Hva er sykepleie?

I dagens sykepleie ser vi en forskyvning fra det pasientnære arbeidet til mer organisatoriske oppgaver. Derfor trenger vi nye begreper for å beskrive faget.
Artikkelens hensikt er å skape debatt om forståelsen av sykepleie i et helsevesen i endring med en presentasjon av boka The invisible work of nursing. Boka er skrevet av den britiske sykepleieren og sosiologen Davina Allen, som løfter frem og beskriver viktigheten av sykepleieres organiseringsarbeid. Dette arbeidet utgjør et betydelig, men lite anerkjent bidrag til kvalitet og effektivitet i helse- og omsorgstjenestene.
Helsepolitiske, teknologiske og demografiske utviklingstrekk har endret innholdet i sykepleieres arbeid. Endringene i arbeidet skjer raskere enn i sykepleierutdanningen. Det kan føre til at viktige deler av arbeidsområdet til sykepleiere ikke blir tematisert i utdanningsprogrammene, og dermed heller ikke i praksisfeltet. Undervisning i teori, metode og ferdighetslæring gjenspeiler rådende forståelser av hva sykepleie er og hva sykepleiere gjør. For å sikre at utdanningene er i tråd med forandringer i praksis, må de som underviser i sykepleierutdanningene, hele tiden stille spørsmål ved egen forståelse. De må også være orientert mot praksisfeltet gjennom forsknings- og utviklingsarbeid. Dette forutsetter et samarbeid mellom praksisfeltet, utdanningsinstitusjonene og forskningsmiljøet.
Fortolkning av sykepleie
Hensikten med denne debattartikkelen er å argumentere for at sykepleiefaget trenger begreper som kan kaste lys over sykepleieres kompetanse og yrkesfaglige bidrag i dagens helse- og omsorgstjenester. Særlig viktig er det med begreper som kan bidra til å erkjenne at sykepleiere er betydningsfulle for pasientene utover det direkte pasientnære arbeidet. I den forbindelse presenterer vi den britiske sykepleieren og sosiologen Davina Allens (1) bok: The invisible work of nurses. Allen nyfortolker vår måte å forstå sykepleie på ved hjelp av sosiologiske begreper og perspektiver.
Dreining fra det pasientnære
Sykepleiefaget er dypt forankret i omsorgsetikkens normative
beskrivelser av forholdet mellom omsorgsutøver og omsorgsmottaker
og i perspektiver hentet fra fenomenologisk filosofi. Det har
kommet mye godt ut av det, men denne teoretiske forankringen egner
seg ikke alene til å forstå og beskrive sykepleieres arbeid i
dagens helse- og omsorgstjenester. For å forstå bredden i
sykepleie, må vi også beskrive sykepleieres organiseringsarbeid,
hevder Allen (1).
Behandlingen av syke mennesker har lenge vært fordelt på mange
personer og spesialiteter, og sykepleiere har alltid hatt stort
ansvar med å koordinere og sikre kontinuitet i pasientenes
behandlingsforløp. Imidlertid er arbeidet med å organisere
helhetlige og individuelt tilpassete behandlingsforløp blitt mer
komplekst. Takten er hurtigere, teknologiene er mer avanserte og
antall personer som er involvert, har økt betraktelig. Dermed skjer
det en naturlig forskyvning fra det pasientnære arbeidet til
oppgaver av mer organisatorisk karakter. Det krever at
sykepleiefaget må utvikle nye og mer realistiske beskrivelser av
arbeidet. Ifølge Allen må slike beskrivelser rettes mot
sykepleiernes koordinerende og tilretteleggende arbeid i
helsetjenesten og likestilles med det pasientnære.
Dobbeltkompetanse
I Norge har Orvik (2) beskrevet betydningen av det
organisatoriske arbeidet og den kompetansen slikt arbeid krever. I
læreboka Organisatorisk kompetanse redegjør han for hvorfor
sykepleiere trenger kunnskap om virkemåten til moderne
helseorganisasjoner og de styringsstrukturene som legger rammer for
arbeidet. Det gjør han for å skape forståelse for at de dilemmaene
som oppstår når sykepleiefaglige idealer møter organisatoriske
produktivitets- og effektivitetskrav, ikke nødvendigvis handler om
at individuelle sykepleiere ikke strekker til, men om at
beslutninger og prioriteringer tas på organisasjonens premisser.
