fbpx – Livet tok en vending. Nå trenger hun sårt hjelp for å leve | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Anonym sykepleier

Skrevet av anonym sykepleier

Sammen i stormen

I stormen fortsetter jeg å så frø av trygghet. Med håp om at relasjonen ikke har slått sprekker.

Jeg har i mange år jobbet med psykisk helse og har møtt ­mennesker med alvorlige psykiske lidelser. De er mennesker som har levd ­lange liv i institusjoner og sykehus. De lever så godt de ­klarer, selv om ­lidelsen må bæres som tunge sekker.

Det finnes et vakkert menneske. Hennes verdier og holdninger er ­gode. Hun er medmenneskelig og sympatisk. Hun har en gang gått på skole, ­jobbet og vært sosial. Så tok livet en vending og ­kastet ­henne over i en ny, ukjent og skremmende bane. Nå trenger hun sårt hjelp for å leve.

For hun lever der inne i seg selv, i sin virkelighet og verden. Med en fot i vår felles verden og en fot i sin egen. Noen dager blåser vinden henne over ende, og hun mister fotfestet i den verden vi deler. I små øyeblikk deler hun av seg selv og sitt, men i de fleste av døgnets ­timer finnes hun bare der inne. I seg selv. Tilsynelatende skjermet og beskyttet, men så tydelig redd og sårbar.

Jeg står utenfor og ser bare konturene av hva som måtte befinne seg der inne.

For så vidt jeg skjønner, har hun mange rundt seg. De sitter i bade­karet med henne, de ligger i fotenden på sengen hennes, de deler røykerommet­ og sitter i sofaen ved siden av henne. For hun snakker om dem, og hun snakker til dem. Hun har «strøket dem i håret». Hun har skreket til dem og kastet det hun eier etter dem.

∙∙∙

Ingen har fått røre henne på mange år. Ingen har sett henne ute i frisk luft på mange år. Hun strides. Ambivalensen er der og ­river i henne.­ Skal, skal ikke. Kan, kan ikke. Tør, tør ikke. Hver gang er frykten­ sterkere­ enn ­tilliten. Til en verden der ute som har vært for utfordrende, som har kvelt håpet og knelt gleden. Sårene etter livets ­erfaringer ble for dype til at de noen gang ser ut til å gro.

∙∙∙

Jeg står der og forsøker å berolige henne. Det skal gå fint. Hun er ­tilsølt av avføring på hendene, i håret og utenpå klærne. Hun vil ikke at noen skal «stjele» avføringen fra henne. Den skal tas vare på. I toalettet kan hun selv bli borte og forsvinne.

Toalettet har stått ubrukt i flere år. Hun skriker som om jeg er ­hennes verste mareritt. Som om det er jeg som er mannen med ­ljåen, og det ikke lenger finnes trygghet igjen i verden. Jeg ser det i øynene at frykten har tatt full bolig i henne, men på mirakuløst vis tør hun å våge seg inn på badet for å skifte.

Jeg kommer ikke lenger enn til døren før jeg blir møtt av dype skrik. ­Truslene om vold og drap henger over meg, men de er ikke reelle. Jeg vet det. Hun vet det. Det gjør vondt for oss begge, men aller mest for henne.

Hun skifter bleien og tar på rene klær. Det blir med det. Jeg får lov til å skifte på seng og vaske over leiligheten, og jeg forsøker å vise at jeg er ­ingen trussel. Jeg ønsker bare å hjelpe. Jeg holder rundt­ relasjonens usynlige ­tilstedeværelse og forsøker å gjøre meg gjenkjennelig. Det er jo meg. Du er trygg med meg. Det hjelper ikke, og hun skriker at hun ­hater meg og skal slå meg. Det har skjedd det, at hun slår meg. Men ikke denne­ gangen.

Jeg trekker meg unna og fortsetter å så frø av trygghet. Når alt er over, når stormen har stilnet, møtes vi og ser på hverandre. Jeg med et håp om at ­relasjonen ikke har slått sprekker, mens hun nynner på en god slager og sier at hun er stolt over å ha skiftet og at hun har så vakre klær.

∙∙∙

Tre dager etter sitter hun overfor meg i sofaen. Vi har snakket om de tingene som vanligvis blir snakket om. Om de fine klærne ­hennes som egentlig tilhører Jesus, om hva hun kunne tenke seg å spise og frykten for kommunistene. Ofte avbrutt av dialoger med «de andre», som jeg mistenker er sammen med oss.

Så blir hun stille lenger enn vanlig.

«Jeg har vært lei meg i flere dager, jeg», sier den myke stemmen. Hun ­holder hardt i bamsen sin og ser meg inn i øynene før hun fortsetter.

«Jeg har gjort deg vondt, jeg. Gjort mye ugagn, men jeg mener det ikke.»

Jeg svelger og svarer med gråten i halsen at jeg tåler henne. Jeg vet at hun er et genuint godt menneske.

«Var du redd?» spør jeg. «For man kan bli sint når man er redd», legger­ jeg til.

«Det liker jeg ikke å snakke om», svarer hun. «For det er ikke så ­oppmuntrende … jeg synes verden er vanskelig, jeg. Det kan ­være ­vanskelig når det har vært så mye vondt i livet.»

∙∙∙

Så glir hun inn i en indre monolog, nikker til noen jeg ikke ser, før jeg møter blikket hennes igjen. «Men det er ikke din skyld at du har hatt det vondt i livet. Det er så mye vi ikke kan kontrollere som skjer oss», forsøker­ jeg meg på.

Hun nikker bekreftende og gjentar det jeg sa. «Jeg setter pris på deg. Jeg liker deg, jeg», sier hun og ser meg igjen inn i øynene.

Jeg gjengjelder så fort jeg kan. For jeg mener det virkelig.

Forfatteren er anonymisert for å unngå at pasienten kan ­gjenkjennes. ­Sykepleien kjenner forfatterens identitet.

SYKEPLEIERE SKRIVER