Trist lesing. Men ja, dette er nok toppen av ett isfjell. Har man den rette lederen, kan man som varsler få store problemer/ubehag som går på helsa løs. Har selv merket etter 30 år i spesialisthelsetjenesten, at det har skjedd en stor endring til det værre siste år. Mange tør ikke varsle. Mens vi som snart er ferdig med vår karriere, er mindre redd for å si fra, men står alene. NSF kunne godt bistått mer juridisk.

Som en som også har varslet om kritikkverdige forhold og fått medhold i varsel, kjenner jeg meg igjen i mye. Jeg fikk i motsettning til forfatter mye hjelp av fagforeningen, så tusen takk!
Den værste delen med det å varsle var å søke seg bort fra arbeidsplassen i etterkant når jeg ikke opplevde noe bedring, heller straff i form av strengere tøyler og lite tillit - det klarer man ikke å jobbe under i lengden..
Opplevde å ikke få jobb i samme kommune, noe som nok skyldes i min tidligere enhetsleders uttalelse om at "vi enhetslederen snakker sammen, må vite hvem vi ansetter.." For ut fra søkerlisten var jeg best kvalifisert for stillingen..

Etter dette har jeg valgt å være mer taus, se bort ifra mye som kunne vært snakket høyt om. For det å si ifra høyt kan i værste fall være med på å ødelegge for karriere og fremtidig muligheter for utvikling og "stige i gradene"..

Jepp! Godt sagt.
Greia er at dette gjelder nok alt. Alters for lite personal, for lite faglig forståelse, stor sikkerhetsrisiko for personells helse, feil bruk av ny turnusordning, osv.
De som blir hørt, er de som stryker ledelsen på ryggen og snakker dem etter munnen. Og de ender også opp som ledere eller i en administrativ stilling.
Vi andre blir møtt med stillhet. Total stillhet. Ikke en gang en overtidsvakt når det kniper sin værst!
Jeg velger nå å ta med meg popcorn og se på en avdeling som rakner i flere og flere sømmer men jeg vet; dette er leders ansvar og leders manglende forståelse, respekt og kompetanse og altfor stor maktarroganse.
Og så knasker jeg videre på popcornet, mottar lønna mi hver måned mens jeg teller ned til pensjonsalder.

Jeg synes innlegget ditt er hundre prosent spot on! Du beskriver virkeligheten! Min oppfatning er at dette ble mye verre etter at NPM ble innført i Norge.
Jeg har opplevd det du skriver om, og selvsagt sluttet jeg på det sykehuset jeg da jobbet. Situasjonen ble uutholdelig. Det var flere årsaker til at jeg valgte å slutte, men hevn fra arbeidsgiver var en stor del av det!
Ufattelig trist at varsleren blir tatt, og jeg mener at dette er farlig fordi det setter ned pasientsikkerheten!
Flott at du skriver om det!

Godt skrevet, og et ufattelig viktig tema å ta opp (sikkert det alle sier når man varsler). Jeg står i en stilling der faglig forsvarlig drift ligger langt frem på lista over ansvarsområder, og jeg erfarer nøyaktig det samme. Ved å ta opp kritikkverdige forhold eller vurderinger som baseres på tynt grunnlag, blir jeg sett på som en trussel, og det å skrive avvik blir sett på som at jeg arresterer vedkommende. Det spiser deg opp fra innsiden og får deg til å miste troen på det vi i alle år har kalt "verdens beste helsevesen". Takk for at du skrev dette innlegget, det er på den ene siden godt å vite at jeg ikke står alene om det, men samtidig ufattelig trist for alle de som berøres av det; mine kolleger i helsevesenet, alle pasientene og ikke minst pårørende.

