Vi er ikke engler i hvitt. Vi er mennesker som slites ut, både fysisk og psykisk

Jeg har varslet om for få ansatte, og jeg møter politikk, fine formuleringer og meningsløse diskusjoner. Ingenting skjer, og behandlingstiden er lang som et vondt år. Et argument jeg ofte hører, er at andre sykehjem og behandlingssenter har samme bemanning. Det bekymrer meg. Hos oss er bemanningen uforsvarlig, og konsekvensene for pasientene alvorlige. 

Regnestykket går ikke opp

Vi vet at Norges lommer er dype, så her er det snakk om prioriteringer. Dessuten er det dyrt å spare penger på denne måten; problemer som oppstår i kjølvannet av sparing, koster også mye penger å løse. 

Ikke alt kan løses med mer penger. Vi bør innføre flere tiltak enn å øke grunnbemanning og øke lønningene. Problemet er at andre tiltak ikke vil ha effekt før grunnbemanningen er på et anstendig nivå. Én pleier delt på 20 pasienter er et regnestykke som ikke går opp.

Det er hjerteskjærende å høre pasienten min love å drikke mindre vann slik at vi skal slippe å følge henne på toalettet. Pasientene føler at vi har for mye å gjøre, og de føler seg delvis skyldig fordi de har helt naturlige behov som de trenger hjelp til. Pasientene trenger et tilstedeværende blikk som møter deres, et varmt smil og senkede skuldre. Det får de ofte ikke, og jeg tror de dyre nye lokalene er et dårlig plaster på såret.

Flinke til å glatte over systemfeil

Det er ikke bare pasientene som lider. Det tynnes ut i rekkene blant helse- og omsorgsarbeidere. Vi mister meningen med jobben, for vi er ikke engler i hvitt. Vi er mennesker som slites ut, både fysisk og psykisk. Jeg tror ikke sykepleierne slutter på grunn av for lav lønn. Jeg tror de slutter fordi de ikke får gjort den jobben de ønsker å gjøre med de midlene de har.

Vi er for flinke til å glatte over systemfeilene. Vi gir litt mer, jobber litt hardere, og så går det som regel greit selv om det ikke er optimalt. Vi gjør det for pasientenes del, men så taper pasientene på det i det lange løp. Fordi det ikke bevilges mer penger før det er helt innlysende at dette ikke går lengre. 

Vi på gulvet har sett det lenge. Vi ser at det går feil vei. Vi kan føle det på kroppen. Men videre oppover i systemet, føles det ikke mye. De ser bare konkrete tall og hendelser. Så lenge budsjettene overholdes og hendelser blir «håndtert» på gulvnivå, ofte før de når det lokale avvikssystemet, så vil de fortsette med nedskjæringene sine. 

Det er opp til oss

Konsekvensene av for få ansatte er skremmende, og i realiteten skjer det langt verre ting enn at noen ikke rekker toalettet. Dette er det viktig at vi løfter frem. 

Kunne dette fallet ha vært forhindret med økt grunnbemanning? Da er både fallet og komplikasjonene en konsekvens av for lav bemanning. Er trykksåret et resultat av for lite mobilisering på grunn av for få ansatte? Ikke bare er trykksåret en konsekvens, men også alle de negative ringvirkningene. Fra nedsatt livskvalitet på ulike måter til økt bruk av sterke smertestillende medisiner og sovemedisiner og alt det bringer med seg. 

Virkeligheten er komplisert, men alt henger sammen. Det er opp til oss å vise til sammenhengene fordi pårørende og pasienter ikke alltid ser. Mange ser bare et vennlig fjes som hjelper dem med problemer som har oppstått underveis.

Ikke dekk over hullene i systemet

Det er på tide å legge fra oss samvittigheten og flink pike/gutt-syndromet. Rapporter alt som kan rapporteres. Skriv avvik på alt som er kritikkverdig. Ikke dekk over hullene i systemet. Få det frem. 

Ikke ta kritikk fra pasienter og pårørende personlig. Ikke unnskylde deg, men oppfordre dem til å skrive det ned og sende det inn til leder og/eller Statsforvalteren. Alt som ikke er skrevet ned, blir fort avvist av systemet. 

Blir dere ikke hørt av nærmeste leder, gå forbi. Samle dere, og send inn bekymringsmelding eller varsel. Det verste som kan skje, er at det blir avvist, men da har du gjort det du kunne. Det beste som kan skje, er at du blir hørt, systemet står for fall og fremtiden ser lysere ut. Din stemme kan gjøre en stor forskjell. Vi må skrike ut nå før det er for sent. Men vi må gjøre det skriftlig. 

En versjon av dette innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.