fbpx Noen innvandrergrupper har høyere forekomst av diabetes type 2 Hopp til hovedinnhold

Noen innvandrergrupper har høyere forekomst av diabetes type 2

Mann og kvinne med innvandrer bakgrunn
Illustrasjon: Monica Hilsen

Sykepleiere møter innvandrere som har diabetes, og må kjenne til barrierene som hindrer god individuell oppfølging.

Dette er en kronikk. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

I Europa er forekomst og dødelighet av diabetes type 2 høyere blant innvandrere enn i majoritetsbefolkningene. De får sykdommen i yngre alder, og de har hyppigere komplikasjoner.

Dette er komplikasjoner som nefropati, diabetisk retinopati og perifer nevropati (1, 2, 3, 4, 5 og 6).

Også i Norge er det vist at innvandrere fra Pakistan, India, Sri Lanka og Bangladesh har betydelig høyere risiko for diabetes type 2 (7,8).

MoRo-prosjektet (Mosjon på Romsås, fra 2005) undersøkte forekomsten av diabetes type 2 i det som da var bydelene Romsås og Furuset i Oslo. Blant personer fra Sri Lanka, India og Pakistan hadde 20–24 prosent i alderen 30–59 år kjent eller nyoppdaget diabetes type 2, mot 3–6 prosent i befolkningen ellers (8,9).

Det er derimot lavere antall nye tilfeller av diabetes type 1 blant innvandrerbarn fra Midtøsten, Sørøst-Europa og Asia enn i befolkningen for øvrig (10). 

Årsakene til den høyere forekomsten

Økning av diabetes type 2 blant innvandrere skyldes både generelle sosioøkonomiske forhold, kostholdsvaner og inaktivitet (11, 12). Forekomsten av overvekt er særlig høy hos kvinner i noen grupper. Fysisk aktivitet som tur og trening er ikke like vanlig blant innvandrere (14). Mange innvandrere spiser tradisjonelt mye frukt og grønnsaker, men dette endres ofte ved migrasjon med et økt forbruk av animalske produkter, sukker, bearbeidet korn og matolje (11).

Forskjeller i fedme og sosioøkonomiske faktorer kunne imidlertid ikke alene forklare de etniske forskjellene i diabetesforekomst i MoRo-prosjektet (8). Det ser ut til at noen innvandrergrupper har en høyere genetisk disposisjon for diabetes (11).

Underernæring i fosterlivet eller tidlig barnealder øker risikoen for insulinresistens, overvekt, diabetes type 2 og hjerteinfarkt senere i livet (13). Også dette kan være med på å forklare den økte forekomsten av diabetes type 2 i noen innvandrergrupper.

Miljøfaktorer helt fra fosterlivet, både lav og høy fødselsvekt, tidlige livserfaringer, kjønnsrollemønstre, effekten av migrasjon og stress medvirker til forskjellene i diabetesforekomst. Den relative betydningen av hver faktor kan variere med tid og sted og etniske grupper. Vi forstår ennå ikke fullt ut hvorfor enkelte individer, familier og grupper har en økt sårbarhet for ulike miljøfaktorer (14).

Spesielle utfordringer for innvandrere

Folkehelseutfordringer i innvandrerbefolkningen og barrierer for likeverdige helse- og omsorgstjenester har vært kjent lenge av norske helsemyndigheter (12,17). Det kommer stadig ny kunnskap om viktigheten av å nå ut med informasjon for å øke personers kunnskap og kompetanse til å mestre egen sykdom og ta helsefremmende valg i hverdagen (18).

Noen innvandrere har liten tillit til helsevesenet. Dette kan skyldes erfaringer med myndigheter og helsetjenester i opprinnelseslandet eller erfaringer i møte med helsetjenesten i Norge. Forskjeller i hvordan helse og sykdom forstås og fortolkes er en utfordring i møter mellom pasienter med innvandrerbakgrunn og sykepleiere og annet helsepersonell.

I helsetjenestene i Norge er det forventet at pasienten spiller en aktiv rolle og skal medvirke i egen behandling. Det kan være fremmed for mange med innvandrerbakgrunn. Ulike forventninger til både pasientrollen og helsepersonells rolle kan også utgjøre en barriere (18).

Helsepersonell kan mangle kunnskap om migrasjonshelse og hvordan det å være innvandrer kan påvirke både helse og tilgang til helsetjenester. Ofte kan stereotype oppfatninger og fordommer komme i veien for god kommunikasjon og behandling (18).