Dette har jeg dessverre fått kjenne på. Etter å ha gitt beskjed til nærmeste leder flere ganger gjennom flere år om trakassering og mobbing på arbeidsplassen fra en medarbeider uten å ha blitt tatt på alvor, varslet jeg da denne medarbeideren ble gjort til min nye nærmeste leder. Hun går helt fri, mens jeg har vært sykemeldt i over to år, har ikke mulighet til å gå tilbake til min stilling hvor hun fremdeles er nærmeste leder, og har mistet muligheten til videre faglig utvikling innen mitt fagfelt med mindre jeg får jobb i, og flytter til en annen del av landet. Har også fått muntlig beskjed fra min tidligere nærmeste leder om at så lenge jeg ikke er villig til å jobbe med henne jeg varslet mot, så vil jeg ikke få mulighet til å for eksempel ta en doktorgrad innen mitt fagfelt, noe som egentlig var planen etter hvert. Siden alt har skjedd muntlig, så er det omtrent umulig å dokumentere, og bedriftshelsetjenesten har ikke vært villige til å snakke med vitner som har vært til stede og reagert på situasjoner. Utover at lokal tillitsvalgt har vært med på noen møter med arbeidsgiver, så har jeg ikke fått noe støtte fra fagforeningen heller.

Veldig bra skrevet, jeg kjente meg igjen i hvert ord. Langtidskonsekvensene av all straffingen er at landet mister helsearbeidere. Jeg anbefaler alle med statsautoriserte yrker å praktisere i et annet land. Her hjemme på bjerget blir det for risikabelt, da lover og regler sjelden beskytter deg når det trengs.

Åpne munnen i helse-Norge – farlig eller nødvendig?
Jeg forstår godt at mange opplever systemet som tungt, og at det noen ganger kan føles risikabelt å si ifra. Men som sykepleier med utenlandsk bakgrunn må jeg også si dette: Det bildet som tegnes av at det “farligste du kan gjøre er å åpne munnen”, stemmer ikke helt med virkeligheten slik jeg opplever den. 🇳🇴✨
I Norge har vi faktisk strukturer som gir oss mulighet til å si ifra – avvikssystem, fagmøter, vernetjeneste, tillitsvalgte, arbeidsmiljøloven, og ikke minst retten til å ytre oss når noe ikke er som det skal.
Problemet er ikke at vi ikke “får lov” å snakke – problemet er at systemet ikke alltid fungerer likt overalt.
Noen ledere er fantastiske: de lytter, følger opp og bruker avvik som verktøy for forbedring 🙌.
Andre er mer firkantede, låst i rammer eller kanskje slitne i et presset system 😞.
Men å generalisere og si at det er “farlig” å åpne munnen, synes jeg blir både urettferdig og lite nyansert.
Jeg kommer fra et land hvor man virkelig ikke kunne si ifra. Der var det farlig – på ordentlig. Her i Norge har vi en frihet og trygghet som mange tar for gitt. Her kan du både klage, skrive avvik, varsle og ta kampen – uten å risikere jobben eller din egen sikkerhet. Det er faktisk en styrke ved norsk helsevesen 💙🇳🇴.
Samtidig vil jeg utfordre oss alle:
Det er ikke nok å klage – vi må også handle.
Vi er helsepersonell, ikke bare kommentatorer. Hvis noe er feil: skriv avvik. Ta det opp. Dokumenter. Følg prosedyrer. Og gjør jobben du er utdannet for og brenner for ❤️‍🔥.
Ja, systemet kan være tungt. Ja, noen ganger blir man ikke hørt. Men:
Stillheten forbedrer ingen tjenester. Handling gjør. 💪🩹

Det var et sterkt innlegg . Jeg er enig med deg. Jeg har ikke selv opplevd dette, men har dessverre hørt om lignende tilfeller. Det er knalltøft å være varsler og som du sier det går på helsa løs.
Ja det er dessverre slik i helsevesenet og nok også i mange andre yrker. Så hvis en skal varsle må en være forberedt på å stå alene og tenke om det er verdt å ofre helsa, yrkeslivet og yrkesgleden for å gjøre det som føles som det riktige å gjøre. Det er bare trist.