Ved hjelp av uttrykket «dobbeltkompetanse» argumenterer Orvik for
at kombinasjonen av klinisk og organisatorisk kompetanse stadig
blir viktigere i helseorganisasjoner.
Det finnes også en rekke relevante norske studier av sykepleie
i møte med styringsreformer i helse- og omsorgstjenesten som kun i
begrenset grad er blitt utnyttet i sykepleielitteraturen. Studiene
omfatter blant annet forskning på ny teknologi og sykepleieres
fleksible arbeidsmåter både i sengeposter og i kommunene. Studiene
ser også på hvordan politiske krav til effektivitet og kvalitet
innvirker på sykepleieres arbeid mer generelt (3–13).
Begrenset forståelse
Allen (1) utfyller den norske forskningen med mer detaljerte beskrivelser av sykepleieres organiseringsarbeid og viser hvilken betydelig kompetanse dette arbeidet forutsetter. Hennes utgangspunkt er at sykepleieres selvforståelse er dårlig tilpasset deres arbeidsvirkelighet. I boka argumenterer hun utover det hun mener er en begrenset forståelse av sykepleiens mandat ved å synliggjøre hva sykepleiere faktisk gjør og bidrar med i helsetjenesten. Sykepleiere er sentrale i alle deler av pasientforløpet, hevder Allen. Dermed tilegner de seg mye kunnskap om arbeidsprosessene både i sykehus, hjemmetjenesten og sykehjem. Denne kunnskapen setter dem i stand til å tilpasse og mobilisere ressurser rundt den enkelte pasient. På den måten skaper de flyt, helhet og sammenheng i individuelle behandlings- og omsorgsforløp. Likevel er dette arbeidet i stor grad usynlig i helseorganisasjonen til tross for betydningen det har for arbeidet til andre helsearbeidere og for kvaliteten på behandling og pleie (1).
Endret sykepleieutøvelse
Allens bok bygger på et omfattende feltarbeid i sykehus.
Hensikten var å forstå arbeidsoppgaver og aktiviteter som både
sykepleiere og andre beskriver som «indirekte pasientarbeid».
Studien utføres i sykehus i Storbritannia, men beskrivelsene av
organiseringsarbeidet er gjenkjennelig fra norske sykehus og andre
sektorer i helsevesenet. Vi får et historisk tilbakeblikk på
sykepleierollen i sykehusorganisasjonen og flere eksempler på
hvordan helsepolitiske forandringer har endret utøvelsen av
sykepleie. For eksempel har helsemyndighetene gjort
pasientsentrerte helse- og omsorgstjenester til ett av sine
hovedsatsingsområder. Tjenestene skal være koordinerte, og
pasientforløpene helhetlige. Det forutsetter organisatorisk
kompetanse og organiseringsarbeid fra sykepleieres side.
Allen beskriver organiseringsarbeidet som en egen dimensjon i
praksis. Hun gir detaljerte beskrivelser av hva som særpreger det
samt hvilken kunnskap og kompetanse det forutsetter. Sykepleierne
står i en særstilling fordi de har en innsikt i pasientenes behov,
noe som de kombinerer med å bruke organiseringskompetansen sin.
Organiseringsarbeidet gjør sykepleierne uunnværlige og favner om
oppgaver som informasjonshåndtering, fordeling av faglige ressurser
og overføring av pasientene mellom avdelinger og tjenestenivåer.
Beskrivelsene av arbeidet vil kunne gi sykepleierne ny forståelse
for egen praksis, samtidig som det gir leseren mulighet til å
forstå de ulike dimensjonene i organiseringsarbeidet.
Akademisk bidrag
Analysene i boka er etter vårt syn et vesentlig akademisk bidrag
som har betydning utover beskrivelsene av sykepleieres arbeid. I
dagens helse- og omsorgstjeneste kan ikke den enkelte sykepleier
alene møte pasientenes ofte sammensatte behov. Krav til kvalitet,
effektivitet og helhetlige behandlingsforløp fordrer at relevante
profesjonsfaglige og organisatoriske ressurser bringes sammen
rundt den enkelte pasienten. Allen viser hvordan dette skjer, for
eksempel ved å beskrive hvordan sykepleiere vurderer hvor en
pasient skal plasseres ut fra graden av tilsyn, utstyr og
ekspertise som pasienten har behov for.
