fbpx Eldreomsorgen er underernært Hopp til hovedinnhold

Eldreomsorgen er underernært

Den samme diagnosen som mange hjelpetrengende eldre får, kan settes på norsk eldreomsorg: underernæring, skriver Lill Sverresdatter Larsen, Mina Gerhardsen og Anita Vatland.

Underernæring oppstår når det over tid mangler tilførsel av de næringsstoffer som trengs for å opprettholde vanlig drift. Om kroppen ikke får dette, begynner den å tære på sine egne ressurser for å klare å opprettholde normalt nivå. Til slutt vil alle reserver være brukt opp, og det det blir full kollaps.

Akkurat slik er det i eldreomsorgen. Ansatte som må løpe mer og fortere for å kompensere for økende behov. Pårørende som prøver å fylle på og ta unna det som ikke blir gjort. Politikere som ikke fyller på med beslutninger og ressurser til å bygge flere langtidsplasser for de sykeste og styrke hjemmetjenester for de hjemmeboende.

Sulteforing av tjenesten

Siden innføringen av samhandlingsreformen har stadig større oppgaver blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Pasientene er sykere enn før og ofte med flere sykdommer samtidig. Likevel har det ikke blitt økte ressurser i kommunehelsetjenesten, verken i form av penger, bemanning eller kompetanse.

Nesten hele økningen i utgifter til kommunale helse- og omsorgstjenester de siste åtte årene kan tilskrives befolkningsvekst, prisvekst og overførte oppgaver. Det er åpenbart at det går ut over noen.

Sulteforing av tjenesten medfører at det oppstår mangelsykdommer, akutte situasjoner og at falltendenser øker. De eldre faller, de pårørende faller sammen og de ansatte faller ut.

Ytterpunktene i eldreomsorgen

I serien Demenskoret på NRK følger vi en gruppe mennesker med ulike stadier av demenssykdom. Vi lar oss begeistre og berøre av den omsorgen de får og som de har for hverandre. Vi forstår jo at deres pårørende synes det kan være tøft og at det er mange kamper som skal kjempes for å få nødvendig hjelp og støtte. Men det er de fine stundene som dominerer og som rører ved oss. Sånn skal det jo være!

Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører» viser en annen side av norsk eldreomsorg. Der møter vi hjemmeboende, syke eldre som ikke opplever å få den helsehjelpen og omsorgen som de har behov for. Det som er trist, er at disse ikke er unike enkelttilfeller, men et realistisk bilde av hverdagen for mange syke eldre over hele landet.

Minst 17 000 syke eldre bor hjemme og er avhengig av hjemmebaserte tjenester og dagtilbud. Ikke alle har like dårlig tilbud som det som kommer frem i Brennpunkts reportasje, men ressursmangelen og kompetansemangelen er gjennomgående de fleste steder. Det vet vi. 

De profesjonelle hjelperne

Helsepersonellet i de kommunale hjemmetjenestene skal bidra til at eldre kan bo trygt og godt hjemme, og de skal gi forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Det gjør de også, og mange opplever å få gode helsetjenester hjemme.

Det vi fikk se på Brennpunkt, er resultatet av hva som skjer når det ikke er fagfolk nok til å gi behandling, pleie og forebygge sykdom hos stadig sykere pasienter. Når det mangler folk med riktig kompetanse til å gi profesjonell omsorg. Når det ikke finnes flere sykehjemsplasser å tildele, selv om den gamle helt klart burde fått en sykehjemsplass.

Eldre, med og uten demens, har også rett til et tilpasset aktivitetstilbud. Alle kan ikke synge i demenskor, men mange flere ville ha en bedre hverdag om de får meningsfulle aktiviteter og samvær med andre.

Ikke tid til omsorg

Det vi ser hver dag og som Brennpunkt viser, er ikke i tråd med kvalitetsmålene som er vedtatt i planer og strategier, reformer og tiltak. Men det er virkeligheten som har vært arbeidsdagen for helsepersonell i eldreomsorg i mange år.

