– Hvis jeg ser tilbake og hadde hatt den kunnskapen jeg har nå, så ser jeg at jeg var avhengig med en gang. Om det er gener eller personlighet spiller ikke så stor rolle, sier Bernhard Nyheim til Rus & Samfunn.

Ingenting ved oppveksten skulle tilsi at Bernhard kom til å bli en del av rus-statistikken. Tvert om. Bernhard var et lovende fotballtalent.

Ti tusen tilskuere på Color Line Stadion i Ålesund jublet over keeperarbeidet til den talentfulle 17-åringen som voktet Brynes mål i Adeccoligaen. Han har spilt fire kamper med norsk flagg på brystet for U-landslaget. Utenlandske talentspeidere hadde bitt seg merke i den unge keeperen fra Vestlandet. Historien kunne vært en annen. 

Han smakte alkohol rett før 18-årsdagen, og prøvde kokain litt senere, i utlandet. Hjemme viste det seg at også kompisene eksperimenterte.

– Jeg som annenhver helg ble så full at jeg knapt klarte å stå på beina og måtte følges hjem, kunne plutselig drikke evig da jeg ble introdusert for amfetamin. Derfra eskalerte det ganske kjapt.

– Da jeg var 21–22 år var jeg nok det som kalles rusavhengig.

Hjertesaken

Sommeren han fylte 18 ba han om å bli løst fra proffkontrakten en uke etter at han var på guttetur til Aya Napa. Med overgang til Bryne ble fotballen plutselig veldig mye mer alvor, og ikke en lek. Det ga han mer stress enn glede.

Bernhard er ferdig med bachelor i sykepleie. Denne høsten startet Bernhard på masterstudier innen rus- og helsearbeid. Hjertesaken hans er at andre ungdommer ikke skal ut på samme galeien.

– I utgangspunktet tror jeg ikke at en full 18-åring på en russebuss, som står der med to kompiser og fem fine damer, eller motsatt, vil tenke på det jeg sier og la være å prøve rus på grunn av mine ord. Alle ungdommer vet egentlig at dette er farlig. Du klarer ikke å stoppe en ungdom fra å eksperimentere, men det kan godt være du er heldig og får en eller to stykker til å tenke seg om en ekstra gang.

Bernhards oppskrift er at de unge må se kompisen – og strekke ut en hånd hvis det begynner å skli ut.

– Rusmidler er så tilgjengelige. Det er ikke først og fremst på å stoppe folk fra å prøve at vi må legge ned innsatsen.

Vendepunktet

Mens vennene avsluttet festen søndag morgen, søkte Bernhard seg videre til miljøer der rusen var mer åpen. Foreldrene fikk høre at han var med kompiser de kjente godt til, og kompisene trodde han var hjemme og sov ut. Vendepunktet kom under en hyttetur som skulle være av den roligere sorten:

– På hytta ruset jeg meg i skjul for kompisene. Og da skjønte jeg at «faen, det er jo meg at det har gått galt med».

– Var det noen som sa til deg at du kanskje skulle bremse litt?

– Vi har snakket om det i ettertid, men akkurat som meg så klarte heller ikke de å se det før det var for sent. Mange har imidlertid sagt at om de hadde visst hva de skulle se etter, så hadde jo de for lenge siden sett at dette kom til å gå til helvete.

Folk klamrer seg til førerkortet

Bernhard brukte et par år på å manne seg opp for å be om hjelp. Frykten for å miste førerkortet holdt ham tilbake.

– Jeg hater denne loven, og kjenner mange som har gått under på grunn av den. Heldigvis er det lempet litt på dette nå, sier han.

Ved bruk av narkotika, eller problematisk alkoholbruk, risikerer du å miste førerkortet i en periode dersom rusbruk medfører helseskade og gir økt trafikksikkerhetsrisiko. Det er ingen tydelig definert grense for når rusbruk anses som en sikkerhetsrisiko.

Bernhard tok omsider mot til seg og snakket om rusbruk med fastlegen. Han ble ikke tatt på alvor, men ble sendt hjem med beskjed om å skjerpe seg.

– Det ble en smell, sier han, og legger til at de fleste møtene med helsevesenet heldigvis har vært veldig bra.

Fullroser foreldrene

Foreldrene ble de første Bernhard snakket med om problemene han sto i. Han får ikke fullrost dem nok.

– Jeg tror ikke de hadde sett for seg at rus var involvert, så de fikk nok litt sjokk i starten. Men de hadde jo sett at jeg hadde vært deprimert over tid.

Med fagbrev som rørlegger og bachelor i sykepleie er den nyslåtte masterstudenten alt annet enn det vi «typisk» forbinder med problematisk rusbruk. Men trumfkortet hans i kampen mot rus-suget er nettverket.

– Jeg hadde aldri klart dette uten gode folk rundt meg. Jeg har blitt kjørt til praksisen, jeg har hatt «barnevakter» som sover over hos meg, jeg har vært på hytta og nettverket rundt meg har stått på pinne for at jeg skal komme gjennom det jeg må i hverdagen. Så jeg er superpriviligert.

