En gang sykepleier, alltid sykepleier
Akkurat på samme måte som når man inngår en pakt med djevelen, så vil en pakt med sykepleien være noe du ikke blir kvitt. Den innhenter deg. Den roper når du ikke lenger kan ditt fag.
I Goethes teaterstykke «Faust» møter vi en person som inngår en pakt med djevelen. Det er en tragedie i to deler. I mitt teaterstykke «Dust» møter vi en person som inngår en pakt med sykepleien. Det er en komedie i to deler.
Første del
Etter endt videregående hadde jeg lyst på et friår. Jeg forsøkte å si til pappa at jeg skulle til Brasil et år. Ja, for å lære spansk. Han sa de snakket portugisisk der. Jeg søkte utdannelse.
En dust trengte å lære. Sykepleien ble utdannelsen. En pakt ble inngått; «En gang sykepleier, alltid sykepleier». Jeg husker fortsatt engelen som skrek denne setningen. En engel forkledd som fadder under fadderuka med rød T-skjorte. Hun var vanskelig å forstå. Talte hun i tunger? Hun var dritings. Vi skrek med; «En gang sykepleier, alltid sykepleier».
Pakt eller ei, denne dusten trengte virkelig denne utdannelsen. Den fungerte som en treårig videreutdannelse fra oppdragelsesstudiet hvor mamma og pappa var mine dekaner.
Etter endt studie jobbet jeg på sykehjem, i psykiatrien og i somatikken på sykehus.
Men en dust kan ikke med fornuft fordrives. Derfor endte jeg opp som klovn. Komiker ble mitt yrke.
Jeg brøt pakten og var for alltid kvitt sykepleien. Trodde jeg.
Andre del
Akkurat på samme måte som når man inngår en pakt med djevelen, så vil en pakt med sykepleien være noe du ikke blir kvitt. Den innhenter deg. Den roper når du ikke lenger kan ditt fag. Den gir deg skyldfølelse for å velge den bort. Den skaper et tomrom. Den gjør alt dette innenifra, for det er der den bor. I sjelen din. «En gang sykepleier, alltid sykepleier».
Hva gjelder dusten, så har han nå blitt voksen. Han har blitt far. Det at vi ble foreldre var planlagt, men forberedt var jeg ikke. Jeg er enebarn. Jeg har hatt minimalt med andre barn å gjøre. Jeg har ikke vært noe spesielt interessert heller. Jeg hadde ni måneder på å lese meg opp, men det hadde jeg ikke i meg.
Jeg husker at alt det slo meg i trynet på fødestua. «Hvorfor har du ikke forberedt deg?». «Ikke én bok?». «Du kunne jo i hvert fall googlet ett eller annet med barn?». «Du hadde all tid i verden, men nå er det for sent.». «Du er og blir en dust!». «Du er fortapt».
Det var da hun ropte. Plutselig. Mens jeg sto der og skiftet bleie på ungen. Det var hun igjen. Rød T-skjorte. Tror hun fortsatt var dritings. Hun skrek fra sjelen; «En gang sykepleier, alltid sykepleier». Sjelens søster sa det i klartekst; Min pakt er ikke en tragedie. Det er en komedie. Jeg er sykepleier. Jeg har skiftet bleie før. Jeg har gitt omsorg til folk som så sårt trenger det. Jeg har observert. Jeg har matet. Jeg har kjent om en person er kald eller varm, og jeg har kommunisert. Jeg har hatt ansvar for levende mennesker tidligere. Jeg er ikke redd. Jeg er sykepleier.
Jeg er the dad of the year.
Jeg kan alt.
Dust.
Min pakt med sykepleien
En bedre far blir jeg nødvendigvis ikke. En friskere unge får vi ikke. Ingen hemmelige triks besitter jeg, men jeg har noe jeg ikke hadde hatt uten min pakt med sykepleien. Jeg innehar en sekk i min sjel. En sekk med verktøy. En sekk med erfaring. En erfaring som faktisk hjalp meg. En erfaring av å jobbe på lag for å hjelpe mennesker som trenger det.
