Vi må snakke om vilkårene for de «varme hendene»

I sitt tilsvar til debattinnlegget om behovet for kontekstualisert kunnskap om sykepleierstudenters arbeidsliv, mener professor Edith Roth Gjevjon at omsorgsidealet er en myte. Vi er ikke overbevist. At diskusjonen har stilnet, betyr ikke at problemet er løst. Et raskt nettsøk på læringsutbytter, bacheloroppgaver og fagartikler i sykepleie viser at dette fortsatt er en aktuell problemstilling.

Ingen er uenig i et ideal som fremhever medmenneskelighet og omsorg for de sårbare. Det er mangelen på kontekstualiserende perspektiver vi kritiserer og som preger mange helsefaglige profesjoner, inkludert sykepleie. Dette kan føre til at sykepleiere, når problemer oppstår i pasientmøter, bebreider seg selv og forsøker å utvise enda mer empati eller jobbe raskere – selv når problemene ofte skyldes knappe ressurser og utilstrekkelig tid med pasientene. 

Det er avgjørende å ha et begrepsapparat

Sykepleiere opplært med en individualistisk tilnærming møter derfor ofte etiske dilemmaer når høy pasientbelastning, redusert bemanning og begrensede ressurser utfordrer kvaliteten på helsehjelpen. Selv om utfordringene har systemiske årsaker, holdes sykepleiere likevel personlig ansvarlige for mangel på kvalitet i pasientbehandlingen. Etiske dilemmaer oppstår dermed ofte som en konsekvens av arbeidskultur og rutiner, snarere enn av pasientens eller sykepleierens individuelle egenskaper.

Med økt spesialisering og mindre rom for helhetlig sykepleie er det avgjørende å ha et begrepsapparat og en forståelse for arbeidslivets krav.

Forskriften er bare begynnelsen

Gjevjon viser til forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Forskriften gir generelle anvisninger om kunnskapsområder i sykepleie, men regulerer ikke hvordan disse områdene skal tilegnes eller vektes i detalj. Det kreves derfor langt mer enn en forskrift for å endre en etablert profesjonstenkning. Problemet ligger altså ikke i forskriften, men i undervisningen.

Vi vet at utdanningsinstitusjonene tolker og praktiserer forskriften ulikt. Dette understreker behovet for arenaer hvor forståelsen av forskriftens læringsutbyttebeskrivelser kan samordnes på tvers av utdanningene. Ifølge forskriften skal sykepleierstudenter ha «bred kunnskap om sentrale verdier og begreper i sykepleie». Men disse verdiene og begrepene må hele tiden gis innhold knyttet til den sammenhengen de brukes i, og innholdet vil endre seg – uten at selve forskriften endres. 

Det er en konfliktfylt diskurs

Gjevjon uttrykker bekymring for at «konfliktfylte diskurser» skal gjenopptas, men slik er faglige diskusjoners natur. Det gir liten mening å diskutere konsensuspregede diskurser – de er jo allerede avgjort. Å forsøke å unngå faglige konflikter er neppe tjenlig, verken for sykepleien eller sykepleiere. Dette må vi våge å ta uten at det oppleves som uhensiktsmessig kritikk, så lenge vi forholder oss til sak.

Gjevjon frykter også at studenter og lærere kan bli forvirret av konfliktfylte diskusjoner. Vi må ha tiltro til at sykepleielærere klarer å skille mellom etablert kunnskap og områder med legitim faglig uenighet. Som sykepleielærere må vi være mer opptatt av å bryne oss på hverandres ideer gjennom de beste argumentene og være mindre opptatt av å holde ro og orden i rekkene. Derfor må faglige konflikter diskuteres jevnlig, ikke dysses ned. Slik unngår vi uproduktiv konsensus og faglig stagnasjon.

Andre perspektiver bør søkes

Vi kan ikke ta til orde for at sykepleie handler om mer enn «varme hender» dersom vi ikke er villige til å diskutere hva vi faktisk gjør. Det blir lite overbevisende. Vi må tydeliggjøre at «varme hender», som en metafor for mellommenneskelighet, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for sykepleie – i stedet for å late som om omsorgsidealet ikke finnes ved å unngå diskusjonen om det. Gjevjon skriver at «Det handler om at vi i det unike profesjonelle møtet med mennesker i behov av sykepleie, kombinerer solide fagkunnskaper med et profesjonelt engasjement for enkeltmennesket […] Det er sykepleie.» Men er ikke et profesjonelt engasjement også en del av fagkunnskapen i sykepleie? 

Før vi kan forklare hva sykepleieprofesjonen er for andre, må vi forstå dens grunnleggende antakelser. Derfor må slike antakelser og rammene for sykepleie jevnlig diskuteres. Studentene må rustes bedre til å håndtere arbeidslivets skiftende krav samtidig som flere sykepleiere må bidra til politiske beslutningsprosesser basert på profesjonsetiske prinsipper. Slik kan utdanningene bidra til at studentene blir mer bevisste på hvordan styringsformer kan hemme sykepleiefaglige omsorgsidealer.

Vi trenger flere innspill, ikke færre

Ett forslag er å hente inspirasjon fra innsiktene til blant annet Hellesø med kolleger. Teorier relevante for sykepleie må utvikles videre og legge større vekt på de organisatoriske rammene som påvirker sykepleieutøvelsen. Slike perspektiver må være en sentral del av sykepleien, særlig i en tid hvor profesjonenes styrke har blitt svekket over tid til fordel for styringsreformer som vektlegger profesjonsnøytralitet og effektivisering.

Vi trenger altså flere slike faglige innspill, ikke færre. Dessuten bør disse diskusjonene løftes ut av utdanningskorridorene slik at flere kan delta. Akademikere innen sykepleie må ha nær kontakt med det kliniske feltet, ikke bare gjennom studenter.