fbpx Vet Kjerkol at skuta er lekk? Hopp til hovedinnhold

Vet Kjerkol at skuta er lekk?

Kai Øivind Brenden, 2. nestleder i NSF

Vår felles offentlige helsetjenestene mangler i utgangspunktet ansatte. Nå hører vi stadig nye historier om at dyktige folk slutter og at den offentlige helsetjenesten lekker til det private. Hvorfor bekymrer ikke dette de som har makta? 

Todelingen av helsevesenet er ikke en fremtidig fare, men en pågående trussel. Utfordringen er ikke at det finnes stadig flere private leverandører av helsetjenester. Utfordringen er at de faktisk opprettes som svar på et behov. Min påstand er at politikerne ikke har tatt innover seg situasjonen.

Dyre helseforsikringer 

En venn fortalte nylig at han ikke lenger stolte på at han ville få den behandlingen han trengte dersom han ble alvorlig syk. Han mente at, ut fra hva han leste i mediene, så tilbyr ikke alltid det offentlige tilgjengelig behandling av kostnadshensyn. Da må man eventuelt dekke det selv. Det hadde ikke han råd til, men han hadde tegnet helseforsikring som blant annet ville dekke behandling som kan være begrenset i den offentlige helsetjenesten.

For en tusenlapp i måneden fikk han denne forsikringen. Det er jo flott! Eller, hva er konsekvensen av dette, på lang sikt? Og er ikke egentlig folketrygden vår felles helseforsikring – trenger vi mer? Og hvorfor er det i tilfelle slik?

Utgiftene til den offentlige helsetjenesten må begrenses – det må prioriteres. Hva prioriteres bort? Hvem rammes? Kronikere, psykisk helse og rus eller kanskje eldre? Hva med dem – de er ikke attraktive for forsikringsselskapene.

Private rekrutterer aktivt fra det offentlige

Dr. Dropin ansetter nå jordmødre. Gravide har ikke vært fornøyde med oppfølgingen de fikk i svangerskapet. De vil dekke det behovet og betaler fra egen lomme for å få det de ønsker.

Noen kreftbehandlinger er så dyre at det offentlige ikke vil tilby dem. Men de som har helseforsikring, stiller i en annen kategori. De kan kjøpe seg behandlingen et annet sted i Norge, eller en plass i utlandet hvor de tilbyr behandlingen.

Mange av oss må stå i lange behandlingskøer, og vi venter på tur for å få det vi trenger fra det offentlige helsevesenet. Men de med økonomi til det kan kjøpe seg behandlinger på dagen hos det private. Volvat utvider og vokser stadig. Kjeden med private klinikker åpnet nettopp en større avdeling på Storo.

Problemet oppstår ikke når private helsetilbydere starter opp, men problemet er at vi mister mange dyktige ansatte fra det offentlige. Det er helsepersonell som vi sårt trenger. Ifølge Navs bedriftsundersøkelse så mangler vi allerede nesten 7000 sykepleiere og jordmødre. At vi mister flinke fagfolk til private tjenester, forsterker sykepleiermangelen. 

Belastningen blir for stor 

Det finnes to måter å rasere det offentlige helsevesenet på. Den ene måten er å etablere incitamenter for en privat tjeneste slik forrige regjering til en viss grad gjorde med fritt behandlingsvalg. Det andre er å gradvis over tid ansatte for få folk og systematisk underfinansiere de offentlige helsetjenestene. Sistnevnte er det jeg mener pågår nå, rett under nesa på sittende regjering.

Våre medlemmer slutter i det offentlige og starter hos private aktører. Der får de mer stabilitet, faste og hele stillinger. Enkelte nevner bedre lønn, mindre arbeidsbelastning og bedre arbeidsforhold. At flinke ansatte forlater det offentlige helsevesenet, og at det blir stadig færre helsepersonell per pasient, gjør at befolkningen vil oppleve en dalende kvalitet på sine behandlinger.

Ikke noe problem for de ressurssterke. De kan betale og være sikker på at de får hjelp – i de beste lokalene fra de beste folkene. Men dem som er nederst på samfunnets stige, hva med dem?

Ser ikke Ap paralleller til utdanningssektoren? 

Utdanningsminister Tonje Brenna har vært klokkeklar. Størrelsen på lommeboka skal ikke avgjøre hvem som får best utdanning i Norge. Alle skal ha lik rett på de samme utdanningene, og det er i det offentlige du skal finne de flinkeste lærerne.

Brenna har vært i Sverige og fått advarsler om hva som skjer i praksis om en lar privatiseringen av skolene gå for langt. Hun har derfor sagt nei til mange søknader om opprettelse av nye private skoler, og hun har kuttet i bevilgninger til eksisterende private skoler. «Vi skal ikke få A- og B-lag i den norske skolen». Men hvorfor drar ikke Arbeiderpartiet og helseminister Ingvild Kjerkol og helsepolitisk talsperson Cecilie Myrseth det samme resonnementet når det kommer til helsetjenesten og helsepersonell?   

Politikerne snakker varmt om den offentlige helsetjenesten, men det må vises gjennom handling og økte rammer. For vi står ved et veiskille nå.

Spørsmålet er hvilken fremtid er det vi ønsker for vår felles offentlige helsetjeneste. 

0 Kommentarer

Annonse
Annonse