Dette er en fortvilet beretning fra en sykepleier i hjemmesykepleien

Hverdagen i hjemmesykepleien preges av et uutholdelig arbeidspress. Lange arbeidsdager, endeløse arbeidslister og et konstant jag etter å effektivisere grunnet økonomiske årsaker. 

Vi drukner i oppgaver og føler oss mer som roboter på samlebånd enn sykepleiere med et ansvar for menneskers liv og helse. Jeg har varslet og ropt høyt til kommunens store fortvilelse. Men det har jeg gjort fordi jeg mener det er min plikt som sykepleier å varsle når arbeidsforholdene er uforsvarlige.

Brannslokking på høyt plan

Tid er en luksus vi ikke har råd til. Den evige tidsklemma frarøver oss muligheten til å gi den omsorgen vi vet pasientene våre trenger og fortjener. Vi må haste videre til neste på listen – uten tid til å lytte, tid til å se dem i øynene og tid til å vise ekte medmenneskelighet. 

Vi føler oss maktesløse og er frustrerte over å ikke kunne gi den hjelpen vi ønsker å gi – og som vi vet pasientene trenger. Slik er det blitt fordi kommunen mener vi må effektivisere og løpe fortere. 

Arbeidslistene der jeg jobber, er nå er på flere timer enn vakten er lang. Dette inkluderer ikke dokumentasjon, kjøring, akutte hendelser eller gode pasientforløp. Primærarbeid blir utsatt, og det drives brannslokking på høyt plan.

Jeg føler at kommunen ikke stoler på vår faglige vurdering og kompetanse. Vi blir møtt med detaljstyring og rigide systemer som hindrer oss i å utføre jobben vår på en profesjonell og forsvarlig måte. Vi mangler nødvendige verktøy og støtte for å utøve den best mulige sykepleiefaglige omsorgen.

Pasientene blir kasteballer

Den konstante tidsklemma og mangel på ressurser setter forsvarlighetsnormen under press. Vi bryter med våre yrkesetiske retningslinjer hver dag, med en gnagende uro for at det kan få fatale konsekvenser. Vi vet at vi ikke strekker til, og vi føler et enormt ansvar for pasientenes sikkerhet og velvære. 

Helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven og de yrkesetiske retningslinjene blir av politikerne lagt nederst i bunken. Helsetjenestene koster for mye penger, og vi må effektivisere, koste hva det koste vil.

De som lider mest under den prekære situasjonen i hjemmesykepleien, er først og fremst pasientene. De får ikke den hjelpen de trenger og fortjener. Vi har ikke tid til grundig kartlegging av behov, oppfølging av tiltaksplaner eller den menneskelige kontakten som er så essensiell for god sykepleie. Pasientene blir menneskelige kasteballer i et system som ikke har tid til å se dem som individer.

Vi føler oss oversett og marginalisert

Vår kunnskap og erfaring, vår innsikt i pasientenes behov og utfordringene i hverdagen blir ignorert av dem som overordnet styrer tjenesten. Vi blir ikke involvert i beslutningsprosesser som angår vår arbeidshverdag og pasientene våre.

Hjemmesykepleien er underlagt et konstant press for å effektivisere og spare penger. Samtidig øker pasientstrømmen i stor fart. Dette går utover bemanning, ressurser og kvaliteten på tjenesten. Vi ser med bekymring på en utvikling der økonomiske hensyn trumfer faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet. Hvor fargen på tallene utgjør hvordan helsehjelpen i kommunene i Norge utøves. 

Det sies at alle har like rettigheter til helsehjelp i dette landet. Primærhelsetjenesten driftes i dag av hver enkelt kommune. Kommunenes økonomi har derfor en direkte innvirkning på tjenestene kommunen kan tilby sine innbyggere.

En kommune med god økonomi vil i større grad sikre gode tjenester til sine innbyggere kontra en kommune med dårlig økonomi.

Er bekymret for pasientsikkerheten

Jeg velger å varsle om de uforsvarlige forholdene i hjemmesykepleien fordi jeg er bekymret for pasientsikkerheten. Jeg har varslet om uforsvarlige arbeidsforhold til kommunen hvor jeg inntil videre jobber, hvor den eneste tilbakemeldingene fra ledelsen har vært en skriftlig advarsel. Dette er ikke greit. Vi har en plikt til å varsle.

Vi er stolte av å være sykepleiere, men vi kan ikke fortsette slik. Vi ønsker en verdig og bærekraftig arbeidshverdag der vi kan gi den pleien og omsorgen vi er utdannet til å gi. Uten at det går løs på vår egen fysiske og psykiske helse.

Vi trenger en rekke tiltak for å styrke hjemmesykepleien og for å sikre faglig forsvarlighet. Vi trenger:

Økt bemanning: Det er behov for flere sykepleiere og helsefagarbeidere for å redusere arbeidspresset og sikre at alle pasienter får den hjelpen de trenger og har krav på.

Tid til faglig forsvarlig utførelse av jobben: Sykepleiere trenger tid til å gi god nok hjelp til pasientene, inkludert tid til dokumentasjon, kartlegging, samtaler med pasienter og pårørende og oppfølging av tiltaksplaner.

Involvering av ansatte: Ansatte i hjemmesykepleien må involveres i beslutningsprosesser som angår tjenesten. De har verdifull kunnskap og erfaring som kan bidra til å forbedre tjenesten.

Økonomiske prioriteringer: Helsemyndighetene må prioritere hjemmesykepleien og sørge for at tjenesten er tilstrekkelig finansiert.

Jeg håper at dette innlegget vil bidra til en konstruktiv debatt om hjemmesykepleien og føre til nødvendige politiske og administrative tiltak. Perspektivet her er fra en sykepleiefaglig bakgrunn, men det betyr ikke at jeg ikke ser arbeidsbelastningen til alle våre dyktige helsefagarbeidere.