Teknologisk revolusjon i helsevesenet: For pasienter, ansatte og ledere er det ingen vei utenom

«Ny teknologi er på vei inn i boliger for eldre og funksjonshemmede», kunne man for en tid tilbake lese i Aftenposten.

Smarthusteknologien i det såkalte Besta-prosjektet skulle kunne gi mer trygghet, mer fornuftig bruk av personell og gjøre det enklere for flere å bo hjemme.

Artikkelen sto på trykk 31. oktober 1993.

Det er tretti år siden. Nå må vel det meste være på stell?

Siden den gang har vi jo blitt presentert for utallige høyteknologiske verktøy med løfter om bedre tilbud for flere og avlasting av personell. Det finnes digitale hjelpemidler som skal kunne revolusjonere hvordan helsevesenet forebygger, diagnostiserer, behandler og planlegger.

Vi har fått elektroniske medisindispensere, trådløs pasientmonitorering, digital hjemmeoppfølging, kroppsnære sensorer, empatiske robotassistenter, GPS på innerlomma, smarte madrasser og en app for det aller meste.

VR, AR og KI. OK?

En forsiktig optimist

– Jeg er optimist, men vi må ikke tro at teknologi løser alt.

Det sier seniorrådgiver i Helsedirektoratet, Siw Helene Myhrer, til Sykepleien.

Myhrer har lang erfaring med å legge til rette for bruk av velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging (DHO) rundt om i landet. Hun kjenner godt til både muligheter og barrierer på feltet.

– Jeg tror alle er enige om at utrullingen av ny teknologi i helsevesenet burde gå fortere, sier hun.

– Samtidig må vi bygge på kunnskap og erfaring. Vi må ha et solid grunnlag for det vi gjør. Dette er et felt der man legger stein på stein.

For å bygge videre på metaforen: Om grunnmuren svikter, faller hele byggverket. Myhrer er derfor opptatt av at både helsepersonell, brukere, ledelse og utviklere involveres når ny teknologi skal tas i bruk.

– Vi ser dessuten at det er viktig med nettverk og utveksling av erfaringer mellom for eksempel kommuner og regioner. Så må man vurdere hvem man kan ha nytte av å lære av og hvilke erfaringer som er relevante.

– Uendelige muligheter

Blant dem som styrer, bestemmer og påvirker utviklingen, ser det ut til å være bred enighet om at teknologi både bør, må og vil spille en stadig viktigere rolle i helsetjenestene her i landet.

– Helseteknologi gir uendelige muligheter, sa helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i sin tale under forrige utgave av EHiN, som er Norges største e-helsekonferanse.

I Hurdalsplattformen, som Kjerkol og resten av den sittende regjeringen styrer etter, heter det at digitalisering «gir store muligheter til å utvikle helse- og omsorgstjenesten til det beste for pasienter, helsepersonell og innbyggere».

Et av grepene som for tiden tas, er etablering av en helseteknologiordning. Denne skal, ifølge forslaget til statsbudsjett for 2024, gjøre det «mer gunstig for kommunene som går foran og tar initiativ til å investere i helseteknologi som journalløsninger og velferdsteknologi».

Norsk Sykepleierforbund (NSF) har på sin side landsmøtevedtak på at de skal jobbe for «økt satsing på e-helse, velferdsteknologi og digitale løsninger som kan bidra til innovasjon og utvikling av sykepleietjenesten».

Ingen vei utenom

For pasienter, ansatte og ledere rundt om helsevesenet er det tilsynelatende ingen vei utenom. Om du er en relativt nyutdannet sykepleier, er du nok uansett rimelig oppdatert på fronten.

Du bør i alle fall være det. Ifølge Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning skal du jo i grunnutdanningen ha fått «innsikt i utvikling og bruk av teknologi og digitale løsninger på individ- og systemnivå» og dessuten kunne «reflektere og kritisk vurdere etiske og juridiske utfordringer».

Har du vært i yrket noen år, så har du antakelig måtte venne deg til en ujevn strøm av nye, avanserte løsninger og verktøy som lover å gjøre helsetjenestene tryggere, mer effektive og din arbeidshverdag enklere. Gjerne alt på en gang.