Dessverre veldig sant i helsevesenet. Vi var fire som varslet om mobbing, dårlig ledelse og favorisering ved arbeidsplassen. Til sammen 11 stk som sluttet i en periode på 2 år på grunn av dette. Ledelsen mente vi som varslet var problemet og metaforisk halshugget oss på møtet hvor vi ønsket å ta opp dette på en saklig måte. Mye faglig god kompetanse som gikk tapt pga ledelse som ikke klarer å se hvordan de behandler ansatte

Det er så bra at dette snakkes om! Likedan gjengjeldelse og ekskludering kollegialt etter en varsling. Det er blitt en slags ukultur at å si ifra om kritikkverdige forhold. Det skal liksom ties ihjel, istedenfor å opp og frem i lyset slik at man kan gjøre endringsarbeid. Enda avvik og varsling er en plikt man har som helsepersonell for å sikre god kvalitet og sette i gang forbedringsarbeid.

Jeg varslet om alvorlige kritikkverdige forhold, Mobbing og sak ble snudd mot meg.
Ledelse hele veien opp i systemet,ble en kamp der alt ble snudd mot meg. Trusler og tvunget å si meg opp i tillegg til jeg ble ufør. Mistet flere års opptjening og gikk ned i inntekt. Ledelsen var korrupt og nektet ta ansvar. Ryktet mitt ble svertet og bilder av meg på jobb ble klippet i stykker. Løgn florerte og leder ved avd sto sammen med øverste leder og trakasserte meg til jeg ble syk. Jeg var på over 12 møter, der jeg ble trakasert, de snakket meg ned og trusler florerte.. jeg gråt på møtene og de systematisk trykket meg ned... Legen min skrev brev til de om tilrettelegging pga presset. Det ble avvist. Jeg gikk til bedriftshelsetjeneste utenom min fastlege. De lyttet men det var det!!!! Rykte mitt ble ødelagt. Pga en korrupt leder og ledelse. Øverste leder måtte gå i denne perioden men min sak ble ikke tatt tak i. 7 ledere gikk på samme tid. Men min sak ble ignorert. Fagforbundet gav seg men sendte meg et brev om hvor dårlig jeg var behandlet og hadde deres støtte. Men hva hjalp det? De gjorde ikke noe av betydning.... Avvik i Arbeidstidsbestemmelser, manko på folk. Folk ble beordret inn på 2 og 3 vakter. Penger forsvant og medisiner forsvant. Og jeg ble ikke hørt. HMS ble ikke overholdt. Jeg sendte inn meld på avvik gang på gang de ble lukket. Jeg ble tråkket på. Det var for jævlig...

Takk for et modig og helt nødvendig innlegg. Det du beskriver er ikke enkeltstående – det er et mønster som altfor mange av oss kjenner igjen.

Etter over ett år med den ideelle siden varslingsheltene på Facebook har jeg sett hvordan helsevesenet, når det styres av frykt og lojalitet oppover i systemet, reagerer på avvik og varsling som om det var en trussel. I et sunt arbeidsmiljø er avvik grunnlaget for læring og forbedring. Men i et fryktstyre er avviksmeldingen ikke ønsket – den blir farlig.

Det som skulle vært et verktøy for kvalitet og pasientsikkerhet, blir i stedet brukt mot den ansatte.
Faglige innspill blir til personalsaker.
Varsling blir definert som illojalitet.
Systemfeil gjøres om til “enkeltpersonproblemer”.

Og dermed får lederne et kraftfullt skjold: taushetsplikten. Bak dette skjoldet kan de omdefinere en faglig bekymring til en “intern personalsak”, noe som fratar varsleren mulighet til innsyn, rettferdighet og reell beskyttelse.