Dokumentaren viser et system hvor stressede ansatte ikke har tid til annet enn å stikke innom, mens de skotter på klokka og må ta en telefon fra sjefen. Det er ikke tid til omsorg. Spørsmål som kan utdype om den eldre virkelig har spist og om medisinen virkelig er tatt, blir det ikke tid til.

De syke eldre fortjener å bli møtt og hjulpet av ansatte som har kompetanse til å håndtere deres mange utfordringer og tid til å følge det opp slik det bør. Vi ser altfor ofte at slik er det ikke i dag.

Slitne pårørende

«De pårørende som sørger for …»Dette sitatet går igjen i mange varianter i programmet. Det kjøres, hentes, vaskes, lages mat og handles. Det søkes og det følges opp, og redselen og avmakten både ses og høres.

Den store staben av pårørende stiller opp fordi de ser at uten dem blir det for lite hjelp i hverdagen. I praksis utfører pårørende like mange timer eldreomsorg som de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Familier opplever en siste tid fylt av stress og uro, angst og urolighet for sine eldre. Mange sliter seg ut og blir selv syke.

Selv om flere politikere uttaler at det skjærer dem i hjertet i å se Brennpunkt-reportasjen, så er realiteten at dette er en villet politikk. Vi har over tiår blitt fortalt at eldre ville bo hjemme etter at samhandlingsreformen ble innført.

Tid for handling

Økningen i antall eldre i befolkningen har vært kjent. Det er mange som har ropt varsko over manglende investeringer i nye sykehjemsplasser. Teknologiske løsninger som kunne bidratt til bedre omsorg, vært avlastende og frigjort kapasitet, settes inn for sent og i for lite omfang til å gjøre nytt. Besparelsene spises opp av at behovet øker raskere enn tilfanget. 

Flere regjeringer har unnlatt å sørge for å møte det økende behovet våre innbyggere har for kommunale helsetjenester med bedre utbygde tjenester, økt kompetanse og strukturert samarbeid og oppfølging av pårørende. Resultatet er det vi ser på TV nå.

Dette er eldreomsorg for våre sykeste eldre i Norge, versjon 2023.

Skal vi nå gjøre en innsats for å gi et innhold i de fine ordene om kvalitetsmål, verdighet og en trygg og god eldreomsorg? Det blir mange eldre i årene som kommer. Vi må tenke helt nytt på mange områder for at vi skal ha en eldreomsorg vi kan være bekjent av.

Vi har enda tid til å agere, ikke bare reagere. De syke eldre, personer med demens og deres pårørende og helsepersonellet har nå sagt ifra. Nå er det de politiske myndigheter på alle plan som må handle.

Det er på tide å gi eldreomsorgen næring.

4 Kommentarer

Anne-Britt Rønning

Pensjonist. Tidl. Psykiatrisk sykepleier, familieterapeut og godkjent veil NSF
1 uke 4 dager siden

Dette var fryktelig å se, men derfor også veldig viktig!
Veldig enig i at kompetansen må økes hos de som skal gi denne pasientgruppa den omsorg og behandling de trenger - OG har krav på.
Når pleiepersonell blir så presset er faren for empatisvikt stor, dette synes jeg denne dokumentaren viser.
Denne gruppa personell burde ha et kontinuerlig tilbud om faglig veiledning! Svært mange situasjoner som tas opp i veiledning omhandler empatisvikt som følge av stort arbeidspress og manglende mulighet over å reflektere over praksis.
Undersøkelser viser at veiledning er et viktig virkemiddel faglig utvikling og kvalitetssikring av helsetjenesten. Når skal ledere ta denne kunnskap på alvor?