Kanskje har du vært på kurs, webinarer og presentasjoner som skal sette deg i stand til å dra nytte av nyvinningene. Kanskje har du deltatt i prosjektgrupper, evalueringer og brukertesting. Kanskje er du fortsatte entusiastisk. Eller kan hende frustrert over at ting sjelden fungerer som de skal, av stadige oppdateringer og innloggingsproblemer, av dokumenteringskrav og vinning som går opp i spinning.

For ting tar tid, og årene går. «Teknologien finnes – hvorfor tas den ikke i bruk?» lød en kapitteloverskrift i NOU-en Innovasjon i omsorg. Den kom 2011, altså for tolv år siden. I 2024 er det ti år siden Nasjonalt velferdsteknologiprogram startet opp.

Så hvordan går det så langt?

Avlaster sykepleiere

Om ikke helseteknologi har gjort at alle varslede kriser kan avlyses riktig ennå, så er det piler som peker i ønsket retning.

I en spørreundersøkelse Sykepleien har gjennomført denne høsten, svarer nærmere halvparten av sykepleiere som er ansatt i kommunehelsetjenestene, at ny teknologi samlet sett gir dem avlastning i arbeidshverdagen. I underkant av 14 prosent synes teknologien primært bidrar til merarbeid.

Når sykepleierne blir bedt om å kikke noen år inn i fremtiden, blir tendensen til optimisme enda klarere. Yngre sykepleiere er dessuten sterkere i trua enn eldre.

Ellers viser gevinstrealiseringsrapporter fra Direktoratet for e-helse at mange kommuner har oppnådd økt omsorgskapasitet og mindre ressursbruk ved bruk av velferdsteknologi.

Særlig skal digitalt tilsyn og elektronisk medisineringsstøtte gi godt dokumenterte effekter. Mange brukere rapporterer dessuten om økt livskvalitet etter at de selv har tatt i bruk velferdsteknologi.

Positive resultater

Også utrullingen av digital hjemmeoppfølging (DHO) ser ut til å gi positive resultater.

Seniorrådgiver Myhrer i Helsedirektoratet forteller at det høsten 2023 er igangsatt DHO-prosjekter i over 150 kommuner og i alle landets 19 helsefellesskap.

– Det gjør at vi får lokal kompetanse spredt utover landet. Alle er ikke kommet i gang med oppkopling av pasienter, men mange. Andre er i en anskaffelsesfase, og det satses mye nå.

Ifølge Myhrer viser deres brukerundersøkelser at digital hjemmeoppfølging resulterer i bedre tjenester.

– Både brukere og helsepersonell gir tilbakemeldinger på at løsningen er lett å bruke og at ting fungerer.

Noe som ikke er like enkelt å fastslå, er i hvilken grad dette reduserer den enkelte brukers behov for helsetjenester eller hindrer reinnleggelser.

– Noen kan for eksempel få tildelt digital hjemmeoppfølging og si seg fornøyd, men hvordan kan vi så måle effekten på brukerens helse? Vi kan anta at alternativet ville vært besøk av hjemmesykepleier fem ganger i uka og flere turer til fastlegen, men vi kan jo ikke si sikkert hvordan helsetilstanden ville utviklet seg uten tilbudet, påpeker Myhrer.

Overdreven optimisme

Selv om ny teknologi kan se ut til å gi gevinster for enkelte, blir gevinstene mindre tydelige om man tar et par skritt tilbake.

NOU-en «Tid for handling», som Helsepersonellkommisjonen la frem tidligere i år, viste riktignok at enkelte typer teknologi gir både besparelser og økt tjenestekvalitet for visse grupper. Det virker derimot langt vanskeligere å få til effektivisering på et høyere systemnivå.

Som årsaker pekes det blant annet på store kostnader knyttet til innovasjon og innføring av nye oppgaver knyttet til dokumentasjon og rapportering:

«Samlet resultat av dette kan da være at man står overfor en situasjon der fordelene ved innføringen av ny teknologi mer enn oppveies av ulempene.»

Samlet sett er potensialet for å realisere gevinster av digitalisering og teknologi i liten grad tatt ut, hevdes det i rapporten. Det pekes på overdreven optimisme, utilstrekkelig digital infrastruktur samt at digitale løsninger ikke har vært tilstrekkelig innrettet mot brukernes reelle behov.