Avlyser utopia 

– For ganske mange av oss er jo dette kronisk. Jeg vet jeg kommer til å ruse meg igjen, på et eller annet tidspunkt. Jeg lyver jo hvis jeg sier noe annet. Jeg håper jo ikke at jeg skal ruse meg, sier Bernhard dønn ærlig, og etterlyser en holdningsendring i rusapparatet:

– Hvis en som har slitt med rus hver dag i mange år klarer å ta det ned til to helger i året til slutt, da tenker jeg den personen har vunnet. Du kan ikke lage et utopisk samfunn innen rusbehandling og tro at folk ikke skal ruse seg igjen når 95 prosent kommer til å gjøre det.

Erfaringen hans er at folk med rusutfordringer nærmest er opplært til at det er så ille å «sprekke» at det psykiske tar helt knekken på dem. Nyheim etterlyser en åpen dialog om at det faktisk er naturlig.

– Jeg skulle ønske det var mer åpenhet om at det går an å gå på trynet uten at du nødvendigvis «river ned» hele verden. Jeg har prøvd null-greiene, og feilet og feilet og feilet. Det har ødelagt psyken og gjort meg nær suicidal når jeg har gått på en sprekk. Med mange års erfaring har jeg lært å akseptere at jeg kommer til å treffe noen skjær i løpet av livet, og da må jeg hente meg fortest mulig inn, sier han.

«Shitshow»

Kanskje er det frykten for å «gå på trynet» som gjør at så mange lyver om rusbruken sin? Bernhard har selv sittet i behandling og sett hvordan det sitter i ryggmargen på folk å ikke komme med noen innrømmelser når det handler om rus. Han tror tabuer og frykt for konsekvenser gjør at mange skjuler problemene sine – også når de er i behandling.

– Hvis du kunne sagt fra dag én at du har bommet litt uten at det ble et stort «shitshow» rundt deg, så jeg tror jeg folk hadde vært mer åpne.

Han mistenker at mørketallene på rusfeltet er store, både innen problematisk rusbruk, aktiv rus under behandling og innen forskning. Det er mye løgn rundt rus. Folk vil beskytte seg selv. Kanskje ikke bevisst, men mange er redde for konsekvenser.

Selv synes Bernhard at han har sluppet billig unna stigmatisering, men kjenner godt til at venner fra rusmiljøet har opplevd det.

– De som rusen er veldig synlig på kommer kanskje fra litt dårligere kår, og de tror jeg oftere blir møtt med stigmatisering enn de som kommer inn med bakgrunn som sykepleier, lege eller advokat eller hva det enn måtte være.

– Tror du at din tidligere status som stjerne i fotballmiljøet har bidratt til å ta bort noe av stigmaet?

– Absolutt.

Samtidig er han klar på at at maskefallet for de «vellykkede» som sliter med problematisk rusbruk gjerne oppleves som så dramatisk at det antagelig hindrer mange i å oppsøke den hjelpen de trenger.

Se vennen din

I løpet av samtalen vår understreker han igjen og igjen hvor viktig det er å be om hjelp – så tidlig som mulig.

– Se kompisen din. I en russebuss er det gjerne 25 personer som alle vil kompisens beste. Kanskje er det to stykker på bussen det sklir litt ut for, og da må du som venn kunne ta den telefonen, og dere må snakke åpent innad i kompisgjengen. Det er kanskje mange som er
redde for å snakke med foreldre eller andre av frykt for konsekvenser, sier han.

Bernhard vet hva han snakker om. En av vennene hans ringte ambulansen for han en gang han hadde en dårlig rusopplevelse. I etterkant beklaget vennen det – i tilfelle Bernhard sto i fare for å miste lappen.

– Sånt går ikke å tenke på. Da jeg lå ruset sanseløs, tenkte jeg ikke på førerkortet mitt.

– Rusproblemer vil kanskje ikke bli synlig med en gang, men det vil bli synlig. Det handler bare om å se medmennesker. Jeg tror hvis du kjenner en person godt, så tror jeg jo du ser endringer i adferden til den personen. Noen får problemer når de er 40 og andre når de er
12.

Ta ansvar og be om hjelp 

Selv slapp han ganske billig unna i forhold til økonomiske konsekvenser. Men han tror på at ungdom som havner litt utpå skal måtte ta ansvar.

– Ikke kom med pekefingeren, sier han som råd til foreldrene.

– Kommer du med den, vil barna bare lyve til deg neste gang. Men har ungen din pådratt seg en gjeld på 40 000, betal gjerne ut ungen – men be han eller henne om å betale deg tilbake.

Og til den som trenger hjelp, enten vedkommende er 15 eller 50 har han ett råd:

– Vær ærlig. Min erfaring er at da får du hjelp. Du får ikke noe hjelp hvis du lyver om dette. Da maler du deg bare enda mer opp i et hjørne.
 

Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Rus & Samfunn.