bekymret på omsorgens og pasientenes vegne

Bachelor i sykepleie består av hele 50 prosent praksis, mens masterprogrammene har varierende grad av praksis. Når universitetene bygges ned, har det konsekvenser for relasjonen og dens kvalitet mellom lærere og studenter. I praksisstudiene ser vi den samme utvikling. 

I NOU 2023: 4, «Tid for handling» kommer det frem at sykepleiere trekkes ut av avdelingene og at pleieoppgaver glir over til andre yrkesgrupper. Dette fører til at sykepleiere organiseres vekk fra pasienten og at vilkårene for våre studenters omsorgsetiske kunnskapsutvikling forringes. 

Vi vil, som erfarne klinikere, lærere og forskere innen sykepleie og omsorgsvitenskapen, melde en bekymring på omsorgens og pasientens vegne. En nedbygging av universitetene samtidig med et økt press på sykepleiepraksis vil bety at omsorgsevnen blant fremtidens sykepleiere svekkes. Dette har uoverskuelige konsekvenser for fremtidens helsetjeneste. Mest av alt har det uoverskuelige konsekvenser for oss som blir pasienter og pårørende i fremtidens helsetjeneste.