Rundt om i norsk helsevesen sitter det mange som gjerne vil komme skikkelig i gang, men ikke helt får det til.

For eksempel synes hele 80 prosent av kommunale ledere at det er veldig krevende å ta ut gevinster av teknologiinvesteringer, ifølge en fersk FOU-rapport fra kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon KS.

Hva må til?

Det er som kjent en viss forskjell på å stille til start i et maratonløp og å fullføre. Så hva må til for å komme i mål? Hvordan skal vi få realisert de «uendelige muligheter» som teknologien, ifølge helseminister Kjerkol, gir?

I Sykepleiens spørreundersøkelse er «opplæring» svaret som dominerer.

– Det er klart at opplæring er kjempeviktig, istemmer seniorrådgiver Myhrer i Helsedirektoratet.

– Ikke bare opplæring av helsepersonell, men også av brukere og eventuelt pårørende.

Myhrer understreker at for å være trygg på verktøyene, må helsepersonell kjenne dem godt, men også ha god kompetanse i å vurdere om teknologien er egnet for de enkelte brukerne. Og en bruker som har god nytte av en digital løsning i år, har det kanskje ikke neste år.

– Når du som sykepleier følger opp pasienter ved hjelp av teknologi, må du kanskje bruke faget ditt annerledes, men du bruker det like fullt. Du får bare nye verktøy å gjøre det med.

Myhrer har inntrykk av at sykepleiere i stor grad er interessert og positivt innstilt til ny teknologi.

– Vi møter mye nysgjerrighet og positive holdninger der ute. Mange sykepleiere lurer på om teknologien er sikker, og man må derfor lage systemer som gjør at alle er trygge når de starter opp.

Krevende kompetanse

I ovennevnte KS-rapport om gevinstrealisering av velferdsteknologi, beskrives dette som mer komplekst enn for annen teknologi. Det skyldes blant annet at prosessen «utfordrer tradisjonell omsorgspraksis, så vel som kommunal organisering og tjenesteproduksjon».

Etiske problemstillinger knyttet til informasjonssikkerhet og personvern, samt et uoversiktlig leverandørmarked skal også by på ekstra utfordringer.

– Funnene i rapporten er tydelige på at lederne ikke har den breddekompetansen som må til, og spørsmålet er om det er å forvente at én person skal inneha denne, sier Kristin Standal til Sykepleien.

Hun er fagansvarlig for velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging i KS og jobber med å legge til rette for at kommunene skal lykkes med å ta mer slikt i bruk. Hun legger ikke skjul på at dette er komplisert og krevende å få til.

– Mange ledere innen helse- og omsorgstjenester er sykepleiere som har tatt på seg ansvar, og det er ikke alle som har lederutdanning og kompetansen som trengs for en ny tid, sier Standal.

Standal er opptatt av at ledere forstår hvilken innvirkning teknologi har på tjenestene og hvilke endringer som må gjøres som følge av dette.

– Om noen tror gevinstene vil komme uten at man gjør de nødvendige organisatoriske endringene, så lykkes de ikke.

Ifølge FOU-rapporten trenger lederne i Kommune-Norge kompetanse innen både endringsledelse, tverrfaglighet, samskaping, helhetlig implementering og drift, og gevinstrealisering.

Standal understreker betydningen av å ha gode team rundt seg med utfyllende kompetanse.

– Man må involvere flere aktører for å få dette til å virke. Det holder ikke bare med helse- og omsorg, sier hun.

Halvveis over juvet

Å lykkes med ny teknologi kan muligens sammenliknes med å skulle hoppe over et juv. Du kan ikke gjøre det halvveis.

– Små skritt med de rette justeringene underveis er mulig, men det er nok lettere om du satser skikkelig og rigger for de store endringer, sier Standal.

– Du må skalere opp til et visst nivå dersom du faktisk skal få gevinster, men dette skal gjerne skje i skarp drift. Du må med andre ord få det til å fungere parallelt med vanlig virksomhet.

Standal understreker at mange kommuner har kommet langt. Andre havner bakpå og har kanskje ikke tatt nok sats på kanten.

