Skrevet av Karine Svelle Mellqvist

Du våget å vise meg tillit på en stubbe i tåka

Vi går ikke ved siden av hverandre, du og jeg. Du går med raske skritt, litt foran. Ut av bygget, ut i vinden, ut.

Vi har tre timer på oss, om vi vil. Du var den eneste som ­ville være med på tur. Vi kokte tevann før vi dro. Det er bålforbud, så i dag er det termos og matpakke som gjelder.

Inne på avdelingen har vi stort sett bare utvekslet nødvendig info. Du er irritert på systemet og har ikke vært klar for samtaler ­eller å bli bedre kjent. Likevel ble du med ut i dag. Vi går ned bakken, under brua og opp grusveien. Inn i skogen, over på sti.

Jeg mener ikke at naturen nødvendigvis er frelsen for alle, nei, det er ikke sånn. Men langsomt begynner vi å sette ord på det vi ser rundt oss. «Se på den bjørka der, helt ute på kanten. Rart den ikke har veltet». «Der fant vi kantarell i fjor.» Du snur deg halvt mot meg og sier: «Vær forsiktig, oppover her er det gjørmete.»

∙∙∙

Vi kommer opp på en høyde, deretter ned i et søkk. Vi går videre til et lyngkledd, flatt område med høye trær. Lyden fra motor­veien stilner. Det er tåke mellom trærne. Jeg foreslår at vi ­setter oss ned på noen stubber, tar en pust i bakken. Ser om vi får hvilepuls. Vi trekker te i to fargerike plastkopper, slenger oppi suketter. Det er fortsatt stille mellom oss. Ingen renner over av samtaleemner.

∙∙∙

Du sier du liker musikk. Du spør om du kan sette på en sang. Du finner frem Spotify, spiller et klassisk stykke som jeg ikke kjenner. Vi ser lav sol mellom trærne, den karakteristiske varianten der ­sola tegner lyse felter i tåka. Musikken fra mobilen, smaken av fruktte. Sansene koplet på. Jeg tror både du og jeg blir ­overrasket over hvor fint det er. Det å sitte her med te og tåke og klassiske musikk, en sur turdag i nærskogen.

∙∙∙

På vei hjem går vi en annen sti, forbi et delvis gjengrodd vann. Vi kikker oss rundt, leter etter innganger til en samtale. Du plukker søppel fra stien, og vi ser en fugl jeg googler navnet på.

Du forteller om frustrasjonen din, om hvordan du har blitt møtt i psykisk helsevern tidligere. Vi har denne turtiden sammen. Begge våte på beina. Det er lettere å prate når vi ikke ser hverandre i øynene. Når vi kommer tilbake til murbygget, er kinnene friskt røde, luggen min litt svett. Vi takker hverandre raskt for turen. Du går for å ta deg en varm dusj. Jeg rydder sekken inn i ­turskapet på lageret.

∙∙∙

Du kommer tilbake åtte måneder senere. Vi ­møtes i gangen etter at du har hatt innleggelsessamtale med overlegen. Du gir meg et blikk og et hei som tyder på at du gjenkjenner meg. En senere vakt er jeg dagskontakten din. Du takker ja til samtale og beskriver i detalj den dagen vi delte sammen. Den har satt avtrykk i deg, i oss begge. Du sier du kjente en overraskende nærhet, et fravær av press til å ­fortelle og en likeverdighet der inne i ­skogen. Du ­sier det åpnet noe, et rom, en mulighet for at det kanskje ville være noen som var villig til å høre.

Jeg, på min side, sier takk for at du turte å dele en sang, din tid og litt av det du bar på med en fremmed.