Det gjør det også mulig for arbeidsgiver å bruke hele administrasjonen – og dermed fellesskapets penger, faktisk skattepenger og oljefondets avkastning – til å fryse ut, isolere og i praksis ødelegge den som sa fra. Varsleren står alene mens arbeidsgiver har jurister, rådgivere og ledelsesstrukturer i ryggen. Det er ikke en tilfeldighet. Det er et systemdesign.

Når du beskriver hvordan du ble behandlet, kjenner jeg igjen historiene fra svært mange av helsearbeidere jeg har snakket med det siste året. Ingen av dem ble knekt av pasientarbeidet. De ble knekt av gjengjeldelsen.

Du peker på den virkelige sykdommen i systemet:
At lojalitet oppover trumfer etikken nedover.
At taushet belønnes og faglighet straffes.
At varsleren bærer hele kostnaden, mens arbeidsgiver skjermes av fellesskapets penger og lovens taushetsbestemmelser.

Det er ikke bare uetisk – det er farlig for pasientene, for tilliten og for fremtidens helsevesen.

Takk for at du skriver dette.
Takk for at du beskriver mekanismene så presist.
Og takk for at du minner oss om at problemet aldri er varsleren – problemet er et system som gjør alt det kan for å tvinge henne til taushet.

Dette innlegget burde være obligatorisk lesning for alle ledere i helsetjenesten. For hvis ikke vi våger å se disse mønstrene nå, kommer vi til å miste enda flere av de mest samvittighetsfulle fagfolkene vi har.

Takk for din modighet og ditt innlegg! Forstår godt behovet for anonymitet. Jeg tror at uansett om man velger å varsle eller ei, så tar det arbeidsglede, trygghet, nattesøvn og helse fra deg, fordi nederlaget du må erkjenne overfor deg selv og det du står for, utfordres. Mange velger heller å bytte jobb og håper på at det blir bedre neste arbeidssted. Jeg tror varsling er upopulært uavhengig av hvor du er i «næringskjeden»

Ja, du har nok rett i mye av det du skriver, men jeg tenker at vi må aldri slutte å si fra om kritikkverdige forhold. Om vi hadde forstått sanksjonene som ville komme, ville alle varslere gardert seg på forhånd; med tillitsvalgte, vernetjeneste og gjerne advokat i fagforeningen sin. For noen blir det så alvorlig - at ny jobb bør vente på deg i det øyeblikket du sier fra om ting som koster penger å utbedre, eller tramper en sjef på tærne. Les gjerne artiklene til Brita Bjørkelo.

STOR RESPEKT FOR DEG!
Og en SKAM for de som burde stått opp for deg.

Noen ganger lurer jeg på om vi bor i et gjennomsyret korrupt land, noe a la østblokklandene.
At vedkommende er utsatt for dette, er ikke mer enn en skandale for Norge.
Håoer rette vedkommende står opp og gir beskjed om at sånn SKAL DET IKKE VÆRE I VÅRT NORGE !
BORTKASTEDE penger å være med i en organisasjon som fagforeningene er....???

Det er ingenting i veien for å varsle anonymt. Ta gjerne med begrunnelse for hvorfor varselet gis anonymt. Ingen bør utsette seg for belastningen det er å være varsler. Med dette menes selvsagt ikke at avviksmeldinger i interne kvalitetssystemer sorterer under varsling, men varsler etter arbeidsmiljøloven som her er beskrevet er det som menes. Jeg vil tro de fleste varsler gjerne er anonyme av hensyn til den personlige belastningen man havner i ved å være åpen varsler.