Språk er avgjørende

Språkbarrierer og i hvilken grad den enkelte forstår og mestrer norsk er opplagt en viktig faktor. I kunnskapsoppsummeringen «Innvandrere og brukermedvirkning i helse- og omsorgstjenestene» fra 2020 ble det undersøkt hvilke faktorer som hemmer og fremmer brukermedvirkning. I en samvalgsprosess er god dialog og formidling av informasjon mellom pasient og helsepersonell avgjørende. Språkbarrierer kan føre til at helsepersonell ikke greier å formidle viktig informasjon om forebygging eller fordeler ved en behandling. Det kan også bidra til at informasjon holdes tilbake, fordi man ikke tror at pasienten vil forstå den.

Vanskeligheter med å formidle informasjon, ofte under tidspress, kan føre til at helsepersonell tar avgjørelser på vegne av pasienten. Derfor er det avgjørende at tolk benyttes i tilstrekkelig grad (18).

Økt bruk av tolk, klart språk og bruk av samvalgsverktøy er viktige grep for å ivareta alle brukeres rett til informasjon og medvirkning (18).

Mange har ikke nok helsekompetanse

Alle skal ha lik tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Da må tjenestene tilpasses og tilrettelegges for den enkelte.

Som en del av oppfølgingen av strategien for å øke helsekompetansen i befolkningen har Helsedirektoratet og forskere fra Oslomet og Høgskolen i Innlandet undersøkt helsekompetansen i befolkningen generelt og i noen utvalgte innvandrergrupper. Resultatene tyder på at faktisk så mange som en tredjedel av befolkningen ikke har tilstrekkelig helsekompetanse til å finne, forstå, vurdere og ta i bruk helseinformasjon. I noen innvandrergrupper er utfordringer relatert til helsekompetanse enda større (20,21).

Helsekompetanse er helt sentralt for å nå ut med informasjon om diabetes til innvandrere, men det er også andre faktorer som er viktig å være klar over, og som kan utgjøre barrierer for at personer med diabetes type 2 kan mestre sykdommen best mulig.

Det er avgjørende at helsepersonell kjenner til ulike barrierer mot innvandreres medvirkning, mestring og mulighet til egenbehandling, og tar ansvaret for å tilrettelegge behandling og oppfølging best mulig.

Hva gjøres for å redusere forekomsten?

Nasjonal strategi om innvandreres helse (2013–2017) beskrev økt risiko for og forekomst av diabetes type 2 i enkelte innvandrergrupper og utfordringer knyttet til kommunikasjon, helsekompetanse og kunnskap blant helsepersonell.

Strategien hadde som overordnet mål at «helsepersonell på alle nivåer skal ha kunnskap om ulike innvandrergruppers sykdomsforekomst og om kulturelle utfordringer knyttet til å sikre innvandrere en likeverdig helse- og omsorgstjeneste» (15).

I Nasjonal diabetesplan (2017–2021) er det målsettinger om «økt oppmerksomhet på grupper av befolkningen med særlige utfordringer knyttet til diabetes», bedre forebygging og helsefremming, bedre kvalitet i diagnostisering og oppfølging, redusert ulikhet i helse og variasjon i behandling og økt mestring og bedre egenbehandling (16).

De to strategiene er fulgt opp i ulike deler av helsetjenesten.

Frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner som Diabetesforbundet, spiller en særlig viktig rolle når det gjelder å hjelpe personer med diabetes til egen mestring gjennom ulike informasjonstiltak, erfaringsdeling og motivasjonsgrupper (16).

Diabetesforbundet har over tid jobbet aktivt for å nå innvandrergrupper. Et eksempel på det er Diabeteslinjen face2face hvor det jobber veiledere som snakker ulike språk. Et annet er Grorudprosjektet i Oslo (se faktaboks).

Oppsøkende virksomhet er viktig for å nå mange innvandrergrupper. Ved å være til stede på arenaer der mange innvandrere møtes, er det mulig å nå disse gruppene med nødvendig informasjon.

Må møte hver enkelt med respekt

Sykepleiere skal bidra aktivt for å imøtekomme sårbare gruppers særskilte behov for helse- og omsorgstjenester. De skal også bidra til prioriteringer som tilgodeser pasienter med størst behov for sykepleie (22). Derfor må sykepleiere ha kunnskap om helse og sykdom i innvandrerbefolkningen, om barrierer for likeverdige helsetjenester og hvordan tilrettelegge for god kommunikasjon slik at de kan yte god omsorg og sykepleie til innvandrere med diabetes.

Sykepleiere møter innvandrere som har diabetes. Da er det viktig å møte hver enkelt pasient med respekt. Blodsukkeret oppfører seg individuelt, og ingen med diabetes er like. Det betyr at rådene og veiledningen må være tilpasset den enkelte. Det å ha tid til å snakke med pasientene, spørre og være en nysgjerrig sykepleier vil åpne for god kommunikasjon hvor vi fanger opp hva som er pasientenes utfordringer, og kan gi gode individuelle råd. Det er for eksempel ikke riktig å si: kutt ut poteter, ris, pasta og brød. I mange kulturer spiser man mye ris. Da er det viktig å snakke om mengde og type ris. Kosthold er en stor del av folks identitet og viktig i det sosiale fellesskapet.

