Slik kan eldrebølgen finansieres

Eldrebølgen er på vei. Vi blir flere gamle og hjelpetrengende og færre arbeidstakere som kan finansiere velferdsstaten.

Helsepersonellkommisjonen hevder at det må bety færre ansatte per pasient, og regjeringen ser ut til å slutte seg til den konklusjonen. Planen er å effektivisere oss gjennom eldrebølgen.

Men er det realistisk?

Hvem skal betale?

De fleste trenger noe hjelp mot slutten av livet. Mest sannsynlig vil etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester øke når andelen eldre over 80 år tredobles innen 2060. Vi ønsker det beste for våre gamle. Hvis det offentlige ikke tilbyr gode nok helse- og omsorgstjenester, kommer folk som har råd til det, å kjøpe seg den hjelpen de trenger.

Spørsmålet blir derfor ikke om vi trenger flere til å jobbe innen helse- og omsorgssektoren, men hvem som skal betale dem som jobber med helse og omsorg og om alle eller bare noen skal få nok hjelp.

Når helsepersonell heller søker seg til privat sektor, vil det offentlige helsevesenet stå utarmet igjen. Hvis det offentlige ikke leverer godt nok, risikerer vi å få en klassedelt eldreomsorg, kanskje også et klassedelt helsevesen.

Flere må jobbe innen helse og omsorg

I dag er det omtrent 13 prosent av arbeidsstokken som jobber i helsesektoren. For å møte økningen i pleietrengende som kommer med eldrebølgen, må om lag 25 prosent av oss jobbe i helsesektoren i 2060.

Hvis vi skal ha samme nivå på helse- og omsorgstjenestene våre i 2060 som vi har i dag, kommer det til å koste om lag 112 milliarder kroner mer i året enn det vi bruker i dag, ifølge beregninger SSB har gjort.

Men dagens helse- og omsorgstjenester lider allerede av underbemanning. Så la oss tenke oss at vi vil ha litt bedre helsetjenester enn vi har i dag, altså flere på jobb per pasient. Da kommer vi til å måtte bruke 150 milliarder kroner mer på helse- og omsorgstjenester hvert år. Til sammenlikning er helse- og omsorgsdepartementets foreslåtte budsjett for 2024 på 234 milliarder kroner. Det er altså en enorm økning det er snakk om.

Den gode nyheten er at det har vi råd til. Det er nok penger i Norge.

Kan vi ikke bare bruke oljefondet?

Oljefondet kunne finansiert ekstrautgiftene til helsebudsjettet i 100 år. Men det er ikke en god idé. Vi kan ikke bare pøse mer penger inn i økonomien. Hvis vi øker de offentlige budsjettene samtidig som privat forbruk forblir høyt, må privat og offentlig sektor konkurrere om den samme arbeidskraften. Da går prisene opp, og vi får inflasjon.

Vi må derfor bruke de pengene som allerede er i omløp. Forbruket i samfunnet kan deles i to: Privat forbruk og offentlig forbruk.

De siste tiårene har det private forbruket økt mer enn det offentlige forbruket. Det betyr at folk har hatt mer penger til å bruke på nødvendigheter som husleie og strømregning, men også til oppussing, restaurantbesøk og hudpleie. Den offentlige pengesekken har ikke vokst like mye, og det har derfor vært mindre vekst i midler til blant annet skole og sykepleie.

For å kunne ansette flere i helse- og omsorgssektoren er det derfor nødvendig å øke det offentlige forbruket samtidig som vi reduserer det private forbruket. Hvis vi øker skattene og dermed inndrar privat kjøpekraft, vil privat sektor kunne ansette færre. Denne arbeidskraften kan da gå over til offentlig sektor. Og der trengs de!

Likevel økt forbruk

Får folk flest mindre å rutte med hvis vi i årene som kommer, bruker mer penger på offentlig velferd? Svaret er nei.

Vi kan både få mer å rutte med og fortsatt ha råd til økningen i offentlig velferd som trengs for å møte eldrebølgen. Hvordan?

Forklaringen er produktivitetsvekst. På grunn av innovasjon og bedre teknologi får vi stadig mer ut av hver arbeidstime. Bare tenkt på hvor mange flere brød et moderne bakeri klarer å bake sammenliknet med da alt måtte gjøres for hånd. Det er mye som kan produseres mer effektivt. Samtidig er det grenser for hvor mye akkurat helse- og omsorgsoppgaver kan og bør effektiviseres. At helsearbeidere har god nok tid gjør i seg selv omsorgen bedre.

Men ettersom produktiviteten i de fleste sektorer altså øker, vil gjennomsnittsnordmannens private forbruk øke med 69 prosent frem mot 2060, ifølge beregninger i regjeringens Perspektivmelding fra 2021.

Forbruket til mange nordmenn er allerede skyhøyt. Trenger vi virkelig å kunne kjøpe 69 prosent mer enn vi gjør i dag?

Hvis vi øker skattene så mye at vi får råd til alle de ekstra sykepleierne, legene, helsefagarbeiderne og andre fagfolk som trengs, blir veksten i kjøpekraft litt mindre. Men nordmenn vil fortsatt ha en økt kjøpekraft på 30 prosent, sammenliknet med i dag.

Vi kan altså velge mellom:

• god, felles velferd for alle, og «bare» øke det private forbruke vårt med 30 prosent, eller
• en velferdsstat i krise og hele 69 prosent i økt privat forbruk.

Det burde være et enkelt valg.