Kjære anonym. Jeg må også, dessverre, være anonym i min respons. Når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at du skriver alt det jeg selv ville ha skrevet. Dette er veldig gjenkjennelig for meg og det er ikke annet enn trist for de som blir direkte berørt når de tør å stikke seg ut. Men dette er også trist for de kolleger som ser konsekvensene av slik åpenhet og som må leve i frykt pga en ledelse som ikke klarer å gjøre jobben sin på en god måte. Når arbeidsplassen oppleves som utrygg får det også konsekvenser for helsen. Så kan man f.eks. undre seg over sykemeldings statistikken blant helsepersonell. For selv om helseplager ofte kan være sammensatte, så vet man og at det finnes noen fellestrekk. Takk for innlegget ditt. Jeg håper også at dette vil engasjere flere av våre kolleger. Mvh

Slik har det blitt, dessverre. Jeg har mange års erfaring som sykepleier. For noen år siden fikk jeg gløden over meg og ønsket å ta i et tak for demensomsorgen. Jeg søkte på en helgestilling i en "forsterket" demensavdeling i østlandsområdet. Etter å ha jobbet opplæringsvaktene mine, takket jeg for meg mandagen. Oppsigelsen min ble begrunnet med dårlig kvalitet på omsorgen, for stort ansvar, dårlig bemanning (for få hender) og bakvaktsystemet (dvs. man hadde det medisinske ansvaret også på andre avdelinger i tillegg til egen, uten at det ble leid inn ekstra personale, eller at man ble kompensert for dette. Det kunne dreie seg om å medisinere terminale beboere og ta seg av pårørende m.m. ). Svaret avdelingsleder ga, var at det ikke handlet om for få hender på jobb, men om hvilke hender som var på jobb. SÅ: Jeg lurer på om politikere vet eller har tatt inn over seg hvordan forholdene er der ute på, i dette tilfellet, sykehjemmene? Den som er rammet hardt av demens har ikke noe talerør inn her. Det finnes garantert pårørendehistorier. Hvordan er bemanningen? Hvordan preges arbeidsmiljøene av dette? På med uniformen kjære politiker, ta noen vakter på gølvet i en lukket demensavdeling og gjør deg opp din egen mening.

Igjen ser jeg at mange bruker ordet "system" for å distansere og det er nok dessverre en velbrukt sjanger for å unngå å peke direkte på sakens kjerne. "Systemer" er stort sett bestående av mennesker med forskjellige roller innen helsevesenet og på tide nå å kalle en spade for en spade. Redsel, unnvikenhet og anonymisering hjelper ingen.

Ideellt sett, så skulle man tro at helsevesenet ide er å arbeide for helsefremmende tiltak, der alle ledd i organisasjonen løfter frem enkeltmennesket og dets verdi og fremmer helse som mål, uansett pasient eller helseutøver.

Når så en varsler blir tråkket ned, stående alene, mistrodd, sykemeldt og tilslutt ute av jobb,- ja, hva forteller dette ? Hvor er alle da fra topp til bunn??

Det er helt klart at det finnes udugelige ledere, såvel som udugelige medarbeidere, som har sviktende verdisystem på mange nivåer.
Og mange burde tatt sin hatt og gå.
Vi har lovverket som skal til og det skulle være unødvendig å være unnvikende og anonym. En god leder vet hvordan behandle varsel, slik at det gir rom for refleksjon og et sundt miljø.
En dårlig leder bør man varsle til arbeidsmiljøetaten, slik kan man få representanter derfra til å avdekke om man har et usunt miljø/fryktkultur på arbeidsplassen og hva årsak kan være.

Gjennom min utdanning lærte jeg å være pasientens advokat, det prøvde jeg å holde så langt jeg kunne, - kanskje helsepersonell også kan tenke over hvordan man støtter og gjør hverandre sterkere og er litt mer "advokater" for hverandre?
Det er rystende å lese fra andre her, at arbeidskolleger mobber og trakkaserer hverandre og river bilder av kollegaer i stykker !

Fint hvis innlegget blir publisert i andre kanaler også. Et utrolig viktig og kjenner jeg nå,et smertefullt tema. Sa opp stillingen min etter anbefaling fra NSF. En kamp man aldri vinner og hensyn til egen helse måtte prioriteres. Når overmakten får lov å styre i offentlig forvaltning. Skammelig i vårt demokratiske samfunn.