Sykepleiere må gi støtte og informasjon

For noen kan det være skambelagt å ha en kronisk sykdom. Som sykepleiere er det viktig å gi støtte og god informasjon som ikke underbygger skammen, men minsker den.

Sykepleiere bør ha nok kunnskap om både diabetes type 1 og type 2 for å kunne gi god og riktig informasjon. Denne informasjonen er lett tilgjengelig for sykepleiere på diabetes.no eller andre kvalitetssikrede helseinformasjonssider.

Norsk Sykepleierforbund har en Faggruppe for migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie. Den jobber for å bidra til utvikling, anvendelse og formidling av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap om migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie, både i helse- og omsorgstjenestene og i sykepleierutdanningen.

Det må satses mer

Innvandrere med kroniske sykdommer får ofte ikke nødvendig tilpasset veiledning, for eksempel om kosthold, selv om de i lovverket har rett til dette (11). Mange av kostholdsrådene som gis, er lite relevante for innvandrere og ikke tilrettelagt for den enkelte.

Noe av det viktigste er at helsepersonell lærer mer om veiledning og kommunikasjon med pasienter med innvandrerbakgrunn. Det er også nødvendig med bred satsing på helsefremmende tiltak for innvandrere i deres lokalmiljø.

Dataene vi har om forekomst av diabetes type 2 blant innvandrere, er nå 20 år gamle og begrenset til noen innvandrergrupper. I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse blant innvandrere fra 2016 har vi selvrapporterte data om diabetes og andre sykdommer og levekårsfaktorer, også begrenset til noen grupper (24).

Vi trenger derfor bedre og oppdatert kunnskap om både forekomst og tilgang til, bruk av og kvalitet på helsetjenestene til innvandrere med diabetes type 2. Vi vet imidlertid nok til å satse mer på forebygging og helsefremming. Vi trenger målrettede tiltak over tid, ikke bare tidsavgrensede og lokale prosjekter.

Vi trenger en ny nasjonal innvandrerhelsestrategi!

