Skrevet av Ingeborg Kjæreng

En helt vanlig dag på jobb

Tre rom, tre helt forskjellige pasienter. Det er min kveldsvakt i yrket som handler om det såre, det ekte og det fine.

Klokken er 14.20 en ­torsdags ettermiddag. Jeg stiller opp i mitt ­hvite tøy, finner frem kaffe­koppen med mitt navn på og setter meg i den slitte­ ­­sofaen på pauserommet. Vi skravler og ler mens dagvaktene gjør seg klare til å holde rapport for oss.

I kveld har jeg ansvaret for tre pasienter som alle er i helt ­forskjellige situasjoner,­ som alle krever ulike ­sider av meg som ­sykepleier. En helt vanlig dag på jobb.

∙∙∙

Jeg går først inn på rommet til en ­eldre dame. Hun ble det ­besluttet palliativ pleie på i går, og hun har fått koplet opp ­smertepumpe. Hun skal snart dø. På rommet hennes sitter sønnen og holder ­henne i hånda mens radioen spiller i bakgrunnen.

Jeg hilser og gir ham et varmt smil.

Han nikker tilbake.

∙∙∙

Damen ser fredelig ut. Hun puster jevnt, og det ­virker ikke som hun har det vondt. God effekt av smerte­pumpen, noterer jeg meg. Hun er fortsatt varm i huden, men hun har ikke vært ­våken på lenge. Jeg fukter leppene hennes med litt vaselin og stryker henne over kinnet.

Sønnen gir meg et lite smil. Han ser ­sliten ut. Jeg tror ikke han har spist på lenge. Jeg går på kjøkkenet og gjør klar en middags­porsjon og et stort glass vann som jeg ­setter inn på rommet.

∙∙∙

På rommet ved siden av ­ligger en godt voksen mann. Der pågår det intravenøs ­antibiotika ­grunnet en infeksjon i ­urinveiene. Han håndhilser på meg når jeg ­kommer inn og spør om jeg vil ha en sjokoladebit. Jeg takker pent nei.

Samtidig som jeg kopler ned ­infusjonen, prater han ivrig om sin tidligere karriere som snekker og om sitt nyeste prosjekt i ­hagen. Vi ­prater frem og tilbake, og mannen smiler fra øre til øre. Før jeg går, tar jeg noen ­vitale målinger og sier jeg skal komme tilbake med en Paracet siden han har litt feber. Han takker, og ønsker meg ­velkommen tilbake.

∙∙∙

Min siste pasient for kvelden er en ung gutt i slutten av ­tenårene. Han ­ligger i sengen og ser på telefonen sin, men legger den raskt vekk når jeg kommer inn. På nattbordet hans ­ligger en informasjons­brosjyre om ­diabetes sammen med nettbrettet og ­hodetelefonene hans.

Han ble innlagt for noen dager ­siden med ketoacidose og nyopp­daget ­diabetes. Han sitter med en bomullsdott på den ene fingeren.

«Hva var blodsukkeret på nå da?» spør jeg.

«8,6», svarer han og smiler. Det har ikke vært så lavt siden han ble innlagt.

«Det er jo mye bedre, du har vært flink med insulindoseringen», ­skryter jeg.

Han smiler, og jeg observerer ­injeksjonsteknikken hans som i ­løpet av innleggelsen har blitt veldig bra. Mor og far er ute en liten stund, men de skal komme tilbake etter middag.

∙∙∙

Den godt voksne mannen ringer på litt utpå kvelden. Han spør pent om en kopp kaffe. Jeg går inn med kaffekoppen og en ny runde ­intravenøs antibiotika.

«Skal jeg ha enda en runde med sånn?» spør han noe oppgitt.

«Ja, dessverre. Det er nok dette som skal gjøre deg frisk», svarer jeg med et smil.

Kvelden er forholdsvis rolig, så jeg setter meg ned sammen med ham og ­stiller noen oppfølgingsspørsmål angående hageprosjektet. Kaffekoppen er ­nesten tom idet jeg reiser meg for å gå. Han takker meg for at jeg tar meg tid til å ­prate med ham. Han vet jo hvor travelt vi har det.

∙∙∙

Før kveldsmaten går jeg innom tenåringsgutten. Mor og far har kommet, og de sitter alle og spiller kort. Mor har fortsatt mange spørsmål. Spørsmål om kosthold, spørsmål om føling og spørsmål om fremtiden. Gutten selv har ­tydeligvis fått god kontroll. Han ­svarer på de ­fleste av mors spørsmål og ser til meg for bekreftelse. Jeg forsikrer mor og far så godt jeg kan om at dette ­kommer til å gå bra og legger ­hånden min bekreftende på mors skulder.

∙∙∙

Tilbake på rommet til min palliative pasient har flere pårørende ­kommet for å ta farvel. Middagsporsjonen jeg satte inn, er tom. Det samme er vannglasset.

De pårørende følger med mens jeg gjør observasjoner. Hender og ­føtter har blitt kalde, pusten er mer overflatisk nå, og ansiktet ­virker hult. Jeg tror det vil gå fort, jeg er usikker på om hun over­lever­ natten. Damen har en rynke i pannen som hun ikke hadde sist. Jeg finner frem smertepumpen og setter en bolus.

«Det viktigste er at hun ikke har vondt», sier sønnen med ­blanke øyne.
 
De spør meg om hvor lenge hun har igjen. Jeg svarer så godt jeg kan. Rynken i pannen hennes er borte. Jeg serverer kaffe, saft og kjeks og sørger for at de har alt de trenger før jeg går stille ut av rommet.

∙∙∙

Klokken er 21.30, og nattevaktene kommer for å overta slik at vi kan dra hjem.

Jeg gir rapport om tenåringsgutten som har fått kontroll på sin ­diabetes, og om hans bekymrede mor.

Jeg forteller om den hyggelige, blide mannen med infeksjon som ­gjerne slår av en prat eller to.

Og jeg forteller om den eldre damen jeg regner med er død når jeg kommer på vakt i morgen tidlig. Til slutt ønsker jeg nattevakten god vakt før jeg rusler ned i garderoben sammen med de andre.

En helt vanlig dag på jobb.