Det som skrives er helt korrekt, bortsett fra at det gjelder alle som varsler. Ikke bare innenfor helsetjenesten eller som ansatt.

Har varslet før, resulterte i problemer og represalier. Står i en varselsak nå, resultatet - det samme. Kommer aldri å varsle igjen.

Jeg kan stille meg bak at hvert et ord du har skrevet stemmer. Jeg prøvde det samme. Med samme erfaring. Ingen støtte fra noen. Norge burde hatt et varslerombud. Når arbeidsplassen skal undersøke selv om det er et varsel, så heter det klaging. Hele ledelsen går hand i hand. Ingen tar ansvar. De tar spilleren og ikke ballen. Ingen som ikke har vært utsatt for dette har noen anelse om hvor syk en kan bli av å varsle. Og helt rett og , du har ingenting å hente med å være med i organisasjon. Det er falsk trygghet. Du er prisgitt at de kan det de holder på med og at de tør…. Og det er få som kan og gjør. Jatting er de gode på om de i det hele tatt svarer deg.

Vil bare si at jeg støtter alle synspunkter som kommer frem her! Av erfaring kjenner jeg meg godt igjen i det du beskriver der det "såkalte" varslingsapparatet virker som å være en del av et spill..har noen hørt om noen som har fått god hjelp i slike saker tro? Vi var tre stykker som varslet 3 ledere...jeg måtte til slutt flytte fra Kommunen, ble forfulgt etter varslingssaken og er ufør i dag. Narsisistiske ledere som aldri kjemper for sitt personale eller arbeidsmiljøet generelt er det dessverre mange av...😥🙏❤️

Spot on dette innlegget! Har akkurat samme erfaring som deg dessverre. Flott at du tar dette opp.

Denne artikkelen stemmer med virkeligheten slik jeg har fått oppleve. Skremmende, men sant. Ikke varsle om du ikke er klar for å ta kampen; alene. Norsk Sykepleierforbund er IKKE gode nok på å støtte og beskytte medlemmene sine!

Helt sant!!

Varsleren her er vernepleier. Jeg vil tro at vedkommende ikke er i NSF. Jeg er tillitsvalgt og har flere ganger varslet om flere kritikkverdige forhold. Jeg har også bistått medlemmer i varslingssaker - og selv om de får medhold eller kritikken tas til følge er det dessverre belastende å stå i slike situasjoner. Noen ganger får man støtte av kollegaer og andre ganger står man alene. Tips - vær flere om å varsle.

Alt du skriver er 100% sant og myeer verre. Takk for innlegget. Jeg har varslet og har opplevd helvete deretter. Har byttet jobb men ble dessverre alt for mye ødelagt slik at jeg ble langtids sykemeldt etterpå.

Jeg har selv opplevd gjengjeldelse fra alle arbeidsgivere som følge av varslinger.

Så lenge helsevesenet har så dårlige ledere, vil dette bare resultere i at helsevesenet kræsjer for godt.

Når Statsforvalteren unnlater å gripe inn og når helsetilsynet vet alt men heller ikke griper inn - da er det bare et tidsspørsmål før alt kollapser. Fagforeningene får man ikke hjelp av likevel, da de løper arbeidsgivers ærend.

Diakonhjemmet sykehus, Ahus, Ous tenker det beste er å ta ra varslere autorisasjonen

Tusen takk for et godt innlegg med god beskrivelse av hvordan mange opplever å være en varsler.

Men jeg undrer med veldig over hvorfor myndighetene ikke tar tak i problemet? Når det tar så mange måneder å få behandlet saken når en er varsler, ja da er det noe feil i den enden også.
Videre undrer jeg meg da over om myndighetene vil ha det slik? Ønsker ikke myndighetene at sakene det varsles om skal behandles på en god måte, og viktigst av alt. Beskytte varsleren? For mer fremstår det ikke som myndighetenes ønske å gjøre akkurat det.

