Robotkatter på demensavdeling: – Mindre sinne, mindre roping, mindre engstelse

Katten legger hodet bakover og løfter poten mekanisk opp mot snuten. Fra innsiden av den svarte og hvite kroppen høres et metallisk «mjaau».

I armkroken til Tulla går lyden fra katten over i en jevn during.

– Han maler når han er hos deg vet du, sier sykepleier Henriette Händel Waggestad.

Med rødlakkerte negler stryker Tulla den syntetiske pelsen med vante bevegelser. Hun ser på den med omsorg i blikket.

– Veldig fin gutt, sier hun. 

Roligere

Den første robotkatten kom til avdeling Solstua for rundt et halvt år siden. Etter det fikk avdeling Soltoppen to stykker. I tillegg har to beboere fått egen katt av sine pårørende. Tulla er en av dem.

Sykehjemmet ligger i Sandefjord kommune.

Waggestad sier at hun har sett en ny ro hos Tulla etter at hun fikk katten.

– Det er mindre sinne, mindre roping og mindre engstelse, sier hun.

Waggestad forteller at besøk av robotkatten har veldig positive virkninger hos flere av pasientene.

– De blir roligere. På en god måte, ikke bare bedøvet. Det virker som om de har det bedre, sier hun.

Forsket på selrobot

Nina Jøranson har skrevet doktorgrad om bruk av robotdyr i arbeidet med pasienter med demens. Sykepleien møter henne på VID vitenskapelige høgskole i Oslo, der hun er førsteamanuensis på Institutt for sykepleie.

Hennes doktoravhandling, som hun publiserte i 2016, handlet om roboten Paro. Paro er en svært avansert robot som ser ut som en selunge. Den lærer gjennom interaksjonene med brukeren og tilpasser seg brukeren over tid. Den ble lansert i Japan i 1998. 

Studien viste blant annet at Paro kunne bidra til å ivareta livskvaliteten hos de med alvorlig grad av demens. 

Ifølge Jøranson fikk bruken av denne roboten et oppsving i Norge i forbindelse med forskningsprosjektet hennes, som ble gjennomført fra 2013 til 2016.

– Flere fortalte meg i ettertid at for eksempel pårørendegrupper hadde samlet inn penger og kjøpt selroboter til sykehjem, sier hun.

Velværehormoner

Nina Jøranson forteller at positiv interaksjon med selroboten blant annet kan føre til økt oksytocin-nivå hos pasientene. Oksytocin er kjent som «velvære-hormonet» fordi det er assosiert med kjærlighet og sosiale interaksjoner. 

– Vi har disse velværehormonene som øker i kroppen vår når vi gjør hyggelige ting. Oksytocin gir oss ikke bare velvære, men virker blodtrykksdempende og reduserer dermed stressnivået i kroppen vår, sier hun. 

Ifølge Jøranson koster den høyteknologiske selroboten Paro nesten 50 000 kroner. De siste årene har det kommet flere robotdyr på markedet som er mindre avanserte og langt billigere. 

Å ha en aktivitet

Tilbake på Soletunet får en annen beboer besøk av robotkatten. Ansiktet lyser opp.

– Se så fin han er. Du er så fin, sier hun og smiler ned mot katten på fanget.

Hun får en liten børste i hånda og begynner å gre pelsen til katten. 

– Jeg ble så glad i den.

Hun holder hånda foran hjertet og ser opp på sykepleier Maria Løken Bekkevold med store øyne. 

SykepleierCecilie Tollefsen forteller at mange av beboerne har hatt et forhold til dyr hele livet.

– Når de har robotkatten foran seg, kommer de plutselig på at dette er noe de har holdt på med hele tiden. Det er med på å øke livsgleden deres, sier hun.

Mange får prøve

– Hvordan velger dere ut hvem dere skal bruke eller teste ut robotdyret på?

– Det er veldig forskjellig, alt etter humør og settinger. Når det er noen som er litt urolige, så har jeg tatt det frem for å se om det kan hjelpe dem å lande litt, sier Tollefsen.

Sykepleierne på Soletunet forteller at de innhenter livshistorien til alle pasientene. Der kan det stå om pasienten har vært glad i dyr eller om de absolutt ikke liker dyr.

Med mindre det står at pasienten absolutt ikke liker dyr, synes de det er verdt et forsøk.

– Selv om de eventuelt ikke har likt dyr, så kan det jo ha endret seg, sier Cecilie Tollefsen. 

Noe å holde rundt

Nina Jøranson på VID tror ikke robotdyr nødvendigvis trenger å være så avanserte for å ha god virkning på brukerne. Hun tror mye handler om behovet for å bli aktivisert, oppleve trygghet og det å ha noe å holde rundt når man trenger det.

– Når man har langtkommen demens og har store fortolkningsutfordringer, så blir gjerne verden rundt uforutsigbar og vanskelig å forstå, sier hun.

Før man kunne tilby robotdyr, opplevde hun gjerne beboere som gikk og holdt rundt en pute eller et kosedyr.

– Det kan uttrykke et savn eller et behov for aktivitet, påpeker Jøranson.

I tillegg kan det å klappe på myk pels bidra til å stimulere hjernen.

– Pelsen inviterer til kos og interaksjon. Klapping stimulerer nerveender i håndflatene våre, og slik taktil stimulering påvirker også hjernen, forklarer Jøranson. 

Mindre risiko

Hun mener det er kjempefint at beboere på sykehjem får besøk av levende dyr, men at det må gjøres under trygge forhold og helst ved bruk av sertifiserte besøksdyr. Samtidig påpeker hun at dette har sine utfordringer. 

– De er ikke alltid tilgjengelige, og det kan være risiko involvert. Også dyret har rett på beskyttelse. Et annet hensyn er hvis pasienten er for treg i bevegelsene, da kan det hende at dyret ikke venter på respons og går videre til nestemann, sier hun.

Robotdyrene er mer forutsigbare, særlig for personer med alvorlig demens, som trenger mer tid og gjerne rolige interaksjoner.

– De gir vedkommende muligheten til å kunne ha en interaksjon med et slags kjæledyr som blir liggende på fanget. Da får man den tiden man faktisk trenger og dermed mer glede av aktiviteten, sier Jøranson.

Stabile

Sykepleierne på Soletunet har erfart det samme. Senteret har fått sertifisering som livsgledehjem, noe som innebærer at de blant annet skal ha kontakt med dyr.

De har hatt både hunder, katter, griser, kyllinger og hester som besøksdyr. Om sommeren har de høner.

Selv om de synes det er koselig med levende dyr, er de glade for forutsigbarheten robotkattene gir.

– Se for deg at det er en beboer som elsker katter over alt på jord. Hadde du tatt en vanlig katt, så er det ikke sikkert den hadde hatt lyst til på kos den dagen. Men robotkatten ligger der, mjauer og koser seg. Den blir en mer stabil katt som gir mer glede, sier sykepleier Cecilie Tollefsen.

– Vi har tilgang på den døgnet rundt og kan ta den frem når vi trenger den. Med en ekte katt så vet man ikke hvilket humør den er i når den kommer, sier Maria Løkken Bekkevold.

Skapte debatt

Forskningsprosjektet som Nina Jøranson var del av, startet også en debatt om etikken rundt bruken av robotdyr. I 2014 frarådet lederen av Rådet for sykepleieetikk sykepleiere å bruke robotselen Paro i arbeidet med demente. Hun mente bruken av robotselen var uetisk, fordi den var laget for å virke ekte.

«Rører vi ved pasienters verdighet når man egentlig lurer pasienten til å tro at dette er et levende dyr?» spurte leder Berit Daae Hustad i sin kronikk den gang.

Ifølge nyllig avgåtte leder Mildrid Haugrønning Søndbø har ikke rådet behandlet saken på nytt, og har ikke tatt et offisielt standpunkt for eller imot bruk av robotdyr.

Hennes personlige mening er imidlertid at bruken er etisk forsvarlig så lenge respekten for pasienten er ivaretatt.

– Hvis den pasienten får en ro ved bruk av den typen kjæledyr, så er det bra. Målet må være at brukeren skal ha det så godt som overhodet mulig. Men det må ikke være et substitutt for menneskelig kontakt, sier hun.

– Hæ, funker det da?

Sykepleierne på Soletunet forteller at de ikke har fått noen direkte negative reaksjoner på bruken av robotkatter, men at noen pårørende har vært litt overrasket.

– Det er jo det at det er forandringer. Det kan jo være litt rart å plutselig sitte med en robotkatt, men ingen har sagt noe negativt. Bare sånn «hæ, funker det da?», sier sykepleier Cecilie Tollefsen.

Skape gode øyeblikk

Hun forteller at det er veldig skiftende om beboerne forstår at den er ekte eller ikke.

– Noen ganger virker det som om de forstår at den ikke er ekte, men er med på det likevel, sier Tollefsen

Sykepleier Henriette Händel Waggestad sier hun har tenkt over om det er etisk riktig å late som om kattene er ekte.

– Jeg later jo som den lever og spiller det ut med den pasienten, det føler jeg at jeg gjør. Og jeg kan jo tenke på om dette er rett. E r det rett å lyve for at noen skal ha det bra? Men ja, jeg synes det er det, sier hun.

– Å jobbe med en pasientgruppe som har langtkommen demens, handler veldig mye om å få fine øyeblikk og opplevelser for den personen. Da tenker jeg at det ikke gjør noen skade. Men det må gjøres på en verdig måte, det må ikke latterliggjøres eller på en måte tulles bort, fortsetter Waggestad.