Jeg drømmer ikke lenger om å bli sykepleier. Jeg har sett for mye

Jeg ser så mye ensomhet.

Kroppen er skrøpelig. Du klarer ikke bevege deg ut på egen hånd. Veggene som lager hjemmet ditt, er din verden. Du er ikke i kontakt med andre mennesker. Livspartneren din er borte. Familien er opptatt, eller du har ingen igjen. Et par ganger om dagen kommer det en pleier innom for å varme mikromat, skifte bleie eller gi medisiner.

Og hen har 10 minutter.

Jeg føler meg som en maskin

På en vakt kan jeg være hos opptil 20 medmennesker. I helsevesenet kaller vi dem brukere. 10 minutter er en normal vedtakstid. 10 minutter til å utføre «nødvendig» helsehjelp.

Det sier seg selv at det sjelden er nok.

Det er alltid noen som har behov for ekstra omsorg. Slik er livet. Vi har alle våre tyngre dager. Og når kroppen er slitt og helsen dårlig, blir disse tyngre dagene flere. Når jeg bruker mer tid med én, er jeg forsinket hos en annen, som igjen trenger noe helt annet av meg. Slik flyter jeg rundt uten tiden på min side.

Jeg må si nei, for jeg har ikke alltid tid til å lytte. Jeg føler meg som en menneskemaskin.

Sykepleiere er den yrkesgruppen det er klart størst mangel på i Norge. Og vi vet at eldrebølgen kommer med full kraft. Innbyggere over 67 år vil trolig mer enn dobles, og antallet over 80 år vil tredobles frem mot 2060.

Sykepleieryrket er ikke bærekraftig

Hvordan skal vi få dette til å gå opp? Med den arbeidsbelastningen og lønnen som eksisterer nå, kan jeg ikke fatte hvorfor noen velger sykepleieryrket. Det er ikke bærekraftig.

Hvordan skal du få mest mulig ut av ditt eget liv om du er overarbeidet og utslitt?

Jeg vil få mest mulig ut av mitt liv. Jeg lever her og nå. Jeg vil være der for meg selv og mine nære. Jeg vil være åpen for de fjerne. Og jeg vil omfavne alle opplevelser som kommer min vei. Det klarer jeg ikke som overarbeidet og utslitt.

Jeg har kjærlighet for alle mine medmennesker. Og jeg gjør mitt for å spre den kjærligheten. Men det er for tøft å stå i dette lenge.

Det føles som en ensom kamp mot systemet. Hvor er moralen hvis jeg må skru av empatien min? Hva hvis jeg må se på Harald (86) bare som en bruker jeg skal holde i live og holde meg til den tiden som er vedtatt av helsebyråkratene?

Det er ikke mulig å utføre verdig helsehjelp med de vedtakstidene, det tidspresset og den arbeidsbelastningen som eksisterer i helsevesenet.

Jeg klandrer ikke dem som slutter

Mange som jobber i dette systemet, resignerer. De er der ikke lenger for medmennesket. De er inne, utfører den «nødvendige» helsehjelpen og er like raskt ute igjen. Jeg klandrer dem ikke.

Jeg er ung og har dette som en deltidsjobb. Jeg trekker meg unna når belastningen blir for stor. Ikke alle har samme mulighet. Jeg er overbevist om at dette går utover livskvaliteten til sykepleiere. Og ikke minst går det utover dem vi er satt til å hjelpe.

Som «bruker» er du heldig hvis pleieren har tid til å holde deg med selskap i noen få minutter. Du er stort sett bare hjemme. Nyhetene ruller i bakgrunnen med den elendigheten som eksisterer der. Dette er de inntrykkene du får.

Jeg ser så mange sjeler som er fanget i negativiteten. De har mistet seg selv, de har glemt hvem de er, hva de har opplevd, og at de har mer igjen av livet. Ofte er det ikke mer enn et album, litt mimring og tilstedeværelse som skal til for å få tent et lysglimt i øynene deres. For andre har dette pågått over lengre tid, og lyset tennes ikke like lett.

Mange jeg er innom, hadde fått betraktelig forbedret livskvalitet med psykisk helsehjelp. Men psykisk helsehjelp til eldre er en gråsone. Vi må ikke glemme at om du er 80 år, har du kanskje 20 år igjen. Altfor mange blir overlatt til seg selv. De har betalt skatt hele livet. De har vært med å bygge landet vi er så privilegerte å bo i. Er det ikke en menneskerett med nødvendig psykisk helsehjelp også?

Det er altfor mange som ikke får den hjelpen de fortjener. Og du får ikke de hendene vi trenger. Å gi mangelfull omsorg er tøft i lengden.

Teksten ble først publisert av Ytring.no.