Når det varsles om saker som er så alvorlige, er det jo en grunn til det. Ofte går det på pasientsikkerhet. Ønsker ikke myndighetene at det skal være god, riktig og nok kompetanse på rett sted? I mange tilfeller varsles det også om ledere som ikke er kompetente til stillingen de besitter. Er det ikke i myndighetenes interesse å ha gode og kompetente ledere på rett sted?

Min svigermor opplever nøyaktig det samme som beskrevet i teksten over akkurat nå. Falske anklagelser og straffes for å gjøre jobben sin på en proffesionell og omsorgsfull måte. Fagforbundet ville ikke hjelpe. Hovedverneombud er konfliktsky, sykepleierforeningen vil ikke ta på seg personalsaker, meldte seg inn i delta men utnevnt tillitsvalgt påstår at det er svigermor som er problemet. Etter samtaler med kollegaer og pårørende så har arbeidsgiver med stor sannsynlighet gått ut aktivt for å sverte og så tvil rundt svigermors evne til å utføre sitt yrke. Refferanse fra tidligere avdelingsleder beviser det motsatte (20 år som hennes avdelingsleder og kollega) det jeg lurer på er om denne behandlingen fra arbeidsgiver er straffbart? Gjenngjeldelse, trakkasering, diskriminering, og sikkert mange flere brudd..

Takk for hva du skriver her, tusen takk✨
Trenger ikke si noe mer.
Mvh Ida Olivia

Kjent problematikk i hele min karriere. Politisk styrt hierarki. Alle ledd vil ha godt renome og skyr konflikt. Varslere blir sett på som problem. Varsling krever en oppfølging der en må kreve noe og gå i mot ledelse påpeke feil og mangler til de som over en selv i hierarkiet. Varsling kulturen styres av politikk og penger når varsling handler om pasientenes ve og vel.
Når varsler omfatter sterke personalkonflikter er det andre ting som slår inn.

Det er nesten som å skrive det selv, kjenner meg igjen i alt. Ingen hjelp fra NSF. Rart at ingen fra NSK kommenterer noe her?i og med at artikkelen er i sykepleien? Det er jo de som skal kjempe for oss, men lite hjelp i praksis

Vær så snill, ta dette på alvor, forbundet må kunne hjelpe oss? Å kunne varsle kan hjelpe oss alle mot dårlige arbeidsforhold, og framfor alt bidra til bedre behandling av pasienter. Hindre at man mister verdifull kompetanse.
"De snille slutter" har jeg dessverre fått hørt i ettertid, fra pasienter. Nettopp de i personalgruppen med gode holdninger er jo dem man burde tilstrebe å beholde.

Så mange som har kommentert dette innlegget; det sier litt.

Så sant , så sant. Jeg tenker at det er så mange kommentarer her som sier det samme, at redaktør i sykepleien bør kreve en uttalelse fra NSF. Forfatteren er vernepleier, men de fleste kommentarene her er fra NSF medlemmer som kjenner seg igjen. Det bør være på sin plass å kreve det??

Det er trist og uforståelig hvorfor ingen hjelper denne vernepleieren . Gjengjeldelse etter varsling er ulovlig i alle utviklet og demokratiske land, samt Norge. Jeg aldri har opplevd det når jeg jobbet i utlandet. Her i Norge skjer det dessverre ofte. Med tanke på gjengjeldelse varsler jeg aldri. Hvorfor NSF med sine advokater ikke hjelper i slike saker er helt uforståelig. Vi sykepleiere jobber hardt, betaler kontingent og føler oss trygge. Denne saken viser at tryggheten vår er dessvere falsk og varsling kan ødelegge vår selvtillit, helse, karriere og økonomi. Kort sagt, dårlig ledelse har makt til å ødelegge sykepleiers liv og det er en hårreisende situasjon som NSH har plikt til å fikse.

