Skrevet av Ingeborg Nystad Kvamme Nordhaug

Togturen

Var det riktig å lyve og nøre opp under en fantasi for å få det slik jeg ville?

Jeg gir opp! Jeg får ikke Eva til å gå på toalettet. Hun blir bare sint og sier at hun vel klarer å kjenne selv når hun må på do. Så da får vi bare forberede oss på at vi må skifte på henne snart.»

Det er Lene som oppgitt kommer inn på vaktrommet.

«Jeg blir så oppgitt over at vi må kjempe denne kampen med henne hver dag! Det er nesten umulig å få henne til å forstå at det er til hennes eget beste.»

De andre på vaktrommet sier seg enig med Lene. Personalet på avdelingen har erfart at dersom Eva ikke går på do etter lunsj, er hun nesten alltid uheldig og tisser på seg. Eva synes selv at dette er så leit, og personalet prøver alt de kan å forhindre at dette skjer.

∙∙∙

Jeg er sykepleierstudent, og dette er et av mine første møter med sykehjem. Og mitt aller første møte med eldre med demens, som lever og forteller om helt andre virkeligheter enn den jeg kan se.

Jeg synes det er utfordrende å møte disse menneskene, for jeg er så redd for å gjøre feil. Jeg har møtt Eva flere ganger i løpet av min periode på sykehjemmet. Hun er en blid dame, men hennes verden er ikke den som vi andre oppfatter som virkelig. Hun har ikke alltid forståelse for at hun behøver hjelp og bistand til enkelte ting, og det er da hun kan bli litt hissig.

Jeg blir sittende og tenke på hvordan Eva var før hun fikk demens. Hva hun jobbet med, og hva hun likte å gjøre. Jeg ser for meg en blid bestemor som likte å ha fingrene i jorda og har jobbet hardt hele livet.

∙∙∙

Mens jeg sitter der og tenker på Evas liv, blir jeg avbrutt av Lene som snur seg mot meg og sier: «Her har du en god oppgave for deg som student. Kan ikke du gå til Eva og prøve å få henne med deg på do? Hvis du klarer det, så skal jeg kjøpe en brus til deg.»

Jeg vil si nei, men så tør jeg ikke det. Jeg vil jo ikke at de skal skjønne det eller tro at jeg ikke er skikket til å være sykepleier! Det er også vondt å tenke på fine, gode Eva som blir så lei seg dersom hun er uheldig senere. Og sjenert som jeg er, svarer jeg at jeg kan gi det et forsøk.

«Ja, lykke til!» sier Lene, og det sprer seg en humring blant de ansatte på vaktrommet.

På vei bort til dagligstuen hvor jeg vet Eva sitter, brer det seg en blanding av uro og nervøsitet. Det å skulle overbevise et voksent menneske om at hun må gå på do, når hun overhodet ikke forstår hvorfor, er ikke noe jeg har vært i nærheten av å gjøre før.

Jeg finner Eva sittende på en stol i dagligstuen. Vi har hatt en del om kommunikasjon med personer som har demens, på skolen. Jeg forsøker febrilsk å huske noe av det, men idet jeg setter meg på stolen ved siden av Eva, er det som om alt jeg har lært forsvinner ut av kroppen.

«Hei» sier Eva og smiler til meg.

«Hei» svarer jeg. Vi blir sittende i stillheten en stund. Jeg forsøker å finne de rette ordene, den rette inngangen til temaet, men før jeg rekker å si noe kommer det fra Eva: «Sitter du også og venter på toget?»

Jeg blir så overrasket av spørsmålet, og jeg skjønner at jeg må handle fort, og det er avgjørende for historien videre hva jeg svarer nå. På den ene siden kan jeg forsøke og forklare Eva at vi ikke sitter og venter på noe tog, men at hun er her på sykehjemmet. Alternativ nummer to er at jeg kan møte henne i hennes virkelighet, på togstasjonen. Men det er jo å lyve til henne!

Jeg velger det siste. «Ja, jeg venter også på toget», svarer jeg.

«Jeg skal ta toget til Hamar, jeg, er det dit du også skal?» spør Eva.

Av alle plassene vi kunne tatt toget, skulle vi altså begge to til Hamar. Med ett slo det en tanke ned i hodet mitt. Jeg snudde meg mot Eva og sa: «Nå kommer vel toget snart, men jeg tror jeg må gå på toalettet først. Det er jo ikke toalett på toget.»

Jeg kan se at Eva tenker hardt, og så svarer hun «Å, kjære deg, det hørtes lurt ut. Er det i orden for deg om jeg slår følge med deg dit, jeg vet ikke hvor toalettet er på denne stasjonen.»

∙∙∙

Det ender med at jeg får Eva til å gå på do, og hun slipper å være uheldig senere. Umiddelbart føler jeg meg ganske stolt over å ha fått det til, men jeg har også en skikkelig klump i magen. Jeg har akkurat løyet og nært oppunder en fantasi og utnyttet dette for at jeg skulle få det slik jeg ville ovenfor et annet menneske.

Jeg skammer meg så voldsomt over hva jeg har gjort at når Lene spør meg om jeg fikk henne på do, og svarer at jeg ikke fikk det til.

«Det er ingen som klarer det når hun først har bestemt seg for at hun ikke vil», sier Lene.