Det absurde ved å få kroppen delt i to

For fem år siden fødte jeg en gutt. Samtidig opplevde jeg at jeg fødte meg selv inn i et tomt åpent rom. Et ordløst rom der det ikke fantes noe virkelig språk for det jeg nettopp hadde vært igjennom. På sett og vis opplevde jeg det som at jeg fødte meg selv bort fra den jeg var og milevis unna han jeg levde sammen med og hadde fått dette barnet med.

Det høres kanskje ut som en depressiv reaksjon, men det var ikke det, tror jeg. Jeg tror det rett og slett var en oppvåkning av noe slag. Det har jeg laget en forestilling om. Den heter «Lykke til, Cathrine Frost»

Drømmen om en familie

På min vei til å bli mamma hadde jeg hatt en spontanabort og opplevd en fødsel som satte både meg og den lille gutten min i livsfare. 

Første gang jeg ble gravid, gikk det lekende lett. Det satt på første forsøk. Dette barnet var virkelig ønsket. Både av meg og han jeg levde med.

Vi lastet ned app og fulgte med på barnets utvikling. Vi så hverandre inn i øynene og visste at vi to, vi har verdens største og fineste hemmelighet. Vi har laget liv sammen, og ingen vet det ennå. Man sier ikke slikt før det har gått tre måneder.

Jeg husker jeg lå på sengen og lagde minner om fremtidens somre, hvor vi som familie skulle dra på hyttetur på fjellet, og jeg skulle lære ungen min å kjøre båt.

Blod

Da jeg begynte å blø i uke ti, første dag på min nye praksisplass i hjemmetjenesten, var det som et slag i magen. Jeg var ikke forberedt på det. Jeg ringte legen. Han sa: «Blør du på dette tidspunktet i en graviditet, er det overhengende sannsynlig at du gjennomgår en spontanabort.» Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at 20–30 prosent av alle kvinner som føder på termin, blør tidlig i svangerskapet. Altså, det er relativt vanlig og relativt ufarlig.

Men for meg, den gangen, var den blødningen en spontanabort. I gangen på et kontor hos hjemmetjenesten i Oslo sentrum. Det som skjedde videre, var et lite stykke hverdagsmagi: Min veileder henter seks sykepleiere som alle stiller seg i en halvsirkel rundt meg. Og en etter en forteller de om sine egne spontanaborter. Det er akkurat som om de messer forberedelse inn i kroppen min. «Det kommer til å gjøre vondt, du kommer til å blø mye, og du kommer til å bli lei deg. Men det går over.»

20-bussen hjem

Og så dro jeg hjem. Jeg tok 20-bussen. Og i etterkant har jeg tenkt på at jeg satt på den bussen, med alle de fremmede menneskene og blødde alle minnene mine ut på dopapiret jeg hadde i trusa. Og det var ikke før jeg kom hjem at jeg skjønte konsekvensen av at vi ikke hadde fortalt til noen at jeg var gravid. Kjæresten min var bortreist, og resultatet av det var at jeg var helt alene. Og jeg var fortsatt helt uforberedt på de voldsomme smertene, hvor mye jeg blødde og hvor lei meg jeg ble.

Jeg var så lei meg at jeg klarte ikke å gå. Dette kunne ikke være normalt, tenkte jeg. Og så husker jeg at jeg brukte mye tid på å skjønne hva jeg skulle gjøre med alt det som rant ut av meg. Skulle jeg kaste det i do, skulle jeg tørke opp med dopapir. Det føltes liksom så uverdig.

Da jeg trakk opp toalettet og så det røde vannet ble skylt ned i do, var det som om noe løsnet i meg, og første steget i denne oppvåkningen hadde begynt. Det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er hvor mange kvinner som opplever dette. En tredel av registrerte svangerskap ender i spontanabort. Her regner man med store mørketall. Tenk så mange omfavnelser det kunne ha vært om vi bare hadde visst.

En rusten jernport og et rør

Andre gang jeg ble gravid, fortalte jeg det, med avventende øyne og nøktern mine, til kretsen min idet jeg fikk vite det. Jeg ville ikke oppleve den ensomheten en gang til.

Graviditeten gikk sin gang og endte på tolv dager overtid. Da ble jeg satt i gang. Med et Foley-kateter, altså et urinkateter laget for menn. En såkalt «ballong» som settes inn i livmoren. I en «vanlig» gravid kropp, på dette tidspunktet i en graviditet, er livmorhalsen myk, moden og forberedt på det som skal skje. Min livmorhals var som en trang, rusten jernport som hadde gått i vranglås og som liksom hadde rømt bakover mot ryggen min. Det var enormt smertefullt da den kyndige fødselslegen måtte grave seg frem for å få satt på plass den ballongen.

Så ble vi sendt hjem. Med røret dinglende ned til knærne. Det døgnet var vi tre i leiligheten. Jeg, kjæresten min og Røret.

Så kom riene. I åtte timer i strekk, på sykehuset, før det ble trykket på den store rød knappen. Fødselslegen min hadde kjent navlestrengen. Det hadde oppstått navlesnorfremfall da vannet ble tatt. Altså navlestrengen hadde kommet ut i fødselskanalen. Resultatet var at barnet ble liggende og presse på sin egen surstofftilgang gjennom de konstante riene. Det ble kritisk.