Dette var et viktig og gjenkjennbart tema. Synes det er så bra at flere tør å være ærlig på hvordan hverdagen i helsevesenet kan oppleves.
Tillater meg å si at det er fint at det rokkes ved et prektighetsimaget for sykepleiere som NSF etter min mening har bidratt til å fronte. Hvis vi skal være perfekte, er det ikke lett å ta opp det som er vanskelig. Det kan føles som man ikke gjør nok og at man må stå i det vanskelige enda mer til man tilslutt ikke orker. Min opplevelse er at det er stor avstand fra fagforeningsfokus og høyskolemiljø/forskning til ned i den realistiske hverdagen til en sykepleier tett på pasientene. Det er så mye bra som sies og viktige områder det forskes på, men det er altfor langt mellom disse verdenene.
Det er fokus på kompetanseheving. Det er fint på papiret, men det er ikke tid til å la kunnskap påvirke rutiner og struktur på en avdeling. Hva er vitsen da? Videreutdanning har ført til mer tyngende ansvarsfølelse i forhold til avvik og mangelfull faglig standard.
Jeg har erfaring er gjengjeldelse pga avviksmeldinger og varsling; «Hvem trodde jeg at jeg var?» Har alltid vært en engasjert sykepleier som har forsøkt å være pasientens talsperson (og pårørendes) og ivaretager av faglig forsvarlighet. Hvem skal stå opp for dem hvis ikke vi skal? Og hva når flere og flere ikke orker det mer? Jeg kommer aldri til å slutte å brenne for pasientens beste og faget mitt. Men man kan ikke stå alene mot et system som dagens. Man trenger en handlekraftig og tilstedeværende fagforening. Enig i at NewPublicManagement og samhandlingsreformen endret helsevesenet fra fagstyrt til en forretningsmodell, som sliter ut spesielt de som er nærmest pasientene.
Det er ikke pasientarbeidet som har vært for krevende, men ledere som forteller meg at jeg ikke må gi så god pleie og omsorg fordi en geriatrisk pasient institusjon ikke forventes å leve mer enn maksimalt to år, for å nevne et eksempel.

I tillegg er det noen som ikke våger seg med eksempler her engang, i fare for å bli gjenkjent og sanksjonert imot.
Jeg vet at noen ledere er i lomma på statsforvalter og deres team også. Så det er for farlig å si til og med dette.

Takk! Takk! Takk! Avdelingsledere har også ledere.Ser en kommenterer at enhetsledere og personalledere beskytter hverandre. Det stemmer dessverre der jeg jobber. Jeg har dessverre kommet i skade for å si meg uenig i en sak min nye leder har ført, har tatt det til kommunalsjef og det med støtte fra andre på mitt nivå og tillitsvalgte. Saken gjaldt en personalsak der jeg ville forsvare og støtte den ansatte. Den ansatte har alltid vært engasjert i fag, yrket sitt og arbeidsmiljøet. Hen har stilt noen kritiske spørsmål til enhetsleder og kommunalsjef og ble kalt inn til en samtale som knekte hen totalt. Hen er nå sykemeldt og ender nok mest sannsynlig som ufør. De andre i miljøet er sjokkert, de er redde og jeg ser at engasjement og arbeidglede har sunket. Derfor ville jeg diskutere dette med leder og kommunalsjef. Det endte med møte der jeg fikk en god porsjon voksenkjeft. Jeg er nå pålagt munnkurv og fått stempel som illojal og fått advarsel. Jeg har jobbet i mange år i samme stilling og trivdes og elsket samarbeidet med flotte og dyktige kollegaer. Nå teller jeg dager og prøver å holde ut til jeg kan gå av med pensjon som 62-åring. Arbeidsplassen har mistet en meget dyktig sykepleier og sannsynligvis slutter flere i kjølvannet. Så igjen: takk til artikkelforfatter, til dere andre som kommenterer og til Helene Samnøy. Dere gir faktisk enorm støtte med å tørre å stå fram!