Skrevet av Hilde Lillehagen

En magisk julaften

Dette var første gang jeg måtte være på jobb på selveste julaften. Stemningen rundt julemiddagen var ikke akkurat munter.

Det er julaften. Snøen henger tungt på trærne, og ute er det stille. Ribba er for lengst satt i ovnen, treet er pyntet og gavene pakket inn. Det er den forventningsfulle timen før kirkeklokkene ringer og middagen skal på bordet.

Jeg har alltid vært glad i julen. Familien som samles, latteren, musikken, overraskelsene og alle småkakene vi aldri orker å spise etter altfor mye ribbe­ og riskrem. Det er så mange forberedelser for en lykkelig kveld som alltid er for kort.

∙∙∙

Denne julen er annerledes. I flere uker har jeg visst at i år må julaften hjemme gå uten meg. At vi har lagt opp til familiemiddag første juledag er en mager trøst når selveste julaften skal foregå på jobb.

Litt vemodig og spent får jeg start på bilen og kjører den korte veien til sykehuset. Det er nesten mørkt når jeg kommer frem. Jeg parkerer ved siden av to nedsnødde biler som ser ut til å ha stått der en god stund, og rusler rolig mot bygget hvor den ene akuttavdelingen ligger.

Ute er det stille, og jeg ser bare én annen stakkar vasse i snøen på vei inn til jobb. Det er vel en trøst i felles skjebne, tenker jeg, mens kåpen henges på knaggen i garderoben.

Jeg retter på blusen, fester ansattekortet godt i buksehempa og går inn på vaktrommet.

Vi er fire på vakt i kveld. Etter en kjapp rapport kommer det frem at det bare er fem pasienter igjen på posten. Legen har vært raus med permisjoner, og de som absolutt ikke må være her, er sendt hjem på perm. Jeg kjenner på et litt misunnelig sukk før jeg skumleser listen over gjøremål for de neste timene.

∙∙∙

Dagvaktene ønsker oss god jul og forlater sprudlende bygget idet vi tar fatt på forberedelsene til kvelden. Bordene som vanligvis står godt plassert hver for seg, settes sammen til en hestesko. Vi pynter med hvite duker, dekker på med røde servietter og lys og forsøker å skape litt julestemning.

I stua innenfor er det satt opp et juletre, og omhyggelig utvalgte juledekorasjoner er plassert ut litt rundt omkring. Sikkerheten kommer alltid først på en lukket psykiatrisk akuttpost. Heldigvis har vi ikke noen utagerende pasienter eller noen på skjerming denne kvelden, men vi vet aldri hva som kan komme inn og må alltid være føre var.

∙∙∙

Jeg henter frem en gammel radio fra vaktrommet, og Alf Prøysens Julekveldsvisa går i bakgrunnen mens vi tar runden for å se om noen av pasientene er klare for litt feiring.

Stemningen er heller laber. Jula er en vanskelig tid for mange. Når man i tillegg er innlagt på lukket avdeling, kanskje mot sin vilje, fremkaller det gjerne ikke den beste julestemningen. Men vi minner dem likevel på at det vil bli felles middag med personalet kl. 17.

Den serveringsklare julemiddagen ankommer i store metallbokser i et varmeskap på hjul. Ingen sprø svor i kveld, altså. Vanligvis serveres maten rett fra boksene, men i dag bestemmer vi oss for å legge det opp på de fatene vi kan finne. Vi tenner lysene og setter maten klar. Snart ringes julen inn.

∙∙∙

Så sitter vi ved bordene. Den lattermilde, gode stemningen jeg er vant med ved julemiddagen, er erstattet av tungsinn. Vi for­søker å få opp humøret med julemusikk, lys og prat, men responsen uteblir. Ribba fortæres stort sett til lavmælt snakk og dystre blikk.

Jeg kjenner en klump i magen og forsøker la være å tenke på den lune varmen hjemme. Uten munter prat og gode historier er måltidet raskt over. Hver og en reiser seg og setter tallerken og bestikk på tralla før de tusler tilbake til plassen sin. Juleprogrammet går litt for fort unna, og allerede halv seks er det klart for dessert.

∙∙∙

Idet jeg har fordelt dype tallerkener til alle og satt frem riskrem og rødsaus på bordet, går det i ytterdøra. Inn kommer vakthavende lege. Han kikker raskt rundt på forsamlingen før han smiler og forsvinner inn på kjøkkenet. Med tallerken og skje i hånda finner han en stol og setter seg ned ved siden av en av pasientene. Jeg hører dem snakke, men får ikke med meg innholdet før ­legen plutselig reiser seg opp, går forbi meg og slår av radioen.

Med ett strømmer nydelig pianospill utover avdelingen. Med kyndige hender spiller han «Det lyser i stille grender» på et gammelt piano som står i stua.

Jeg ser hvordan pasientenes ansikter myknes opp og blikkene ­rettes mot legen. Han fortsetter å spille julesang etter julesang.

En pasient, en godt voksen mann i 60-årene, reiser seg og forlater spisestua. Jeg tenker at musikken blir for mye for ham, og at han ikke orker mer. Men like etterpå dukker han opp igjen med en torader jeg ikke visste han ­hadde. Han henger seg på melodien som om de alltid skulle ha spilt sammen. Forsiktig begynner et par av kollegaene mine å synge med; «en skulle vøri ­fire år i romjul’n» … Stemmene blir sterkere, og jeg slenger meg på.

Så sitter vi der sammen, på lukket avdeling, en julaften og synger. Et ­perfekt ustemt kor som bare delvis kan tekstene. Men det spiller ingen rolle. En av pasientene lar tårene trille fritt, en annen synger av full hals. Jeg ser meg rundt og kjenner tårene presse på. Ingen bryr seg om hvem vi er eller hva vi gjør, det er ingen «oss» og «dem» – vi er bare sammen i dette øyeblikket.

∙∙∙

Det må ha gått en time før magien slipper tak. Legen reiser seg fra pianokrakken og tar runden rundt til alle på avdelingen for å ønske god jul før han ­takker for seg. Jeg sitter tilbake med en overveldende følelse av takknemlighet og forstår godt at det som nettopp har skjedd, er noe helt spesielt. En av pasientene kommer bort og lener seg mot meg for en klem. «Takk,» hvisker hun. «Jeg visste ikke at julen kunne oppleves slik.»

∙∙∙

Jeg har tilbrakt mange julaftener på jobb som sykepleier gjennom årene, men ingen har noensinne kunnet måle seg med den aller første. Hvert år, uansett om jeg jobber eller ikke, tenker jeg tilbake på denne helt ­spesielle julekvelden. Den kvelden vi begynte som fem pasienter, fire helsearbeidere og en lege, men endte opp med å viske ut alle forskjeller og skape et magisk juleminne vi vil dele for alltid.