Samfunnet ser på syke som en byrde, ikke en verdi

«De som arbeider med omsorg, blir forhindret fra å gi folk det de trenger, fordi det ikke er det som er suksesskriteriet når de skal måles». Dette skriver danske Emma Holten i boken «Underskudd», som i januar ble publisert på norsk. 

Holten tar et nødvendig oppgjør med den utdaterte økonomiske tenkningen som preger vårt samfunn. Hun blir en etterlengtet motstemme til det misforståtte perspektivet om at omsorgsarbeid ikke er verdiskaping og livsviktige investeringer. 

Slike holdninger forfekter blant andre Martin Bech Holte i sin bok «Landet som ble for rikt». Der stempler han langt på vei helsevesenet primært som en utgiftspost. Et av de etterlatte inntrykkene er at helsetjenestene er uten evne til å drive effektivt og må strammes kraftig opp. «Oppstrammingen» skal foregå gjennom store økonomiske kutt.

Hvilken virkelighet er det Bech Holte lever i? For meg vitnet boken hans om lav innsikt i hvordan det er for oss som har skoene på. En form for kunnskapsløshet som får utløp i form av et ensidig og kynisk verdisyn. Og det er derfor motstemmer som Holten blir så ekstremt viktige.

Syke mennesker beskrives som en belastning

Holten skrev boken «Underskudd» etter at hun ble innlagt på sykehus på grunn av en kronisk, autoimmun sykdom. Hun oppdaget hvor stor betydning det faktisk har at noen får deg på beina igjen og viser omsorg – «Å få mennesker til å fungere og bli glade igjen», som hun så fint skriver i boka. Det basale, altså. Å bli sett, forstått og friskere.

Noe av det som slo Holten, var at det å trenge hjelp og å ha behov for omsorg i 2024 kan gjøre at vi føler oss verdiløse. Mennesker som ikke jobber eller som av en eller annen grunn trenger hjelp, omtales som en belastning for velferdsstaten. Dette ser vi også i Norge. I sykefraværsdebatten som pågår beskrives syke mennesker som noe vi ikke har råd til å betale for. En belastning, en utgift.

Vi trenger en helhetlig og langsiktig satsing

«Underskudd» beskriver to viktige problemstillinger som dessverre er gjenkjennbare for oss sykepleiere: at ulønnet, uformell omsorg ikke gir verdi og at lønnet, formalisert omsorg heller ikke er verdiskapende. 

Dette er holdninger som har direkte konsekvenser for lønns- og arbeidsforhold for de av oss som har slike jobber. Det har konsekvenser for alle som har store omsorgsoppgaver i privatlivet. Det har også konsekvenser for hvordan helse- og omsorgstjenestene prioriteres.

Vi trenger en helhetlig, langsiktig satsing som vil gagne både innbyggere og samfunn på lang sikt. I stedet har vi, slik tidligere direktør Nils Kvernmo ved St. Olavs hospital kalte det, et silobasert helsevesen hvor fyring med eget veggpanel er en passende allegori for hvordan ressursene forvaltes.

Hva slags samfunn vil vi være? 

Forfatteren Holten peker på noe sentralt når hun spør: Hvordan muliggjøres noens «produktivitet»? Hva er å skape verdier, egentlig? Er det ikke å skape verdi når min innsats som sykepleier fører til at et menneske trenger mindre hjelp fra pårørende slik at både pasienten og de pårørende holder seg friske og klarer å stå i arbeid noen år til? Er det ikke å skape verdi når helsesykepleieren fanger opp et barn som kunne blitt en pasient i psykisk helsevern, men som i stedet ikke blir det?

Vi har et samfunn der det målbare bidraget til samfunnet er definert som like stort når du oppdrar fire barn som når du ligger på sofaen og ser i taket. Der helsetjenestene og sykepleierne ikke driver med verdiskaping, men ses på som en utgiftspost som må effektiviseres for å få «mer helse for hver krone».

Vi har et samfunn der det å bli avhengig av andre og å trenge hjelp og omsorg gjør oss livredde fordi det gjør at vi mister verdi. Et samfunn der ensomhet er den nye folkesykdommen og forekomsten av psykiske lidelser øker. 

Det er relevant å reflektere rundt hva som verdsettes og ikke i dagens samfunn. Jeg etterlyser en større offentlig debatt om hvilket samfunn vi ønsker oss. Beslutningstakere, arbeidsgivere, men egentlig har vi alle et ansvar for hvordan dette utvikler seg.