Bokas teoretiske tyngde gjør den interessant, innsiktsfull,
omstendelig og til tider komplisert. Beskrivelsene er likevel så
gjenkjennelige at vi oppfatter boka i sin helhet som aktuell og
informativ. Den er ikke bare et nødvendig tilskudd i den pågående
debatten om hva sykepleie er, men også i diskusjoner om
organisering og forvaltning av helse- og omsorgstjenester. Videre
kan den være til hjelp i det kontinuerlige arbeidet med å forbedre
kvaliteten på tjenestene. Boka er derfor viktig for sykepleiere og
ledere i praksisfeltet, men også for utdanningsfeltet og for
forskere som er opptatt av arbeid og styring i komplekse
organisasjoner.
Mangler begreper
Per i dag blir ikke slike aspekter ved sykepleierarbeidet
vektlagt i utdanningene. Studentene trenger begreper som hjelper
dem til å forstå hvilken plass organiseringsarbeidet har i
utøvelsen av sykepleie. For at sykepleieutdanningen skal fremstå
som mer relevant, må den trekke inn begreper som gjør studentene
mer forberedt på den praksisvirkeligheten de møter. Et
begrepsapparat som hjelper studentene til å forstå, beskrive og
analysere det arbeidet sykepleierne gjør for å realisere faglige og
organisatoriske mål, er en forutsetning for å synliggjøre og
videreutvikle sykepleietjenesten.
Vi trenger imidlertid mer forskning som belyser sykepleiernes
organiseringsarbeid i den kommunale helsetjenesten. Denne tjenesten
er i utvikling og endring, og sykepleierne har en sentral rolle
med å balansere mellom pasientenes behov, samhandlingskrav og nye
tjenesteformer. Foreløpig vet vi lite om hva dette faktisk
innebærer.
LES OGSÅ: – Vi må snakke med en felles stemme
Referanser:
1. Allen D. The invisible work of nurses:
Hospitals, organisation and healthcare. London:
Routledge, 2014.
2. Orvik A. Organisatorisk kompetanse:
Innføring i profesjonskunnskap og ledelse for helsepersonell. Oslo:
Cappelen Akademisk, 2015.
3. Olsvold N. Ansvar og yrkesrolle: om den
sosiale organiseringen av ansvar i sykehus. Oslo: Det medisinske
fakultet, Universitetet i Oslo, 2010.
4. Vike H, Brinchmann A, Haukelien H, Kroken
R, Bakken R. Maktens samvittighet : om politikk, styring og
dilemmaer i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002.
5. Haukelien H. Omsorg og styring: kjønn,
arbeid og makt i velferdskommunen. Bergen: Universitetet i Bergen;
2013.
6. Vabø M. Home care in transition: the
complex dynamic of competing drivers of change in Norway. Journal
of Health Organization and Management 2009;23(3):346–58.
7. Vabø M. Norwegian home care in transition
– heading for accountability, off-loading responsibilities. Health
& Social Care in the Community 2012;20(3):283–91.
8. Kirchhoff J. De skjulte tjenestene : om
uønsket atferd i offentlige organisasjoner. Karlstad: Karlstads
universitet; 2010.
9. Hellesø R, Fagermoen MS. Cultural
diversity between hospital and community nurses: implications for
continuity of care. International Journal of Integrated
Care 2010;10(1):1-7.
10. Lyngstad M, Melby L, Grimsmo A, Hellesø
R. Toward increased patient safety? Electronic communication of
medication information between nurses in home health care and
general practitioners. Home Health Care Management &
Practice 2013;25(5):203–11.
11. Melby L, Hellesø R. Introducing
electronic messaging in Norwegian healthcare: Unintended
consequences for interprofessional collaboration. International
Journal of Medical Informatics 2014;83(5):343–53.
12. Halford S, Lotherington AT, Obstfelder A,
Dyb K. Getting the whole picture? New information and communication
technologies in healthcare work and organization. Information,
Communication & Society 2010;13(3):442–65.
13. Halford S, Obstfelder A, Lotherington AT.
Beyond implementation and resistance: how the delivery of ICT
policy is reshaping healthcare. Policy &
Politics 2009;37(1):113–28.
Skriv ny kommentar