Som nybakt far skal du assistere. Jeg har erfaring fra det å assistere. Kommunisere effektivt. Være i forkant. Gjøre arbeidsvilkårene best mulig for den som utfører «prosedyren».
Mamma er operasjonssykepleier, og hun hadde vært stolt hvis hun hadde sett hvordan «utstyret» ble gjort klart, helt fra badebalja via to håndklær og inn i ferdig preppet seng. Smukken ligger på høyreside i hodehøyde, der den alltid ligger. Jeg er forutsigbar. Det hjelper min kollega (kjæreste), og vi kan spare liv (gråt).
Jeg trengte ikke å lese meg opp i forkant.
Jeg visste alt fra før.
Jeg er sykepleier.
Jeg kan alt
Jeg er the dad of the year.
Dust.
Jeg kan fortsatt ikke noe om barn. Litt om mitt eget. Jeg vet ikke om jeg er god eller dårlig, men jeg vet jeg hadde vært dårligere uten sykepleien. Via vårt yrke har vi hatt ansvar for levende mennesker. Vi er utdannet i det ansvaret, og vi er ikke redde for å ta det ansvaret igjen.
Jeg har ikke følt meg trygg, men jeg har følt meg tryggere. Jeg har følt at jeg ikke vet, men at jeg likevel vet mer. Jeg er alltid usikker, men jeg er mindre usikker. Jeg stoler ikke på magefølelsen, men stoler på den mer. Jeg aner ikke hvordan jeg skal være far, men jeg vet at utgangspunktet mitt er bedre.
«En gang sykepleier, alltid sykepleier»
Takk for pakten som ikke tar
Den gir
Også hva gjelder min nye rolle som far.»
1 Kommentarer
Renate Kirchner
,Jeg leste med stor interesse din artikkel om "pakt med sykepleien", og den traff meg dypt. Jeg har selv opplevd en lignende reise. Selv om jeg startet min karriere med en lidenskap for biologi, førte livet meg til sykepleien. Som deg, har jeg erfart at en "pakt" med sykepleien er noe man aldri virkelig kan løsrive seg fra – det blir en del av ens identitet, uansett hvor livet måtte føre en senere.
Min Reise:
Etter å ha fullført videregående, var biologi mitt store interessefelt. Men av forskjellige grunner valgte jeg å bytte til sykepleie, og selv om jeg alltid hadde en tanke om å vende tilbake til biologiens verden, tok det meg nesten 40 år i sykepleieyrket før jeg virkelig forsto hvor dypt rotfestet denne karriereveien hadde blitt i meg.
Erfaringenes Verdi:
I likhet med din opplevelse, har de mange årene i sykepleien gitt meg uvurderlige verktøy. Selv om jeg lenge tenkte at jeg skulle vende tilbake til biologi, innser jeg nå at de erfaringene jeg har gjort meg, både profesjonelt og personlig, har formet meg på en måte som ingen annen vei kunne ha gjort. Som du sier, livet har sin egen måte å forme våre stier på, og det er i denne erfaringstiden at vi ofte finner de dypere sammenhengene.
Når Rutinen Tar Over:
Som du beskriver i din artikkel, er det et punkt der rutinen tar over, og man føler et behov for å starte noe nytt. For meg kom dette punktet da jeg innså at min opprinnelige lidenskap for biologi aldri egentlig hadde forlatt meg, men heller ventet på å bli gjenoppdaget med ny forståelse og innsikt fra mine år som sykepleier.
Sykepleiens Vedvarende Innflytelse:
Selv om jeg nå har funnet veien tilbake til biologi, kan jeg ikke nekte for at sykepleien alltid vil være en del av meg. Jeg har fått et nytt perspektiv på omsorg, på ansvar, og på livet selv – en pakt som gir mer enn den tar, akkurat som du så vakkert uttrykker det.
Avslutning:
Til slutt vil jeg si at jeg setter pris på din artikkel og hvordan den på en humoristisk, men likevel innsiktsfull måte, skildrer den sterke forbindelsen vi danner med vårt yrke. Sykepleien har ikke bare vært en karriere for meg, men også en reise som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er takknemlig for alt den har lært meg, og for at den har hjulpet meg å finne tilbake til min første kjærlighet, biologi.