Skrevet av Signy Romslo

Hvordan skulle jeg få henne ned trappen og opp i kista?

Det var den kvelden jeg virkelig skjønte hva det betydde å være sykepleier. Det å stå i det uansett hvor vanskelig eller ensomt det kan føles.

Jeg husker det så godt, som om det var i går. Året var 1961. Det var høst, og jeg var nettopp ferdig utdannet sykepleier, 23 år gammel.

Jeg hadde fått meg jobb i en liten bygd og var i pliktåret mitt. Selv om jeg ­hadde tilbrakt tre år som elev på Rikshospitalet, var ­dette noe helt annet. Plutselig sto jeg der alene med et enormt ansvar uten sykepleier eller hjelpepleier å samarbeide med. Det var ingen å spørre til råds eller å lene seg på.

Mitt aller første oppdrag ble en prøvelse jeg aldri kommer til å glemme. En person hadde hengt seg på en låve. Jeg husker hvordan legen ga meg beskjed etter beskjed over telefonen, men alt føltes så fjernt. Dette var mitt første sjokk, min første konfrontasjon med døden på denne måten. Hvordan skulle jeg klare dette?

∙∙∙

Som om det ikke var nok, ble jeg kort tid etter oppringt igjen. ­Denne gangen for å stelle en avdød dame.

Jeg ble hentet av en traktor som kjørte meg til stedet. Da vi kom frem, sto ­kisten allerede i gangen. Jeg spurte hvor den døde var, og familien svarte at hun lå på lemmen under en fell.

Legen hadde allerede bekreftet dødsfallet. Nå dro familien for å hvile ut. Jeg sto der alene og ble fortalt at dette måtte jeg ­ordne selv.

Jeg gikk opp trappen til lemmen, og der lå hun, en liten tynn ­dame. Jeg ­begynte å gruble på hvordan jeg skulle få henne ned i kisten alene­. Etter litt tenking kom jeg på en løsning. Jeg ­kunne bruke ­dynetrekket. Jeg fikk ­henne forsiktig inni det. Og så – med henne på ryggen gikk jeg baklengs ned ­trappen. Jeg la ­henne pent i kisten med alt tilbehøret på plass.

Da alt var gjort, begynte jeg å tenke på å komme meg hjem. Det var mørkt ute, en typisk høstnatt. Men da jeg kom ut, var verken sykkelen min eller ­traktoren der. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å gå hjem.
Det var en halv times gange, og jeg var mørkredd, mer enn jeg hadde trodd. Hele veien hjem så jeg for meg den døde damen som jeg nettopp hadde stelt. Det føltes som om hun fulgte meg hvert skritt på veien.

∙∙∙

Den kvelden, den ensomme turen hjem i mørket, ble en del av meg. Det var en opplevelse som både skremte meg og gjorde meg sterkere på samme tid. Det var da jeg virkelig skjønte hva det ­betydde å ­være sykepleier. Det å stå i det uansett hvor ­vanskelig ­eller ensomt det kan føles.

∙∙∙

En uke senere – fastlegen ringte igjen – jeg måtte sykle til en mann, ­alvorlig syk, som bodde i et eldhus med jordgulv. Hans kone var psykiatrisk ­pasient og hadde fått permisjon fra institusjon for å si adjø til sin mann. Hun ville gjerne servere meg kaffe før hun skulle tilbake til institusjonen. Kaffen ble servert i en kopp som det ­tidligere var servert surmelk i. I all diskresjon lot jeg som jeg drakk kaffen,­ mens jeg i stedet slo den ut på jordgulvet når hun ikke så.

Mannen var alvorlig syk, og jeg holdt vakt ved siden av ham, usikker på hvor lenge det ville vare. Hele natten satt jeg der og lyttet til den ujevne pusten hans som etter hvert ble svakere og svakere. Da han til slutt sovnet inn, var det med en rolig stillhet som fylte rommet.

Jeg var alene med ham de siste timene av hans liv. Jeg varslet ­legen umiddelbart etterpå. Nok en gang sto jeg der alene med ansvaret­ for et liv som ­hadde ebbet ut. Det var en annen type sorg denne ­gangen, en sorg over et langt liv som hadde nådd sin slutt, men også en lettelse over at han nå ikke lenger led.

Slike opplevelser satte dype spor i meg, lærte meg verdien av medmenneskelighet og hvordan man tar vare på seg selv og andre under vanskelige omstendigheter.