REFERANSER

  1. International Diabetes Federation. IDF Diabetes Atlas. https://diabetesatlas.org/ 2022
  2. Stirbu I, Kunst AE, Bos V, Mackenbach JP. Differences in avoidable mortality between migrants and the native Dutch in the Netherlands. BMC Public Health. 2006;6:78.
  3. Addo J, Agyemang C, de-Graft Aikins A, Beune E, Schulze MB, Danquah I et al. Association between socioeconomic position and the prevalence of type 2 diabetes in Ghanaians in different geographic locations: the RODAM study. J Epidemiol Community Health. 2017;71(7):633–9.
  4. Bennet L, Groop L, Lindblad U, Agardh CD, Franks PW. Ethnicity is an independent risk indicator when estimating diabetes risk with FINDRISC scores: a cross sectional study comparing immigrants from the Middle East and native Swedes. Prim Care Diabetes. 2014;8(3):231–8.
  5. Choukem SP, Fabreguettes C, Akwo E, Porcher R, Nguewa JL, Bouche C et al. Influence of migration on characteristics of type 2 diabetes in sub-Saharan Africans
  6. Jørgensen ME, Almdal TP, Faerch K. Reduced incidence of lower-extremity amputations in a Danish diabetes population from 2000 to 2011. Diabetic Med. 2014;31(4):443–7.
  7. Rabanal, K. S., Lindman, A. S., Selmer, R. M., & Aamodt, G. (2013). Ethnic differences in risk factors and total risk of cardiovascular disease based on the Norwegian CONOR study. Eur J Prev Cardiol, 20(6), 1013–1021.
  8. Jenum, A. K., Diep, L. M., Holmboe-Ottesen, G., Holme, I. M., Kumar, B. N., & Birkeland, K. I. (2012). Diabetes susceptibility in ethnic minority groups from Turkey, Vietnam, Sri Lanka and Pakistan compared with Norwegians – the association with adiposity is strongest for ethnic minority women. BMC Public Health, 12, 150.
  9. Jenum, A. K., Morkrid, K., Sletner, L., Vangen, S., Torper, J. L., Nakstad, B., et al. (2012). Impact of ethnicity on gestational diabetes identified with the WHO and the modified International Association of Diabetes and Pregnancy Study Groups criteria: a population-based cohort study. Eur J Endocrinol, 166(2), 317–324.
  10. Dzidzonu, D. K., Skrivarhaug, T., Joner, G., & Moger, T. A. (2016). Ethnic differences in the incidence of type 1 diabetes in Norway: a register-based study using data from the period 2002–2009. Pediatr Diabetes, 17(5), 337–341.
  11. B.N. Kumar og Berit Viken (2010): Folkehelse i et migrasjonsperspektiv. Fagbokforlaget, ISBN:978-82-450-0319 Kapittel 6 (s127-145) Diabetesepidemien og sosiale forskjeller Anne Karen Jenum; Kap 7 (s149-166) Fysisk Aktivitet og helse Anne Karen Jenum; Kap 8 (s171- 189) Kosthold og helse Bernadette N Kumar og Shaista Ayub
  12. Folkehelseinstituttet (2018). Helse i innvandrerbefolkningen. I: Folkehelserapporten – Helsetilstanden i Norge Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/helse-i-innvandrerbefolkningen/
  13. Forouhi, NG; Sattar, N; Chaturvedi, N; McKeigue, P; (2004) Higher coronary heart disease mortality in South Asian compared with European men in the UK – prospective study. Atherosclerosis, 175 (2). S3-. ISSN 0021-9150 https://researchonline.lshtm.ac.uk/id/eprint/14441
  14. Clausen, T., Burski, T. K., Øyen, N., Godang, K., Bollerslev, J., & Henriksen, T. (2005). Maternal anthropometric and metabolic factors in the first half of pregnancy and risk of neonatal macrosomia in term pregnancies. A prospective study, European Journal of Endocrinology eur j endocrinol, 153(6), 887–894. Retrieved Jan 9, 2022, from https://eje.bioscientifica.com/view/journals/eje/153/6/1530887.xml
  15. Helse- og omsorgsdepartementet (2013), Likeverdige helse- og omsorgstjenester– god helse for alle. Nasjonal strategi om innvandreres helse 2013-2017.
  16. Helse- og omsorgsdepartementet (2017). Nasjonal diabetesplan 2017–2021
  17. Spilker RS. Public health challenges among immigrants in Norway. A content analysis of health policy documents. Master thesis, Universitetet i Oslo 2012
  18. Jakobsen MD, Spilker RS. Innvandrere og brukermedvirkning i helse- og omsorgstjenestene; Hvordan ivareta innvandreres brukermedvirkning i avgjørelser om egen helse, utforming av tjenester og tjenesteforskning - En oppsummering av kunnskap. Omsorgsbiblioteket, Senter for omsorgsforskning, 2020.
  19. Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen 2019–2023
  20. Oslomet Forskningsnyheter (2021). Mange synes det er vanskelig å forstå helseinformasjon. https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/vanskelig-forsta-helseinformasjon
  21. Oslomet Forskningsnyheter (2021). Mange innvandrere sliter med å forstå helseinformasjon. https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/innvandrere-sliter-med-helseinformasjon
  22. Norsk Sykepleierforbund (2022). Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer
  23. Abebe DS, Spilker RS, Hjelde KH (2010). Innvandrerne er ikke en homogen gruppe. Tidsskr Nor Legeforen 2010 130:1454 doi: 10.4045/tidsskr.10.0535
  24. Statistisk sentralbyrå. Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Rapport 2017/13. SSB
Mer kunnskap

På Diabetesforbundets nettside finner du informasjon om Diabeteslinjen face2face og de ulike informasjonsressursene som er laget.

Norsk Sykepleierforbund har en Faggruppe for migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie som har samlet mye kunnskap om temaet.

Mer om Grorudprosjektet

I Grorudprosjektet jobbes det med forebygging og tidlig diagnostisering for å redusere komplikasjoner og spare samfunnet for utgifter. Det er et samarbeid mellom bydelen og Diabetesforbundet. En diabetessykepleier i 20 prosent stilling bidrar med støtte, opplæring og undervisning både individuelt og i grupper.

Sykepleieren har motivert pasienter med diabetes til å gå til årskontroll hos fastlegen, og det er laget en «diabetes blå bok». Det er et lite hefte hvor pasientene sammen med fastlegen fyller inn verdier ved diabetesårskontroller og mål for den enkelte pasient. Boka skal bidra til egenmestring og hjelpe fastlegene med å sikre god kvalitet på årskontrollene.

I prosjektet er det planlagt diabetes «pop-up»-dager hvor folk kan lære om hvordan de kan forebygge og mestre sykdom og mulighet til å teste egen risiko for diabetes type 2. Erfaringene så langt er gode, og Diabetesforbundet ønsker å videreføre arbeidet.

– Kiloene mine er vanskelig å bli kvitt Forrige artikkel Diabetes som bidiagnose – en utfordring for sykepleiere Neste artikkel