Skrevet av Eirik Arlov

Din siste bursdag

Mildt og tydelig har han gitt beskjed om at han er klar for å dø og kun vil ha lindring for sine plager. Men nå smiler han bredt og slår de matte øynene opp.

«Kom, vi skal synge!»

En av mine kolleger stikker et flagg i hånda mi i rask ­gange nedover ­korridoren. En medisinstudent og tre andre sykepleiere kaster seg med i ­toget, dette er ekte tverrfaglig samarbeid!

«Hvem har bursdag?» rekker jeg så vidt å spørre før vi toger inn på et pasientrom.

Det er bra mine skarpe kolleger følger med. I vårt kjære journalsystem ­dukker det opp en liten kake med lys på ved siden av pasientens navn på ­deres bursdag.

∙∙∙

Pasienten blir absolutt tatt på senga av det syngende toget. Etter ­flere uker i isolasjon har han som regel bare sett en og en pleier tungt ­dekket av gult smittevernutstyr. Oppheving av isolasjon er et lite ­plaster på ­såret i hans svært sårbare situasjon.

Han smiler bredt og slår de matte øynene opp. Vi suser gjennom ­«Hurra for deg» med både hopp og sprett og spring. Like etter senker det seg en ro som både er ærverdig og litt klein. «Vent, jeg vil sende en snap til ­datteren min!» utbryter pasienten. Min sykepleierkollega ­setter ham ­høyere opp i senga og guider hans svake pekefinger frem til snapknappen før hun ­løper tilbake for å bli med på bildet.

∙∙∙

Etter litt småprat må vi alle tusle oss forsiktig ut av rommet. Pasienten ­venter på en ambulanse til sykehjemmet der han endelig har fått plass ­etter ukevis på isolasjon i kreftavdelingen.

Han er en mild mann, ­utrolig takknemlig for hjelpen han får. Min kollega har dusjet ham og hjulpet ham med hårvask i dag, han stråler. Det er en ­annen ro i rommet enn det har vært de ­siste ukene.

Pasienten har svevet ­mellom liv og død i en uklar smitte­situasjon. ­Journalen er lang som et vondt år. Et ­titalls spesialister har ­vurdert, ­behandlet, synset. Han er ­pumpet full av antibiotika og ­intravenøs ­næring. Ingenting har stagget den alvorlige kreftsykdommen og plagene som har oppstått i kjølvannet av behandlingen.

∙∙∙

Nå har han fått nok. Mildt og tydelig har han gitt beskjed om at han er klar for å dø og kun vil ha lindring for sine plager. Dette respekteres av alle de involverte.

Ute på vaktrommet rydder vi på plass ­alle ­flaggene. De skal ligge ­klare til ­neste ­feiring. En klok ­sykepleier deler tanken vi alle har: Det er ­alltid ­hyggelig, men ofte litt rart å feire bursdagen til ­våre ­pasienter. For de ­aller fleste vil ­dette ­være ­deres ­siste ­bursdag. Det er den ­ærlige ­realiteten av å jobbe med ­pasienter med uhelbredelig kreft.

Hvordan ville vi ­feiret vår siste ­bursdag? ­Overdådig kalas eller ­rolig og intimt med de ­nærmeste?