Det er da fødselslegen hopper opp i sengen min og med sin egen hånd holder barnet mitt borte fra navlestrengen inne i min livmor. Slik kjører vi gjennom Ullevål sykehus sine korridorer. Sengen, legen, sønnen min og jeg. Som et slags groteskt dukketeater. 

Det ender i narkose og katastorfesnitt. Og at barnet mitt tilbringer de første timene på brystet til sin far.

Hvem er jeg nå?

For meg var det å føde så eksistensielt at det løftet meg opp, oppløste meg og satte meg sammen på en helt ny måte. Og jeg visste at det var noe grunnleggende sant i kjernen av den opplevelsen. Her lå det noe som kunne forteller oss noe om hvem vi er som mennesker. 

Mulig jeg er naiv, men jeg hadde ikke tenkt på, før da, måten vi forholder oss til og snakker om graviditet, fødselshandlingen og morskap i vårt samfunn. Eller rettere sagt – jeg hadde ikke tenkt over at det var et fraværet av et språk. Og jeg klarte ikke å forstå at det jeg nettopp hadde vært gjennom, ikke hadde, opp igjennom historien, satt større avtrykk i vår måte å forstå verden på, forstå mennesker på og min forståelse av det å vokse opp som kvinne. Det uroet meg, provoserte meg og gjorde meg skamfull.

De gamle grekerne

Da jeg skulle lage forestillingen min, tenkte jeg at jeg måtte finne ut av hva som hadde skjedd med meg. Så jeg begynte å lese filosofi. Hva hadde de gamle greske filosofene sagt om fødsel, graviditet og livets begynnelse?

Det viste seg å være svært lite. Aristoteles mente at det å være kvinne var et naturbetinget handikap. Filosofene var svangre stadig vekk, med nye ideer. Men det er døden som har fått en enorm plass i den vestlige filosofiske kanon. Den formet vår religion, vår kunst og vårt samfunn i årtusener. Men jeg klarer ikke slippe tanken: Hva slags konsekvenser hadde det fått for vår oppfattelse av hva et menneske er dersom de hadde vært like opptatt av å teoretisere fødsel og livets begynnelse.

I den vestlige sivilisasjonens vugge var det menn sine ideer som ble foredlet, forseglet og fikk reise gjennom verdenshistorien. Og de «glemte» dessverre å snakke om graviditeten og fødselen, i sin fascinasjon av døden.

Og jeg skjønner det. Vi skal jo alle dø en gang. Men vi har jo også alle blitt født en gang. Allikevel er det sånn at jeg har levd hele livet mitt med denne kroppen som kan gjøre denne livsfarlige, selvutslettende, utrolige tingen, og så aner jeg ikke hvordan jeg skal snakke om det. Er ikke det pussig?

Kvinner opplever fødsel som traumatisk

Da jeg sa alt dette til helsesøstera, ble hun bekymra for om jeg var deprimert. Og i etterkant blir jeg egentlig ganske provosert av det. For jeg var ikke deprimert, jeg trengte bare et føkkings kvarter på å komme meg og finne ut av hvem jeg var.

Det jeg vet nå, er at en av tre kvinner opplever sin egen fødsel som traumatisk.

Jeg tenkte på alle de milliardene av ­menneskene som hadde gjort dette før meg. Og nå hadde også jeg gjort denne eksistensiell handlingen. Og så oppdaget jeg at verden rundt meg var helt fri for ­knagger å ­henge den opplevelsen på. Jo da, jeg ­hadde helsesøster, barsel­gruppa og mammanett, men, jeg ­mener; hvor er ­statuene? Museene? ­Bøkene? ­Historiene? Filoso­fien? Teaterstykkene? Hvor er avtrykket som gjør at jeg kunne ­kople den nye ­identiteten min på verden igjen?

Jeg ble en annen

Kan det være at siden vi ikke snakker om livets begynnelse, så har vi misforstått noe grunn­leggende viktig om hvem vi er som mennesker? ­Dette at vi som mennesker på gitte tidspunkter i livene våre ­deler hele vår kropp, vårt blod, med et annet ­menneske? Er det da mulig å tenke seg at det ­betyr at å dele er en grunn­leggende menneskelig egenskap? Det å sette ­sine egne behov til side? Det å utøve omsorg? Det å skape trygghet? Søke fellesskap?

Jeg døde ikke, men jeg ble en annen. Jeg skulle bare ønske at alt det jeg opplevde underveis i prosessen som et reproduktivt menneske, var en del av en ­historie som ble fortalt til sånne som meg. Og til sånne som ­kjæresten min. Og alle de imellom der. For da hadde vi alle kanskje visst litt mer.

Det å føde er grunnlaget for hele vår eksistens. Derfor trenger vi å prate mer, kunne mer, forske mer, lytte mer, undre oss mer, slik at vi alle bare kan bli litt klokere på hva det vil si å være et menneske. For det å bli født er ikke en kvinnesak. Det er en menneskesak.

Teksten er basert på manuskriptet til Cathrine Frost Andersens forestilling «Lykke til, Cathrine Frost!».