At noen har det så vondt at de velger å ta sitt eget liv er vanskelig å forstå. Etter et selvmord er det mange som blir berørt: Pårørende, venner, kollegaer. Men, hva med helsepersonell som mister en pasient til selvmord – hvordan opplever de det?

Å miste en pasient i selvmord

Kim Larsen er psykologspesialist ved Sykehuset Østfold og tilknyttet Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF) på Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo.

Han har forsket på hvordan helsepersonell opplever nettopp det: å miste en pasient i selvmord.

– Vi har gjort en systematisk studie ved å sende ut et spørreskjema til alle ansatte i Klinikk for psykisk helsevern og rusbehandling på Sykehuset Østfold. Vi spurte hvordan personalet opplevde selvmord og selvmordsrelaterte handlinger hos pasienter, forteller Larsen.

Studien er publisert i Suicidologi.

– Hvorfor valgte du dette temaet?

– I arbeidet mitt med selvmordsforebyggende tiltak på Sykehuset Østfold, og gjennom min tilknytning til Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF), kommer jeg i nær kontakt med personale som har opplevd selvmord og selvmordsrelaterte handlinger. Jeg ser hvordan det går inn på dem, og hvordan de i verste fall må forholde seg til anklager både fra pressen og noen ganger fra pårørende, forteller han.

Ferskt forskningsfelt

Larsen forteller at det er først i de senere årene forskere har gjort systematiske studier på personalets reaksjoner etter selvmord.

– De fleste publikasjoner i dette feltet har vært artikler hvor profesjonelle har fortalt om et enkelt selvmord, hvordan de taklet det og hvordan dette på best mulig måte kan følges opp, sier han. 

Selv om Larsen mener dette er verdifulle studier, kan de medføre en seleksjon ved at de som har opplevd selvmordet som mest vanskelig også er de som skriver om det. 

– Heldigvis er det i de siste årene blitt flere systematiske studier som kompletterer disse studiene ved også å inkludere et høyt antall personer. Vår studie er et eksempel på det siste, sier Larsen.

– Vesentlig påkjenning

– Hva er de viktigste funnene?

– Våre funn bekrefter de kvalitative studiene om enkeltselvmord: at det å oppleve selvmord og selvmordsforsøk hos pasienter er en vesentlig påkjenning.

– Noen funn som overrasket deg?

– Ja, sier han, og utdyper:

– Både faglitteraturen og klinisk erfaring indikerer at personale opplever den uformelle støtten fra kolleger som viktigere enn kontakten med ledere. Dette antas å skyldes særlig to forhold: når det gjelder støtten fra kolleger kan du velge hvem du vil snakke med og velge personer du har spesiell tillit til. Denne valgmuligheten har man ikke når det gjelder ledere. Dernest har ledere en dobbelt funksjon: de kan støtte personalet, men de skal også undersøke hvordan personalet har håndtert saken.

Han legger til støtte fra «likemenn» fremheves som spesielt verdifullt.

– Dette gjelder ikke bare etter selvmord, selvsagt, men generelt.

Selvmordsforsøk setter nesten like dype spor

Noe annet som overrasket Kim Larsen, var at det ikke var så stor forskjell på å ha opplevd selvmordsforsøk og selvmord som forskerne trodde.

– Et selvmord er en irreversibel tragedie, men ved et selvmordsforsøk har personen tross alt overlevd. Så et funn som overrasket oss var at det ikke var større forskjell. Påkjenningene i den gruppen som hadde opplevd selvmordsforsøk, og den gruppen son hadde opplevd selvmord, var likere enn vi tenkte på forhånd.

– Hva bør denne forskningen brukes til videre?

– Resultatene støtter opp under viktigheten av god og fleksibel oppfølging av personalet etter et selvmord. Dette har heldigvis vært understreket i de nasjonale retningslinjer for selvmordsforebygging, både de som kom ut i 2008 og de som kom ut i 2024, sier Larsen.

Finnes ingen fasitsvar

– Hva bør leger, sykepleiere og annet personell som opplever å miste en pasient i selvmord gjøre i etterkant?

