Mannen med rullatoren lærte meg om døden

Jeg er førsteårsstudent og nettopp ferdig med første praksisperiode på en somatisk avdeling ved et sykehjem. Jeg føler meg heldig som har havnet på en trygg og fin arbeidsplass med dyktige og kompetente medarbeidere og ledere. Dette står i sterk kontrast til det som i dag formidles om eldreomsorgen i mediene.

Min erfaring er at jeg har kunnet ta meg tid til å bli ordentlig kjent med pasientene i praksisperioden, og det er en av grunnene til at jeg vil bli sykepleier. Jeg ønsker å jobbe tett på mennesker og være med på hva enn en reise de har foran seg. Derfor vil jeg dele min historie om et møte med en mann som har satt helt spesielle spor.

Alzheimers sykdom

Første dagen på omvisning på sykehjemmet møtte jeg en hyggelig eldre herremann som gikk med rullator. Vi passerte hverandre i gangene ved flere anledninger, og vi hadde noen små, korte samtaler der han, blant annet, sa at han hadde hatt en meget høy stilling et eller annet sted i landet.

Han fremsto som både oppegående og klok, og jeg gledet meg til å bli bedre kjent med ham. Han bodde på den avdelingen jeg skulle jobbe på, og i neste samtale med mannen forsto jeg at ikke alt var som det først så ut som.

Det viser seg at mannen har Alzheimers sykdom med sen debut og at tilstanden har forverret seg på få uker og måneder. Pasienten vandrer mye i gangene og er synlig urolig, og det var derfor jeg traff så ofte på ham under omvisningen.

Mannen går frem og tilbake på avdelingen, tar heisen ned til vestibylen og vandrer videre i gangene der. Han går også ut hovedinngangen. Flere ganger blir han observert tynnkledt ute i kaldt vær, og han går også inn i andre boliger hvis dørene ikke er låst. Jeg bestemmer meg for at jeg vil følge nettopp denne personen tett gjennom de åtte ukene jeg er i praksis.

Forvirret og mistenksom

Siden pasienten vandrer mye i en forvirret tilstand, trenger han mer tilsyn og en annen oppfølging enn det det er ressurser til på avdelingen.

Jeg finner ham ute, i genseren. Han trykker opp hoveddøra hver gang den går igjen, for han mener nemlig at han spiller penger på en automat og at han taper millioner ved å slutte å trykke. Jeg klarer å veilede ham inn og opp på avdelingen ved å fortelle at middagen er klar.

Gjennom dagene på jobb merker jeg at pasienten er mer irritert og aggressiv enn det jeg først hadde hatt inntrykk av. Han fremstår fremdeles som en kunnskapsrik mann i samtaler der han er interessert i politikk, hva som skjer i verden og hvordan samfunnet er bygget opp.

Han er opptatt av å løfte opp de svake og mener at de rike og suksessfulle ikke skal undertrykke de svakeste og fattigste i samfunnet. Pasienten har mange gode og viktige poeng, og han fremstår som en omtenksom og snill mann. Likevel skinner det igjennom at han er forvirret og mistenksom og at han har betydelige vrangforestillinger.

Elvis og dans

Mannen med rullatoren får etter hvert behov for mer pleie, og etter en legevisitt blir det anbefalt å overføre ham til en demensavdeling. Personalet og jeg kjenner på en stor lettelse siden vår avdeling ikke kan dekke hans behov lenger.

Jeg gleder meg fortsatt til å følge denne pasienten, og jeg planlegger hvilke turer vi kan gå på og hvilke aktiviteter vi kan gjøre sammen. Han er kjempeglad i musikk, og spesielt Elvis Presley. Jeg googler bøker og filmer fra biblioteket og planlegger å gå en tur dit for å låne med meg noe til avdelingen.

Pasienten er veldig glad i sang, og han er glad i å danse. Hver gang det er aktiviteter på huset følger han ivrig med. Det er godt forsket på at musikk og dans kan gi bedre livskvalitet for mennesker med demens. Det er også denne mannen et tydelig eksempel på, i tillegg til andre pasienter ved sykehjemmet.

Mennesker som ikke har språk ellers, lyser opp og synger med på kjente og kjære strofer. Det er fint og rørende å se at den gamle mannen koser seg, og jeg ser frem til å dele flere slike øyeblikk med ham.

Møtet med døden

Dagen etter legevisitten dør han. Han dør i godstolen sin. Fredfullt og rolig så det ut som. Jeg kjenner på en sorg. Vi var mye sammen dagen før og gikk tur frem og tilbake på avdelingen, og så plutselig var han ikke mer.

En ting jeg har vært redd og engstelig for når det gjelder sykepleiestudiet og det å være sykepleier generelt, er møtet med døden. Døden rammer alle, og den kan inntreffe plutselig og fortere enn man tror. Jeg er engstelig for at de som dør, skal være med meg i lang tid og at hodet mitt til slutt skal være fullt av døde mennesker.

Etter møtet med døden på avdeling tror jeg at jeg er mer rustet for døden enn det jeg først trodde. Jeg vil alltid ha omsorg for de rundt meg, og omsorgen forsvinner ikke selv om døden tar dem. Jeg er ikke engstelig lenger. Jeg er bare takknemlig for den tiden jeg fikk med dem.

Det var mange som var glad i mannen med rullatoren, og det er mange som kommer til å savne ham i tillegg til meg. Jeg lærte mye av ham, og jeg lærte mye om meg selv på den lille tiden vi hadde sammen.

Vi skal alle dø

Er det én ting vi alle tar for gitt, så er det tid. Tiden er inne når tiden er ute. Vi skal alle dø en gang. Systemet er mer komplekst enn man tror, og det samme er menneskesinnet. Jeg så glimt av den personen mannen med rullatoren en gang var, og jeg ble kjent med den personen jeg møtte på avdelingen.

Jeg leste meg opp på sykdommer han hadde, og jeg var fast bestemt på å i hvert fall berike livet hans på en eller annen måte, om så om det bare var for noen korte øyeblikk. Jeg håper han hadde en fin siste tid sammen med oss, og jeg håper han fikk et rolig og fint møte med døden.

Hadde han levd i vikingtiden, hadde han kanskje blitt gravlagt på et stort skip med all sin rikdom, eller fått en vakker salmebok under haken og sølvpenger over øynene i århundrene etter. Det ble ikke en siste dans på oss, men kanskje vil strofene til Elvis Presley høres langt inn i evigheten og forbi.