Terje Lloyd Andersen

Pensjonert spesialsykepleier
1 uke 3 dager siden

Rart det skal være så enkelt for våre ministre å legge skylda og ansvaret for manglenene innen omsorgsarbeide på kommunene. De fleste kommuner sliter med dårlig økonomi.
Hvorfor slår ikke kommuneledelsene i bordet og sier at NOK ER NOK!
Her bor vi i et søkkrikt land med mange milliarder i overskudd hvert år samtidig som våre myndigheter oppfordrer kommunene til å spare mer og innføre HOVEDSAKELIG digitale løsninger for eldre mennesker som overhodet ikke har noe som helst forhold til digitale duppeditter.
Alt for å spare penger!
Hei, hvor har våre Statsforvaltere gjort av seg? Er de alle "slaver" av systemet og kneblet i sine verv?
De burde også slå i bordet og fortelle våre "eminente" ministre og landets "ledere" at det holder nå!
Jeg er flau på den norske stats vegne. SKAMMELIG er det!!!
Hilsen en gammel, pensjonert sykepleier som har sett disse forholdene på nært hold utvikle seg gjennom MANGE år.
Allerede på 70-tallet var det kritikk av de hjemmebaserte tjenestene.
Har det blitt bedre nå?
Ser ikke slik ut.
Jeg gremmes dypt inn i mine moralske hjerterøtter.

Wenche Helen Pedersen

Sykepleier
1 uke 3 dager siden

Godt beskrevet problem i artikkelen. Jobber på en rehabiliteringsavdeling der det er 3x10 enheter dvs 10 pasienter pr enhet. På «min» enhet er det pr i dag ingen rehab.pasienter pr i dag. Det er pas som venter på fast sykehjemsplass, som har falt og ikke fått bruddskader, palliative pas mm dvs pas som ofte krever to i stell. Bemanningen er for lav i forhold til pasienttyngden, palliative pas får ikke den omsorgen de bør få (til å sitte med dem og gi dem muligheten til å snakke, spørre og føle at det er tid til dem) . Det er en fæl situasjon å jobbe i, men for å «overleve» fortrenger jeg det hele og jobber så godt jeg kan der og da. Graver man seg ned i materien er det bare å finne seg noe annet å gjøre for ikke bli fullstendig utbrent og psykisk ukomfortabel. Noen i øverste ledd av de som bestemmer burde ta seg noen uker på golvet og kjenne på hva mange arbeidstakere står i hver dag hele året. Bemanningen må økes i takt med arbeidsbelastningen.