– Det er det ikke noe absolutt standardsvar på. Omstendighetene rundt et selvmord og hvordan en reagerer, kan være så forskjellig. Men bare det å vite om mulige reaksjoner er viktig. Slutte å tenke at dette er noe en forventes å «riste av seg» uten videre, sier han.

Larsen forteller at tidligere forskning har vist at påkjenningene er særlig store tidlig i karrieren til helsepersonell som opplever selvmord.

– Identiteten som profesjonell er i ferd med å dannes og sementeres. Heldigvis har leger og psykologer faglig veiledning som en del av kravene til spesialisering tidlig i yrkeslivet hvor de kan bearbeide sine reaksjoner.

Sterkeste reaksjoner i døgnavdelinger

Larsens studie viser et vesentlig skille når det gjelder tiltak vil være mellom en døgnavdeling og en poliklinikk. 

– Etter min erfaring er det en vesentlig forskjell på en døgnavdeling og en poliklinisk avdeling. I en døgnavdeling vil reaksjonene etter et selvmord involvere mange flere personale og andre pasienter. De vanskeligste sakene synes jeg er der hvor pasienten har vært innlagt i lang tid, kjenner mange av de andre pasientene og personalet, og i tillegg er godt likt.

Det er ofte i disse sakene fra døgnavdelinger Larsen blir bedt om å assistere. 

– Jeg har da et opplegg på tre timer hvor personalet først forteller om hva som skjedde, og sin opplevelse av det. Deretter går jeg gjennom den internasjonale faglitteraturen om reaksjoner hos personalet. Til slutt prøver vi å vinkle dette mot det aktuelle tilfelle og finne en hensiktsmessig oppfølging, forteller han.

Urimelig skyld

Et kjernepunkt slik Larsen ser det, er å motvirke en følelse av urimelig skyld og selvbebreidelse som ofte inntreffer hos både personale og pårørende etter et selvmord.

– Dette er faktorer som er funnet å være spesielt uheldige, sier han, og viser til forskningsartikkelen i Clinical Psychology and Psychotherapy.

– Som vi skriver i vår artikkel: «Å granske sin egen profesjonelle rolle etter et selvmord utgjør på den ene siden en sunn og naturlig reaksjon og er sentralt for læring i psykisk helsevern. På den annen side vil utbredt skyldfølelse og grubling over om en egner seg i yrket øke personalets stressopplevelse og er en uønsket konsekvens».

– Det komplette mysteriet

– Har du selv opplevd å miste en pasient i selvmord?

– Nei, ikke mens behandlingen pågikk. Selvmordet skjedde lenge etterpå, og jeg hørte om det tilfeldig mange år etter det igjen, sier Larsen.

– På mine forelesninger pleier jeg å fortelle om et selvmord jeg opplevde da jeg var 20 år. Det var ikke en person jeg kjente godt, men poenget var at hans liv så meget lykkelig ut utenfra betraktet. Vi var en ungdomsgjeng som var veldig opptatt av musikk som en kilde til identitet. Alle misunte den personen som senere døde ved selvmord, sier han og fortsetter:

– Han skulle til USA på ferie den sommeren. Han skulle dra til de stedene hvor musikken vi likte kom fra. Det uforståelige skjedde. Han døde ved selvmord før den misunnelsesverdige reisen. Ingen kunne skjønne noe av det. Han var den siste en skulle tro ville dø ved selvmord, og selvmordet fremsto for oss som det komplette mysteriet.

Etter 20 år i feltet er dette noe av begrunnelsen Larsen har kommet frem til:

– Dette med falske positiver, de som man kan tro vil begå selvmord, men ikke gjør det – og falske negativer, de som man tror ikke skal gjøre det, men som gjør det, har vært kjent fra forskning på selvmord langt tilbake i tid, sier han.

Mange man skulle tro kunne komme til å gjøre det, gjør det ikke. Og mange man ikke skulle tro kom til å gjøre det, gjør det.