Tenk dere at regjeringen innførte en nullvisjon for sorg. Siktemålet var at ingen – verken Ola, Kari, Ali eller Fatima – lenger skulle kjenne på tap, savn, lengsel eller psykisk smerte. De fleste ville umiddelbart forstå at dette var både urealistisk og direkte skadelig. For sorg er en naturlig del av det å være menneske, på godt og vondt. 

Likevel har vi akseptert noe tilsvarende når det gjelder regjeringens nullvisjon for selvmord fra 2020. På overflaten høres det bra ut. Nullvisjonen har en umiddelbar moralsk og følelsesmessig appell. For hvem vil ikke at færre mennesker skal ta sitt eget liv? Men når vi ser nærmere på denne tilnærmingen, viser den seg å være både urealistisk og problematisk.

Nullvisjonen fornekter menneskets dødsimpulser

Nullvisjonen for selvmord sender et uheldig signal om at samfunnet skal ha nulltoleranse for dødsønsker. Dette er urealistisk. Ja, sågar menneskefiendtlig. Tanker om døden og følelsen av å ikke orke mer er en iboende del av menneskelig eksistens. Vi ser det i litteratur, kunst og hverdagslige uttrykk som «jeg orker ikke mer» eller «jeg vil bare forsvinne». Å prøve å eliminere slike tanker og fantasier fullstendig innebærer å fornekte et grunnleggende menneskelig trekk. Det er å gå løs på selve livet.

Og enda mer problematisk blir det når vi vurderer nullvisjonens inspirasjonskilde, som er hentet fra trafikksikkerhet. Men denne overføringen er problematisk og innebærer en logisk brist. I trafikken kan vi måle objektive faktorer og justere fartsgrenser eller promillegrenser for å redusere ulykker. Dette er altså tekniske problemer med dertil tekniske løsninger. Menneskets dødsimpulser, derimot, er fundamentalt annerledes. De utspiller seg i et komplekst psykisk landskap som ikke lar seg beregne eller forutsi på samme måte. 

Som filosofen Albert Camus sa: «Ormen befinner seg i menneskets hjerte.» Sagt annerledes, når et menneske tar sitt eget liv, er det ikke et uttrykk for en kjemisk ubalanse som kan korrigeres med medisiner. Det er et høyst menneskelig uttrykk for vår evne til å gjøre oss selv til et hatobjekt, og å vende smerte, raseri og frustrasjon innover, mot selvet. 

Medisinske forklaringer reduserer menneskets eksistensielle frihet

Å betrakte menneskets selvdestruktive evne, som noe umenneskelig eller unaturlig gjennom å ty til medisinske forklaringsmodeller, er å gå baklengs inn i fremtiden. Som filosof Vigdis Songe-Møller forfekter: «selvmord kan fremstå som en unaturlig handling, men da glemmer vi nettopp dette, at selvmord er en del av menneskets muligheter.» 

Det å hevde psykisk sykdom som årsak til selvdød, innebærer med andre ord å se bort fra det enorme spennet av menneskets muligheter og dermed redusere mennesker til en passiv effekt av sin sykdom. Og gjennom å redusere mennesker som gjennomlever et suicidalt sammenbrudd til objekter for årsaksforklaringer, underkjenner vi den verdifulle prosessen hvor vi som menneskemøtere kan tone oss inn på det særegne menneskelige, nemlig livets ubestemmelighet, denne indre, dynamiske spenningen mellom dødsdrift og livsdrift, til fordel for det som kan måles, kontrolleres og skjematiseres. 

Nullvisjonen tvinger helsepersonell til defensiv praksis

Og som en forlengelse, er det av vesentlig verdi å legge til at nullvisjonen pålegger også urealistiske krav på helsepersonell. Vi gjør de om til allmektige voktere som skal garantere at ingen dør av eget valg. Men en slik garanti finnes ikke når vi har med menneskelivet å gjøre. 

Frykten og engstelsen for å miste pasienter fører til at behandlere i økende grad velger defensive strategier for å beskytte seg selv fra tilsynsmyndigheter og kritikk fra systemet. For når ethvert selvmord potensielt sett kan vurderes som behandlingssvikt, blir det tryggere å følge standardiserte prosedyrer enn å lene seg på faglig og etisk skjønn, samt kraften i et genuint menneskelig nærvær.

Resultatet blir en teknisk orientering hvor sjekklister og risikofaktor-baserte vurderinger får forrang fremfor det menneskelige nærværet som ofte er avgjørende i møte med mennesker i intense livskriser og suicidalt sammenbrudd. Behandlere blir redde for å tenke utover standardiserte prosedyrer, redde for å bygge relasjoner som krever tillit og sårbarhet, og velger i stedet den dokumenterbare trygghet som ligger i å kunne vise til at alle prosedyrer ble fulgt til punkt og prikke. 

Menneskelivet unndrar seg kontroll og forutsigbarhet

Det er på tide å erkjenne at nullvisjonen har spilt fallitt. Og på dette punkt bør vi innse en grunnleggende sannhet: menneskelivet unndrar seg alle former for prediksjoner og sikkerheter. Uansett hvor sofistikerte våre modeller eller hvor grundige våre risikovurderinger er, kan vi ikke forutsi eller garantere utfallet av menneskelige valg. 

Og her må jeg legge til en viktig presisering: dette betyr ikke at vi skal romantisere dødsønsker eller overse menneskelig smerte og lidelse. Snarere tvert imot. Heller enn å jakte på den umulige drømmen om et samfunn uten dødsønsker, bør vi rette vår oppmerksomhet mot det som virkelig kan være til hjelp: å skape livsvilkår som gjør at livet (igjen) kan bli til et aktivt valg. 

Dette handler om å investere i samfunnsmessige vilkår som gir livet mening, å bygge sterke og rause sosiale fellesskap og redusere faktorer som isolasjon, arbeidsløshet, økonomiske kriser og sosial ulikhet. Skjønt, og dette er avgjørende, med den usikkerheten og uforutsigbarheten som følger med å være et menneske. Vi bør akseptere at selv i de mest menneskevennlige og velfungerende samfunn vil noen mennesker kunne velge annerledes enn det vi anser som moralsk og etisk riktig. For det er prisen vi betaler for å være frie vesener.