fbpx Jeg vil alltid huske Mari Hopp til hovedinnhold

Jeg vil alltid huske Mari

Bildet viser Lill Sverresdatter Larsen

Maris siste del av livet ble min første erfaring som sykepleier. 

Mari var 19 år. Langt, blondt hår og nysgjerrige ­øyne.

Et halvt år senere var øynene enda større, og håret var borte. Hun ba om å få slippe å bli gjenopplivet ved neste stans.

Ikke lenge etter døde hun. Det var mitt første år som sykepleier, og Mari var den første jeg fulgte nært over tid som primærsykepleier.

Det er noen pasienter vi aldri glemmer. Mari er en av dem.

Vi står igjen med kjernen

Jeg gjorde det jeg kunne på den tiden. ­Behandlingen virket i starten, men behandlingen alene er ikke nok. Den krever sykepleie for å ha full effekt. Ikke bare hun, men også hennes foreldre, trengte faglig pleie og omsorg for å navigere i livets mest sårbare ­faser – særlig da det ble klart at hun langsomt døde. Når behandlingen ikke virker, står vi igjen med det som er kjernen i syke­pleien: å ivareta pasientens og familiens ­fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Det handler om verdighet, om å ­respektere pasientens ønsker – selv når de utfordrer oss.

Alene med etiske dilemmaer

Mari sin siste del av livet ble min første ­erfaring som sykepleier. Å stå ved pasienters side når de må ta avgjørelser om hvordan de vil leve og hvordan de vil dø, er en av de mest meningsfylte oppgavene en sykepleier kan ha. Men det er også emosjonelt ­belastende for helsepersonell. Jeg var 22 år, og ­gjennom dette halve året opplevde jeg for ofte å stå for alene med de etiske dilemmaene. Belastningen ble så stor at jeg flere ganger ­kastet opp etter å ha skiftet fra hvit uniform til hverdagsklærne, for så å starte på hverdagen hjemme med mine ­egne barn.

Gjennom erfaringene har jeg lært viktig­heten av veiledning, støtte og refleksjon over praksis. Jeg har også lært at sykepleie­faget handler om mer enn medisinske prosedyrer – det handler om ­menneskelige ­relasjoner. Humor, stillhet, og direkte tale ble viktige redskaper i min omsorg. Jeg har lært at ­resiliens som sykepleier kommer av å ta ­vare på seg selv for å kunne ta vare på ­andre. Det har hjulpet meg til å være en ­bedre ­sykepleier for de mange andre pasientene jeg har møtt på siden.

Vi er ofte pasientens siste stemme

Som sykepleiere bærer vi med oss minner av både liv og død. Vi er vitner til sykdommens brutalitet, men også til menneskets livskraft og styrke. Vi er ofte pasientens siste ­stemme når alt annet svikter, og vi koordinerer den livsviktige balansen mellom behandling, pleie og omsorg.

Helsetjenestene i dag står under ­enda ­sterkere press enn for 20 år siden. Økt arbeids­press, lange vakter og mangel på ­kvalifisert personell og ressurser utfordrer sykepleiernes evne til å gi pleie- og ­omsorg, som hver pasient både trenger og fortjener. Men pasienter som Mari, de pasientene vi ­aldri glemmer, er kanskje nettopp blitt så uforglemmelig fordi vi trenger å minnes på hvorfor vi ble sykepleiere – og hva som er ­verdien av profesjonell sykepleie.

Belastningen ble så stor at jeg flere ganger kastet opp etter å ha skiftet fra hvit uniform til hverdagsklærne.

2 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Christina

Sykeplestudent
2 weeks 5 days siden

Slike historier gjør inntrykk 🩷

Tone Wang/Nilsen

Kreftsykepleier og hovedtillitsvalgt
2 weeks 5 days siden

Du skriver godt om yrket vårt som sykepleiere og det Per Isdal omtaler som medfølelsens pris. I et foredrag denne uken omtalte han sykepleiere som mennesker i frontlinjen. Han snakket om hva det gjør med oss å være direkte berørt over tid.Jeg har vært til stede og stått nær barn og voksne som har tatt farvel med sine kjære og livet altfor tidlig. Det var vondt å stå i, men har vært en meningsfull og berikende del av jobben. Jeg husker en tenåringsgutt jeg hadde som primær sykepleier.Vi hadde ikke noen helbredende behandling for ham. Det som kunne gjøres var gjort og han hadde hatt avsluttende samtaler med alle sine kjære. Jeg satt i stillhet i rommet i den siste fasen av livet hans. Han var sliten og hadde sagt at han var skuffet over å våkne på morgenen. Han spurte meg «hvor lenge skal jeg egentlig ligge her å dø?».
Det finnes jo ikke noe fasit svar fra pensum på det han spurte om, men jeg visste at barn vil ha ærlige svar.
Så jeg svarte at ingen vet nøyaktig når livet tar slutt, men at jeg og alle som er glad i deg skal være med å hjelpe deg så godt vi kan gjennom det som kommer.
Jeg syntes det var veldig vanskelig å se lidelsene til den fine gutten og hva tilstanden gjorde med foreldrene og søsken.
I etterkant av hendelser som dette var det godt å ha samtaler med kolleger og prest. Det hjelper å snakke og reflektere og bearbeide det vi står i. Det ruster oss til å fortsette med det viktige arbeidet vi gjør og må prioriteres for å kunne ivareta våre innbyggere.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse