Sykdommen som fremdeles endrer liv

Min bestemors første ektemann døde av diabetes type 1 allerede som 27-åring. Han var en høy, staselig odelsgutt fra Østfold. Hun ble forelsket og mor til deres to bitte små barn. Jeg kan vanskelig forestille meg emosjonene hun måtte kjenne på da han brått døde og hun og barna startet den lange reisen hjem til nord. På sikt var det likevel bra for meg. Hun traff min bestefar, og etter hvert vokste jeg opp på stedet de valgte å bygge hus.

Lever lenger med sykdommen

Diabetes endret livet hennes, og sykdommen endrer fortsatt liv for folk uansett alder.

I dag ser vi heldigvis få dødsfall hos unge personer med diabetes. Vi lever lenger, og vi lever godt lenger, men vi blir også flere med kroniske sykdommer som trenger hjelp fra helsetjenesten i mange flere år enn før.

Om det er skjebne, kosthold eller DNA, så har diabetes type 2 fulgt farsslekta mi gjennom generasjoner. Jeg anser det som sannsynlig at jeg på mine eldre dager utvikler sykdommen. Mange i min slekt, og særlig dem jeg likner mest på, har med årene kommet dit. Sykdommen ser ut til å ramme både dem som har mange kilo for mye, trener lite og spiser usunt, og de i slekta som er topptrente og knapt nok spiser poteter.

Forebygge, eller ikke?

Foreløpig tar jeg mulig kommende diagnose med ro, men jeg er klar over at bukspyttkjertelen trolig produserer insulin på høygir på en forbundsleder som er altfor glad i sjokolade og portvin.

Men hvem vet hva skjebnen byr på? Bør jeg spise det søte jeg kan nå, før jeg eventuelt får sykdommen? Eller bør jeg gjøre iherdige forsøk på å forebygge den?

Jeg er sykepleier, så jeg kan teorien om sykdommen, men for arme, syndige mennesker er det tungt å følge allmenne råd når man ikke har symptomer. Kanskje er jeg den heldige som blir 109 år sånn helt uten å følge helseråd? Kanskje kunne jeg fått individuell veiledning før jeg får diagnose? En vurdering ut fra min genbank og med mine data for kosthold og trening – temmelig godt dokumentert på smartklokka? Allerede fins det apper for slikt, men hvem eier mine helsedata, og hvem kan jeg rådføre meg med?

Vil trenge diabetessykepleieren

Diabetessykepleierne er et knakende godt eksempel på hvilken kompetanse framtida vil trenge mer av. Profesjonen representerer selvstendighet, autonomi og profesjonalitet. De er rå på pasientveiledning og til å sette pasienten i stand til å bli bruker av helsetjenestene.

Selv hører jeg fra min far om diabetessykepleieren på UNN. Han som gjennom avstandsoppfølging veileder om sykdom, symptom og medikamenter. Han som får far min til å bli skikkelig flink på målinger, så han nå ut fra strukturerte data helt selv justerer mat, trening og doser Insulatard og Novorapid. Far har en god dag når han har fått ros fra fastlegen eller diabetessykepleieren.

Slik forebygges alvorlig symptomer, prognosetap og forkortet levetid. Slik forebygges individuell lidelse, og slik skapes mestring. Slik forebygges kostnader for samfunnet.

Har endret pasientrollen

Faggruppen Diabetessykepleierne er en av de viktige faggruppene i Norsk Sykepleierforbund (NSF). Faglighet som bakgrunn for NSFs politikk er essensielt for gjennomslag for sykepleiere, men også for utvikling av sykepleie til pasienter. NSF og våre diabetessykepleiere er viktige premissleverandører for helsepolitikk og samfunnspolitikk, og har bidratt til dagens bemyndigede pasientrolle.

NSF mener at for å forebygge kroniske diagnoser, samt behandle, pleie og skape mestring hos personer med sykdommene, så må sykepleierne bidra til å øke barn og voksnes helsekompetanse. Det kan vi gjøre gjennom implementering av eksisterende teknologi, samt å utvikle teknologi som både frigir kapasitet og øker kvaliteten på helsetjenestene.

Likevel, det nytter ikke med all verdens apper og digitale verktøy om det ikke finnes tilgjengelige sykepleiere som kan veilede. Sykepleiere med kompetanse på diabetes vil være sentrale i det markante utviklingspotensialet som foreligger i kommunale helse- og omsorgstjenester – og dermed for samfunnet.

Pasientenes behov 

Diabetessykepleieren er på mange måter et eksempel på ny tid og nye roller for sykepleiere. Sykepleierforbundet har systematisk over mange år jobbet for at det skal utvikles framtidsrettede modeller i tjenestene for ivaretakelse av kronikere, og for å sikre en helsetjeneste som jobber mer helsefremmende – med pasientens behov i fokus, og ut fra hvor pasienten lever sine liv.

Primærhelseteam, som nå blir pilotert, er en oppfølging av den nasjonale NCD-strategien fra 2013, der det slås fast at det bør utvikles «a cronic care model» for befolkningen i Norge. Diabetessykepleier i allmennhelsetjenesten er en del av piloten i Austevoll, som får svært gode tilbakemeldinger.

Primærhelseteam vil kunne være en veldig relevant arena for å sikre mennesker med diabetes og andre kroniske sykdommer kontinuitet og riktig kompetanse tilgjengelig.

Å mestre diabetes krever sin mann og kvinne

Å mestre en sykdom som diabetes er langt mer enn bare teknologi eller korte møter med lege eller sykepleier fra spesialisthelsetjenestene. Det er å forstå at normale psykologiske, nevrologiske eller fysiologiske prosesser og stresset med riktig blodsukkernivå i seg selv kan føre til uforutsigbare blodsukkersvingninger. Det er å mestre skam og følelsen av å mislykkes når blodsukkeret er for høyt. Det er å forstå sammenheng mellom diabetes og spiseforstyrrelser. Det er redselen for sår, å miste syn, hjerteinfarkt eller usikkerhet omkring diabetes og graviditet. Det er følelsen av utenforskap i sosiale lag.

Å mestre diabetes krever sin mann og kvinne – og det krever sykepleiers kompetanse tilgjengelig. Det er derfor sykepleierfaget må være i front i NSFs arbeid. Slik at vi som samfunn forstår hvorfor vi i tillegg til teknologi må investere i sykepleiere, helsefagarbeidere og fastlegens kompetanse i kommuner. Slik at myndighetene fikser det slik at de som i framtida og i dag får diagnose diabetes, har diabetessykepleiere tilgjengelig i kommunen der de bor.