1 uke siden

Såg Norge bak fasaden og omsorg bak lukkede dører og Demenskoret på NRK og kontrasten og budskapet i programmene som omhandler den samme pasientgruppen står i sterk kontakt til kvarandre.
Etter over 20 år i kommunen på gulvet i eldreomsorgen kjenner eg begge historiene som ein sannhet av virkeligheten.
Hverdagen til hjemmetjenesten er preget av travelhet, ansatte som stresser mellom pasienter og som kommer for seint fram til pasienter som i blant er frustrerte og urimelig mot sine pleiere som er satt til å gjøre ein jobb som iblant kan være vanskelig utføre på ein tilfredsstillende måte av fleire årsaker. Her kan jeg blant flere nevne manglende utdanning, for dårlig opplæring, iblant litt for dårlig nyanserte norsk kunnskaper og kunnskap om den enkelte pasient sin beste måter å bli møtt og håndtert på.
De ulike uheldige faktorene blir til sammen en negativ og uhåndterbar spiral som er vanskelig å få gjort mye med dersom en ikke klarer å komme til bunnen av problemet.
Utrygge ansatte presterer dårlig i møte pasienter dersom de på forhånd veit at de kommer til å bli møtt på ein negativ måte av pasienter og gjerne også pårørende, og i tillegg også gjerne blir møtt av manglende forståelse og støtte fra kollegaer og arbeidsledere. «Når krybben er tom bites hestene» er et utrykk som gjelder i pressede bransjer, og når det er travelhet som råder blir det mindre rom for å utveksle erfaringer med hvordan ein løser kommunikasjon med herr/fru NN på en bedre måte eller det kanskje heller er en kollega med mer erfaring, trygghet og kjennskap til pasienten som kan bli med og vise og guide hvordan tilsynet kan utføres bedre neste gang. Dersom det hadde vert rom for slik kunnskap/ erfaringsutveksling tror jeg dette kunne gjort en uvurderlig forskjell både for pasienter og ansatte på sikt.
Og hva om det var noen som fulgte med på om tidsskjema røyk den dagen slik at de som fikk forsinket besøk evt kunne få beskjed om at det hadde oppstått forsinkelse slik at det ikke var den enkelte ansatte som allerede hadde tidspress og var for sein som skulle ta disse telefonene gjerne i bilen i full fart på vei til neste pasient. Det er jo både ulovlig og trafikkfarlig å bli distrahert med ringing når en er underveis gjerne i trafikkerte gater der det kreves at en må følge med på trafikken.
Forhold som vises fra hjemmesykepleien i Norge bak fasaden er uverdig både overfor pasienten som er den svake parten men faktisk også blant de ansatte som er satt til å jobbe under desse arbeidsforholdene.
Fleire ganger har eg på pauserommet blitt møtt av fortvilte kollegaer som har fått kjeft ofte fra pasienten som ligger hjelpeløs og forlanger en annen til å bli hjelpt av. Hvor resultatet er at pleieren i neste omgang blir redd/ sint eller frustrert og pasienten ikke får den hjelpen som de hadde behov og krav på.
Så er det så enkelt å si at den som er ansatt har valgt jobben sin sjøl og kan finne en ny jobb om han ikke er fornøyd. Så er det også det som skjer, - de med mest kompetanse og kunnskap som gjerne også er de som har vert ein stor ressurs både for pasienter og kollegaer finner seg en ny jobb. Ofte bedre betalt og mye mindre belastende, og igjen sitter de andre de litt mindre attraktive ansatte som av mange ulike årsaker velger å bli værende i jobben sin på tross av dårlige arbeidsforhold
Demenksoret er også ein del av virkeligheten i dagens kommunehelsetjeneste, utover i norske kommuner finnes utallige tilbud som dagtilbud for eldre og pasienter med demenssykdom som er en del av den gruppen eldre som gjerne er meir privilegerte får anledning til å delta på. Årsaken til at noen av de eldre er meir privilegerte henger gjerne sammen med sykdom og symptombilde men avhenger også av egenskaper som den eldre har sjøl, enten at de har ein personlighet som gjør at de er trivelige å være sammen med for andre, at de er tilpasningsdyktige og villige og ser gleden i det å delta på aktiviteter som arrangeres for de eldre. I tillegg til at de gjerne har pårørende som støtter opp på ein positiv måte for sine eldre. For denne gruppen eldre vil hverdagen være enklere og de vil i større grad kunne ta del i de tilbud som faktisk finnes.
For de finnes tilbud og mye positivt som skjer både på institusjoner, i kommunal regi og drevet av ideelle organisasjoner. Og media og politikere er ivrige på å dokumentere denne delen av helsevesen. Vi gleder oss alle over å se på Demenskoret som viser at pasienter og pårørende med demenssykdom blir løftet opp og får muligheten både til å dyrke musikkglede og fellesskap og vi lar oss inspirerere til at det sikkert nå vil komme i stand flere nye demenskor rundt i Norge.
Det er jo fantastisk at vi får se program som kan inspirere til å få til noe som kan bety noe så positivt for mange.
Til slutt vil jeg gi honnør til NRK som viser to så ulike sider av norsk helsevesen samtidig. Det er viktig at baksiden av helsevesenet belyses- Dette er en del av hverdagen til alt for mange pasienter og ansatte i hjemmetjenesten og på sykehjem, og det må gjøres grep fra høyt politisk nivå for at pasientsikkerhet og verdighet for pasienter, pårørende og også ansatte blir ivaretatt. At ansatte i hjemmetjenesten har dobbelt så høyt langtidssykefravær enn andre yrkesgrupper forteller at tiden er overmoden for å gjøre grep som faktisk må koste penger. Strikken er tøyd alt for langt allerede.

Annonse
Annonse