Det gjør noe med deg å bli tatt på alvor

Jeg har jobbet med mange sjuke folk. Sjuke i hue og sjuke i kroppen. Narkomane, psykotiske, utslitte, desperate. Og en av mine store fordeler i dette arbeidet har vært nettopp evnen til å være på lag, å være et respektfullt medmenneske. Eller for å være mere presis: å være en reell voksenperson og et reelt møtepunkt. En person de kan relatere seg til uten å føle at de snakker til et system, en skranke eller en maskin.

Disse menneskene behandles stort sett som barn. De klappes på hodet og blir fortalt hva de skal gjøre.

Helsepersonell er kompetente nok

Jeg kommuniserer ikke bedre enn andre med narkomane eller psykisk sjuke fordi jeg er flinkere eller klokere. De fleste helsearbeidere er langt mer kompetent enn jeg er. Men jeg hører på hva de faktisk forsøker å si og fortelle hva jeg mener, om jeg syns de tar feil eller er helt ute og sykler. (Psykotiske folk er selvsagt unntak, men det er en annen diskusjon.)

Har selv vært sjuk

Det gjør noe med deg å bli tatt på alvor. Det kan jeg skrive ­under på. Jeg har selv vært mye sjuk, gjennom rus og tunge ­depresjoner over mange år. Og da treffer du raskt på det helsevesenet og det offentlige, i alle dets avskygninger.

Og der, i systemet, finnes det fryktelig mange mennesker som ikke yter en millimeter utover sin arbeidsinstruks. Som egentlig ikke har noe begrep om hva det er å yte omsorg. Gjennom mine år i psykiatri, terapi, NAV, DPS og andre offentlige forlystelser, er det oppsiktsvekkende få mennesker jeg husker med glede. De aller fleste representerer den grå massen av teknisk kyndige, men menneskelig sett begrensete pleiere. Nesten alle helsefag i dag har dessverre den defekten at utøveren ikke oppfordres til å tenke selv i møte med pasient eller bruker.

Blir grå og ansiktsløse

Disse holdningene ligger dessverre innbakt i systemet, i utdanningene og i selve fagenes pedagogikk. Vi må ikke finne på å nedlate oss til å heve brukeren opp til vårt nivå. Vi må forholde oss grå og ansiktsløse.

Dette er en stor pedagogisk misforståelse som hemmer ut­øvelsen av miljøarbeid, pleie og behandling.

Denne pedagogiske­ systembristen er med på å skape det kjønnsløse byråkratiske ­skallet som mange opplever i møte med NAV, sykehus, DPS eller­ institusjoner. Der ligger et uinspirerende slør av meningsløst byråkrati og venter deg, som forvrenger og vanskeliggjør enhver kontakt. Som fratar offentlige systemer enhver siste rest av menneskelighet. Som forvandler saksbehandlere fra medhjelper til motstander. Som fører til at tusenvis av rusavhengige og psykisk syke kvier seg for å ta kontakt, selv om de egentlig ønsker hjelp.

Behandlere liker makt

Jeg har diskutert dette mange ganger. Både som pasient og arbeidsgiver. Og den litt sinte motstanden jeg har møtt for dette synet hos både sykepleiere, vernepleiere, sosionomer og andre forteller meg at jeg muligens treffer en nerve. For til syvende og sist handler dette mye om makt.

Det er ikke nødvendigvis lenger slik at de øverst på yrkesstigen står for de mest nedlatende holdningene. Behandlere, utøvere og miljø­arbeidere liker å oppleve den makten som tidligere var forbeholdt legene. Og det skjer gjennom språk og holdninger. Dette bidrar i aller høyeste grad til fremmedgjøring og tåkelegging av brukere innen rusomsorg og psykisk helse.

Avgjørende hvordan man prater

Om det er noe felt eller bransje som ivaretar klisjeen om det byråkratisk og utilgjengelige språk, så er det helsefeltet. Og i spissen står rus og psykisk helse. Dels fordi det er tunge felt, noe som fører til at mange beveger seg der med unaturlig stor forsiktighet, i en slags misforstått respekt som virker mot sin hensikt. Og dels på grunn av en akutt mangel på innovasjon og livsnerve.

Hvordan vi prater til pasienten er helt avgjørende for dens opplevelse av verdighet. Det er såre enkelt: Behandler du voksne som barn eller brukere, så blir de også barn og brukere.