– Ansatte må komme nok i berøring med teknologien og bli fortrolige med den. Dersom hjemmesykepleier Ola har vakt hver tredje helg, så er ikke det nok for å bli trygg på hvordan ting virker.

Innføring av velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging krever med andre ord mye ressurser og innsats. Om man så forsøker å gjøre dette i en allerede presset kommuneøkonomi og med begrenset bemanning, sier det seg selv at det blir krevende. Men noen løsninger kan ifølge Standal være enklere å lykkes med enn andre. Hun nevner elektroniske medisindispensere som eksempel.

– Dette har vist seg relativt enkelt å ta i bruk og kan gi gevinster for både brukere og personell. Hvis man derimot vil begynne med bevegelsessensorer som varsler om brukere faller eller går ut, blir ting fort mer kompleks.

Veikart og veiledning

Kommunene trenger altså kompetanse, men samtidig har mange ikke mulighet for å sende ansatte på lengre utdanningsløp.

– Driften kan ikke settes på pause. Vi ser derfor behovet for en type opplæring som kan gjøres nært til arbeidsplassen og virksomheten.

Og til slikt er det hjelp å få. På hjemmesidene til KS kan man laste ned «kvikkguider» til blant annet anskaffelse av velferdsteknologi, digital hjemmeoppfølging og videokommunikasjon. Her ligger ressursbank, opplæringspakker og veikart for tjenesteinnovasjon.

– Vi har fått i oppdrag å etablere et nettverk for å støtte kommunene i å innføre velferdsteknologi og DHO, og utvikler verktøy og veiledere for å hjelpe dem i prosessen, forteller Standal.

Ikke umulig

Selv om den digitale transformasjonen er krevende, er ikke Standal i tvil om at dette er noe som må til og at det er mulig å lykkes.

– Teknologi kan avlaste for en del tidkrevende oppgaver, slik at for eksempel sykepleiere kan prioritere reelle sykepleieroppgaver, sier hun.

Hun viser til erfaringer fra tørn-prosjektet, der nye arbeids- og organisasjonsformer testes ut i kommunenes helse- og omsorgstjenester.

– Vi ser her hvilke gevinster det kan gi om man definerer oppgaver bedre og avklarer hvem som kan gjøre dem. Teknologi er blitt en større del av tørn-prosjektet enn tidligere.

– Vær nysgjerrig

Det er nok begrenset hvor mange som søker seg til sykepleieryrket først og fremst fordi de er interessert i teknologi. Dagens og morgendagens sykepleiere må likevel forholde seg til digitale verktøy og teknologiske nyvinninger i stadig større grad.

– En sunn skepsis er aldri dumt, men å tenke at dette slipper jeg unna, går ikke, sier Standal, som selv er utdannet sykepleier.

– Mitt generelle råd til sykepleiere er derfor: Still spørsmål, vær nysgjerrig og ta det ansvaret du uansett har for å oppdatere deg faglig. Det gjelder også for digitale løsninger.

Tidsklemma

Oppdatere seg faglig, ja. Når skal sykepleiere få tid til det?

– En stor utfordring for å lykkes med ny helseteknologi er de ansattes tid, mener Sergio Ferreira.

Han er senior innovasjonsrådgiver for Norway Health Tech, et klyngesamarbeid som samler små og mellomstore bedrifter, samt kommuner, helseforetak, forskningsinstitusjoner og andre aktører som jobber med helseteknologi.

– Helsepersonell har generelt veldig mye å gjøre og sjelden mulighet til å sette av tiden som god innovasjon krever.

Han understreker at det selvsagt er et lederansvar å sørge for tilrettelegging på feltet.

– Prøv å si til sykepleiere på et sykehjem at her har dere et nytt, digitalt verktøy med stort potensial, men dere må sette av tjue prosent av arbeidstiden til å teste, vurdere og utvikle det. Det går bare ikke. Ledelsen må omdisponere personell for å gi rom for utvikling, men det er ikke lett slik tjenestene ser ut i dag.

Tungrodd system

Ferreira mener det også er organisatoriske sider ved norsk helsevesen som bidrar til å bremse utviklingen, for eksempel hvordan spesialisthelsetjenestene finansieres.

