I et debattinnlegg i Sykepleien 9. september stiller filosof Farhan Shah spørsmål ved nullvisjonen for selvmord og hevder at visjonen har spilt fallitt. Det er et viktig og modig innlegg som berører et tema mange kjenner på, både som fagpersoner og som medmennesker.

Shah peker på at dødsønsker og eksistensiell smerte er en del av det menneskelige og at helsevesenet ikke kan «garantere» at ingen tar sitt eget liv. Det har han rett i.
Men når vi forkaster nullvisjonen, risikerer vi å miste et etisk kompass som nettopp minner oss om verdien av hvert enkelt liv.

Pasientene ber oss se mennesket, ikke bare risikoen

Som intensivsykepleier og doktorgradsstipendiat har jeg møtt pasienter som overlevde et selvmordsforsøk og ble innlagt på intensivavdeling. Gjennom min forskning har jeg lyttet til hvordan de beskriver tiden etterpå – både i kroppen og i tankene. 

Mange forteller om vedvarende smerte, angst og skam, men også om et stille håp om å bli sett som et menneske, ikke bare som en «risikopasient». Flere beskriver hvor avgjørende det var å bli møtt med varme og nysgjerrighet, ikke med kontroll og sjekklister.

Når Shah skriver at nullvisjonen gir urealistiske forventninger til helsepersonell, er det forståelig. Ingen kan forhindre alle selvmord. Likevel handler nullvisjonen ikke om å love det umulige, men om å minne oss på hva vi prøver å beskytte: verdighet, relasjon og håp. Den er ikke et teknisk mål, men et moralsk anker. Den sier: Vi aksepterer ikke at noen dør uten at vi har forsøkt å forstå, støtte og lindre.

I praksis ser vi at forebygging ofte reduseres til risikovurderinger og prosedyrer. Det er nødvendig, men ikke nok. Mitt forskningsarbeid viser at pasienter etter selvmordsforsøk har omfattende symptombyrde – både fysiske, psykiske og kognitive plager – lenge etter intensivoppholdet. De beskriver forvirring, skyldfølelse og tap av egenverd. Mange sier at de ikke føler seg verdige til å få hjelp.

Nullvisjonen minner oss om håpet, ikke kontrollen

Disse erfaringene minner oss om at selvmordsforebygging ikke bare handler om å «fjerne tanker», men om å støtte mennesker i å bære det som er uutholdelig – og gradvis finne mening igjen.

Nullvisjonen må derfor forstås som et håpsprosjekt, ikke som et kontrollprosjekt. Den forplikter oss til å se hele mennesket, også der lidelsen er dyp og livet kjennes umulig. Den minner oss om at ethvert forsøk på å redde et liv ikke er bortkastet, selv om ikke alle kan reddes.

Vi bør diskutere hvordan nullvisjonen praktiseres – ikke om den bør eksistere. For ja, nullvisjonen må nyanseres: Den kan handle mindre om «ingen selvmord noensinne» og mer om «ingen skal stå alene i sin fortvilelse». Men å forkaste den helt, er å miste troen på at forebygging nytter.

Som helsepersonell står vi ofte midt i menneskers mest sårbare øyeblikk. Da trenger vi ikke mindre håp. Vi trenger mer menneskelighet. Nullvisjonen er ikke et løfte om kontroll, men en påminnelse om vårt ansvar: å møte fortvilelsen med verdighet, forståelse og utholdenhet.