Sykepleiere håndterer krysspress med distansering og teknisk tilnærming

I et innlegg i Sykepleien 12. desember blir vi minnet om at profesjonell omsorg er truet av rasjonalisering og økende krav til effektivitet. Ifølge forfatterne er det å opparbeide seg omsorgsevne en kompleks prosess. Omsorg handler blant annet om viljen til å strekke seg langt for den andre. Samtidig uttrykker de bekymring for at politiske myndigheter ikke forstår kompleksiteten i denne prosessen. 

Mangel på bevissthet om at omsorg er en krevende emosjonell kompetanse – som vanskelig kan utøves under tidspress – er dessverre utbredt. Hvordan sykepleie og emosjonelt arbeid oppfattes av beslutningstakere i helsetjenesten, påvirker også diskusjoner om oppgaveglidning, lederspenn og «varme hender».

Skjuler krevende forhold

Når sykepleiere skal hjelpe pasienter under tidspress, hender det at de håndterer følelsesuttrykk gjennom distansering konsentrerer seg om tekniske prosedyrer. Den amerikanske sosiologen Arlie Hochschild peker på at det kan være utfordrende å utføre emosjonelt arbeid i et hektisk arbeidsmiljø. Ofte forsøker sykepleiere å skjule de krevende forholdene de arbeider under for pasientene for å unngå å forstyrre samhandlingen.

Den britiske sykepleieren og forskeren Pam Smith har undersøkt hvordan sykepleiestudenters emosjonelle arbeid ble synlig. Under praksisperioder i utdanningen ble det forventet at studentene skulle kontrollere både væremåte og følelser, blant annet i møte med eldre pasienter av motsatt kjønn. Disse møtene ble opplevd som emosjonelt ladede, og studentene måtte aktivt regulere sin usikkerhet. 

Det ble forventet at studentene skulle forholde seg rolige, selv i stressende og utrygge situasjoner – inkludert tilfeller der utryggheten skyldtes fysisk eller seksuelt ladede trusler fra pasientene. Smith fant at emosjonelt arbeid sjelden ble systematisk vektlagt på sykehusavdelinger med unntak av enkelte psykiatriske enheter der dette ble anerkjent som en viktig del av arbeidet.

Det psykologisk aspektet blir usynlig

Liknende funn presenteres av den kanadiske sykepleieren og forskeren Angela Henderson som har studert sykepleieres arbeid med mishandlede kvinner. Arbeidet innebar mange emosjonelt krevende situasjoner, og ansatte opplevde at de manglet opplæring i å håndtere slike utfordringer. De følte seg ofte overlatt til seg selv og søkte derfor uformell støtte fra kolleger.

Omsorg, empati og støtte er viktige elementer i emosjonelt arbeid. Det er derfor relevant å undersøke gapet mellom samfunnets behov for sykepleie og mangelen på tilrettelegging for emosjonelt arbeid. Følelsesrelaterte egenskaper verdsettes ikke alltid i arbeidsmarkedet, og denne typen kompetanse tas ofte for gitt i organisasjoner som ansetter sykepleiere. Det finnes heller ikke et etablert språk for å vurdere emosjonelt arbeid som en viktig del av profesjonell yrkesutøvelse.

Den amerikanske sosiologen Ronnie Steinberg påpeker at evaluering av emosjonelt arbeid sjelden anerkjenner ferdighetene, innsatsen og ansvaret det krever. Emosjonelle aspekter ved arbeidet blir ofte betraktet som private dilemmaer snarere enn kollektive utfordringer i et arbeidsmiljø. Konsekvensen er at dette arbeidet ikke verdsettes, og det forblir usynlig i organisasjonenes prioriteringer.

Det mangler organisatoriske tiltak

Under slike forhold blir det praktiske arbeidet, som å sette en injeksjon eller stelle et sår, ofte vektlagt mer enn det emosjonelle arbeidet som kreves for å kunne utføre disse oppgavene. Det psykologiske aspektet ved sykepleien blir dermed usynlig, og det tas ikke hensyn til i vurderingen av tidsbruk hos pasientene.

Oppfatningen av at sykepleie dreier seg om «varme hender», kamuflerer omsorgsarbeidets faglige og emosjonelle kompleksitet. Det bidrar til en misforståelse om at alle kan yte profesjonell omsorg samtidig som ledere i helsetjenesten ofte forventes å ha personalansvar for flere ansatte enn de klarer å følge opp eller ivareta.

Problemet ligger altså ikke i det emosjonelle arbeidet i seg selv, men i mangelen på organisatoriske tiltak som kan støtte sykepleieres samhandling og tillitsbygging med pasientene. Så lenge sykepleieres emosjonelle arbeid og bidrag til organisasjonenes effektivitet ikke synliggjøres, vil arbeidsgivere og politikere trolig fortsette å ignorere situasjonen. 

Når de relasjonelle og emosjonelle sidene ved omsorgsarbeid ikke verdsettes, prioriteres heller ikke ressurser og kompetanseheving som kan gjøre det mulig for sykepleierne å etablere fungerende relasjoner med pasientene. Under slike betingelser er det ikke overraskende at distansering og teknisk fokus blir vanlige håndteringsstrategier i emosjonelt krevende situasjoner.