I tillegg til en basisbevilgning, som utgjør den største pengepotten, får norske helseforetak såkalt innsatsstyrt finansiering, der summen avhenger av hvor mange og hva slags pasienter som får behandling.

– Den innsatsstyrte finansieringen av helseforetakene stimulerer i liten grad til satsing på innovasjon, hevder Ferreira.

– Heldigvis er dette i ferd med å endre seg.

Han viser med dette til at Sykehusutvalget tidligere i år la frem en rapport der de blant annet foreslo å skrote innsatsstyrt finansiering og bytte det ut med ren rammefinansiering. Ferreira mener dette vil gjøre ting noe enklere, men ikke alt.

– Siden de ulike helseregionene har stor grad av selvstendighet, må leverandører av ny teknologi gjennomføre omfattende godkjenningsprosesser gjentatte ganger, sier han.

– I tillegg får leverandørleddet i liten grad tilgang til klinisk personell og reelle pasientdata for testing og utvikling av sine verktøy. Dette er det selvsagt gode grunner til, men det er like fullt et hinder for innovasjon.

Konsekvensen er, ifølge Ferreira, at flere helseteknologibedrifter flytter sin virksomhet til utlandet.

– Og de behøver ikke dra langt. Tilretteleggingen er enklere i både Sverige og Danmark, sier Ferreira.

Samarbeid må til

Nok en utfordring er ifølge Ferreira at dagens system for anskaffelser i det offentlige er såpass omfattende og krevende.

– Standardkontrakter er gjerne tilpasset store løsninger, slik at underskogen sliter med å nå opp. Det er ikke så mange store aktører som satser i det norske helseteknologimarkedet. Derimot er det et veldig aktivt miljø av gründere og oppstartsbedrifter.

Utfordringene med å være liten har bidratt til at aktørene søker støtte og samarbeid hos hverandre. De tre klyngene Norway Health Tech, Norwegian Smart Care Cluster og Oslo Cancer Cluster, teller til sammen rundt 450 medlemmer, hvorav anslagsvis 250 er små og mellomstore bedrifter.

– Hvert år må en del selskap gi opp, mens nye kommer til. Vi jobber med å vise myndighetene at bransjen ikke er så fragmentert som man kanskje skulle tro, men at vi jobber sammen mot felles mål, sier Ferreira. 

– En løsning vi nå jobber for å få til, er etableringen av en nasjonal godkjenningsordning for helseteknologi, noe vi tror vil kunne forenkle anskaffelsesprosessene for mange.

Alt i alt er Ferreira likevel optimist og tror tempoet for utvikling og innføring av ny teknologi i helsetjenestene vil øke.

Dette er det flere grunner til. Blant annet at regjeringen i sommer erklærte helsenæring som det neste nasjonale eksportsatsingsområdet.

– Myndighetene kommer også med veiledninger for KI og annen teknologi som hjelper flere med å komme i gang. Det er et momentum nå og en uttalt vilje til å satse, sier Ferreira.

Fremtiden er ikke hva den en gang var

I mylderet av vidløftige visjoner om hva ny teknologi i helsesektoren kan føre til, er det fort gjort å glemme alt det teknologi allerede har ført til.

Opp gjennom århundrene har utallige hjelpemidler og verktøy blitt lansert. Mange har forsvunnet ubemerket ned i historiens dyp. Andre har vært så vellykkede at vi sjelden tenker over dem før de eventuelt står i fare for å forsvinne.

Norge fikk strøm i 1877, drøyt 50 år etter at Rikshospitalet ble opprettet. Telefoni kom til landet rundt 1880 og bilen rundt århundreskiftet. Blodtrykksmålere, insulinpumper, røntgenfoto og GPS – alt sammen har vært banebrytende teknologi som har blitt utviklet, testet ut og tatt i bruk.

Og utviklingen går stadig raskere. Mannen bak World Wide Web, Tim Berners-Lee, har for eksempel ennå ikke nådd pensjonsalder.

Tempoet og omfanget byr på store muligheter, men også utfordringer. I et fritekstsvar fra Sykepleiens spørreundersøkelse om teknologi, gir en sykepleier sitt korte og konsise syn på saken:

– Teknologien må komme, og vi må våge å ta den i bruk.