Hopkins' nydelige rolleprestasjon minnet meg om den vandrende Sjur
Sjur vandret rastløst i sykehjemmets ganger, drevet av uro og minner om sin avdøde kone, mens jeg som sykepleierstudent prøvde å finne de rette ordene for å nå inn til ham.
Han vandret med prekestol i gangen. Litt for lett i steget for sitt eget beste. Det kunne så fort ende med fall for denne gamle mannen med det varme og samtidig skarpe blikket. Fremoverbøyd og målrettet i sin egen verden. Uroen og rastløsheten drev ham som en motor og var så synlig for alle.
Noen spørsmål presset seg frem
Etter å ha nådd enden av gangen snudde han og styrte i motsatt ende igjen. Sånn gikk dagene. Jeg var sykepleierstudent i praksis og hadde kun vært der noen dager. Jeg ble fortalt at den eldre mannen «Sjur» var blitt enkemann for noen måneder siden. I tillegg hadde han gjennomgått ulike infeksjoner, deriblant en urinveisinfeksjon, som tok tid før ble behandlet.
Han var nå på et korttidsopphold på sykehjem. Etter planen skulle han tilbake til hjemmet som han hadde bodd i sammen med konen i nærmere 30 år. Å kartlegge hjelpebehovet hans var nå høyt prioritert, og det var tydelig at han kom til å trenge hyppigere besøk fra hjemmesykepleien.
Men spørsmålene som ble mer presserende, var: Ville han klare seg hjemme, eller ville han ha behov for fast plass på sykehjem? Sykdomsbildet hans var sammensatt og kunne vært interessant å beskrive nærmere for dere, men mitt anliggende med denne teksten er å beskrive den forvirringen jeg opplevde hos ham, den relativt nyoppståtte desorienteringen familie og personale kunne spore hos ham.
En film brakte frem minner
Den ene dagen i min praksisperiode skulle jeg ha særlig ansvar for å følge opp Sjur. Det er en del år siden nå, men møtet med ham gjorde inntrykk av så mange grunner. Etter å ha sett filmen «The Father» (2020), med en nydelig rolleprestasjon av Anthony Hopkins, ble jeg igjen påminnet Sjur.
Filmen om den aldrende og ensomme Anthony beskriver så godt hvordan han forsvinner inn i en verden av minner, om hvordan tvilen rundt sine egne opplevelser får ham til å bli kverulerende og irritabel mot de som skal hjelpe ham. Hans økende mistenksomhet mot sine nærmeste, mot sin datter som forsøker så godt hun kan å hjelpe sin aldrende far, ender oftere i konflikt.
Blikket skyet over
Denne dagen jeg var med Sjur, la jeg merke til hans humørsvingninger. Vi kunne snakke om fjell og fjorder hvor han hadde vokst opp, og øynene hans glitret. Han fortalte så levende om hvor sterk og sprek han en gang var, og i neste øyeblikk skyet blikket hans over, ble mørkere og mer alvorlig, og han spurte meg når han skulle reise hjem.
Jeg ble usikker, stille, visste ikke hva jeg skulle svare ham, for jeg hadde fanget opp på morgenmøtene at det var usikkert om han fortsatt kunne bo hjemme. Denne korte stunden med taushet, hvor jeg ikke svarte Sjur, fanget han raskt opp som noen utrygt. Det var som om han ante at det var noe viktig jeg ikke fortalte ham. Usikkerheten i det usagte ble vanskelig for Sjur. Jeg svarte ham litt vagt at jeg visste ikke helt når han skulle hjem.
Jeg forsøkte ivrig, kanskje litt for ivrig, å avlede ham slik at han kunne tenke på noe som gjorde ham i bedre humør. Men, han lot seg ikke avlede. Han ble først skarp i tonen, så sint: «Hva er det med deg? Hvorfor svarer du meg så rart?». Kroppsholdningen hans falt lett sammen, og han gjøv løs mot prekestolen igjen. Vandringen var i gang igjen, uroen var hos Sjur igjen, og jeg klarte ikke å støtte ham den gangen.
I dag er jeg tryggere
Jeg kunne validert ham mer i uroen, ikke vært så redd for å snakke om det viktige. Selve livet og hvordan livet hans har endret seg. Jeg kunne spurt ham mer hva han ønsket og drømte om. Han kunne fortalt meg om Sigrid, sin kone, som han hadde delt store deler av livet med. Han kunne fortalt om savnet etter henne.
Hadde jeg møtt Sjur i dag, ville jeg spurt ham, men jeg fikk det ikke til den dagen i praksis. I dag har jeg mer erfaring som sykepleier, er tryggere i møte med pasientene og våger mer å gå inn i det vanskelige som hører livet til.
2 Kommentarer
Liv
,Du beskriver godt hvordan erfaring gjør oss mer beredt og tryggere i slike situasjoner. Det er gull verdt! Å ha mot til å stille spørsmål, til å gå videre og også kunne være stille får vi med erfaring og ønske om å komme nærmere det vanskelige.
Anna Antonsen
,Fint skrevet!