Omsorgsidealet skygger for sykepleiernes arbeidsvilkår

Det er bred enighet i sykepleien om at omsorg – det å bry seg om og sørge for andre – står sentralt og at omsorg er avgjørende for kvaliteten i sykepleien. Men fokuserer vi for mye på omsorg som ideal i forholdet mellom sykepleier og pasient på bekostning av de faktiske arbeidslivsforholdene? 

Min påstand er at dersom utdanningsinstitusjonene ikke revurderer hva sykepleie er eller kan være, vil vi fortsette å se studenter oppleve praksissjokk og økt risiko for utbrenthet blant sykepleiere.

Nærhetsetikken har fått en dominerende rolle

Omsorg som norm og etikk har en viktig plass i sykepleietenkningen, og mye av forståelsen rundt omsorg er forankret i nærhetsetikken. Tyngdepunktet ligger ofte på den direkte relasjonen mellom sykepleier og pasient. 

Sykepleier og sosiolog Runar Bakken påpeker at nærhetsetikken har fått en dominerende rolle i diskusjonene om sykepleie og omsorg, noe som har trukket oppmerksomheten bort fra refleksjoner om sykepleiernes arbeidsvilkår. Han hevder at denne etikken nærmest har «kolonisert» diskursen og dermed avledet oppmerksomheten fra de organisatoriske rammene som påvirker sykepleieutøvelsen.

Omsorgsteorier ignorerer arbeidskonteksten

Omsorgsteorier vektlegger ofte individets holdninger og egenskaper fremfor strukturelle forhold som kan sikre at profesjonsverdier realiseres. I mange andre yrker oppfattes profesjonsutøvelse mer som et arbeidsforhold der konteksten for arbeidet er avgjørende for å forstå profesjonen. 

I sykepleien derimot, dominerer normative teorier om hvordan sykepleieren ideelt sett skal møte pasienten. I praksis er slike møter ofte korte og sterkt påvirket av institusjonenes tidsrammer. Pasient-sykepleier-relasjonen blir gjerne sett som et individuelt ansvar uten tilstrekkelig oppmerksomhet på hvordan organisatoriske faktorer former denne interaksjonen.

Studenter er ikke forberedt på arbeidslivets realiteter

Sykepleiestudenter må lære om ledelse, selvledelse og hvordan man håndterer arbeidslivets realiteter, inkludert effektivisering, endrede profesjonsroller og knappe ressurser. Videre må de også være forberedt på utfordringer som seksuell trakassering, rasisme og dårlig ledelse. Slike forhold kan gi betydelige arbeidsrelaterte belastninger og uten tilstrekkelig opplæring i hvordan disse skal håndteres, er risikoen for utbrenthet stor.

Siden arbeidskonteksten i stor grad påvirker hvordan sykepleiere samhandler med pasienter og kolleger, bør det få mer oppmerksomhet i utdanningen. De siste årene har personsentrert tilnærming blitt fremhevet som en mulig arvtaker til tradisjonelle omsorgsteorier, men det er fortsatt behov for videreutvikling for at dette perspektivet skal kunne brukes i praksis. Undervisningsopplegget som ikke adresserer arbeidslivets realiteter, men heller baserer seg på en idealisert forestilling om sykepleie, vil verken kunne gi studentene et realistisk grunnlag for praktisk arbeid, eller bidra til relevant forskning.