La den demenssyke få lande

En gladsak om Oslos nye demenslandsby poppet opp i Facebook-feeden før professor i geriatri Geir Selbæk sørget for realitetsorientering, igjen. I Aftenposten 18. juli 2023 [krever innlogging] beskriver Selbæk den sørgelige sannhet om en eldrebølge og en påfølgende demensflod vi ikke har greid å forberede oss på.

Etter to knappe år som sykepleier på skjermet enhet for alvorlig demenssyke beboere, kjenner jeg på en murrende bekymring. For hvor er vi på vei, og hvordan skal vi ruste oss når antallet personer med demens vil doble seg de neste 20–30 årene?

Hvem er plassene tiltenkt?

Jeg vil applaudere, og jeg vil framsnakke. For hva er vel bedre enn 130 nye sykehjemsplasser inspirert av nederlandsk modell med livskvalitet i fokus. En ny boform med friere rammer der beboerne kan gå på kafé, gå ut når de selv ønsker det, oppsøke normalitet og samtidig oppleve trygghet og omsorg. Men hvem er plassene tiltenkt?

På Sykehjemsetatens hjemmesider står det at «Personer som har demensdiagnose og har behov for heldøgns omsorg, kan få plass i Dronning Ingrids hage dersom de vil ha nytte og glede av en slik boform og fasilitetene i hagebyen».

Jeg er sikker på at det finnes mange demenssyke i hjemmet som vil kunne nyttiggjøre seg en slik plass. Men får de den plassen når de fremdeles er i stand til å finne veien ut i hagen selv? Mens de enda forstår at det er høst og vet at det er lurt å kle seg i jakke og sko.

Hjelpen kommer for sent

Med dagens «bo hjemme så lenge man overlever»-strategi er vel svaret nei. I dag bor demenssyke hjemme og får tildelt langtids heldøgnsplass først når eller hvis de pårørende har blitt syke selv (av belastningen og ansvaret det innebærer å ta vare på en person med stor hjerneskade).

Demenssyke får tildelt heldøgnsplass når den demenssyke bor alene, er underernært, har snudd døgnet, vandrer i sentrum på natten, faller på isen med påfølgende hoftebrudd eller hodeskade, er i en akutt forvirringstilstand (les: psykose) grunnet infeksjon eller å ha lett etter mening i en fortvilende, uforståelig tilværelse, altfor lenge, alene.

Denne politikken er i ferd med å forplante seg oppover i omsorgsnivåene.

Det er viktig å skjerme

Da jeg startet i eldreomsorgen for cirka 15 år siden, fantes fortsatt «aldersavdelingene». Dit kom de eldre rullatordamene med blålilla hår. De trillet kofferten inn selv og ønsket bare litt trygghet og hjelp til å få smurt på brødet. Nå er disse postene fylt opp av svært syke og multimorbide pasienter. Det er palliative pasienter med omfattende smertebehandling, årslang tung psykiatri, hele felleskatalogen og diagnoseregisteret ICD-10. Om de har demens? Ja, stort sett alle.

Det sier seg selv at de som får tildelt plass i skjermede enheter, som der jeg jobber, trenger hjelp til å orientere seg i tilværelsen. Og de trenger mye hjelp, omsorg og trygghet. Byråd for helse, eldre og innbyggertjenester i Oslo, Marthe S. Lund, roser demenslandsbyens frie rammer med kommentaren «å møte en stengt dør, gjør folk urolig».

Men hvordan oppleves det egentlig for en demenssyk person å åpne dør etter dør når man ikke vet hva man ser etter? I vår avdeling ønsker vi ikke å isolere pasientene, men vi ser på den låste døren som et verktøy for pasienten selv. Til å skjerme for inntrykk for den enkelte og til å åpne den for den som trenger det.

Alle er i krise

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg jobber innen en skjermet liten enhet der hverdagen stort sett er god. Jeg har fantastiske, kompetente medarbeidere som jobber personrettet, individualisert og som kjenner hver enkelt pasient så godt at vi sammen unngår de store atferdsutfordringene.

Likevel har det knytt seg litt ekstra i magen når vi venter en ny pasient. For vi vet hvor dårlig denne pasienten potensielt kan være etter å ha bodd hjemme i en uforsvarlig tilværelse så alt, altfor lenge.

Noen kommer i delir, andre vil ikke være der, eller har pårørende som har sett Brennpunktdokumentarer og har piggene ute. De er i krise alle sammen, i en høyst forståelig sorgprosess.

Bør kunne forme sin hverdag

Fagsykepleier Reza i Dronning Ingrids hage beskriver i et intervju med Sykepleien at de revurderer beboerne hele tiden: «Vi ser an atferden, de som skaper mye uro trenger gjerne en annen omsorg enn det de kan få her».

Men hva om pasienten kunne fått lov til å gjøre denne flytteprosessen litt tidligere i sykdomsforløpet? Mens hen fortsatt var kapabel til å forstå overganger, sette egne ord på utfordringer og ressurser og til å skape relasjoner? Hadde vi sett like mange nevropsykiatriske symptomer da?

Dette er mitt håp for eldreomsorgen og mitt eneste forslag til å redde et korthus som er i ferd med å klappe sammen. Lag flere tilpassede sykehjemsplasser, dagtilbud og boformer der demenssyke kan flytte og være med å forme sin hverdag mens de enda kan forstå den selv.

Jeg elsker virkelig jobben min på skjermet enhet for alvorlig demenssyke beboere, men det er ikke en mellomstasjon der man skal revurdere pasienter ingen vet hvor de skal plassere. La den syke få lande.