fbpx Innvandrere og diabetes type 2: – Kiloene mine er vanskelig å bli kvitt Hopp til hovedinnhold

– Kiloene mine er vanskelig å bli kvitt

DIABETES 2: Det tok noen år fra Sheeba Faisal følte seg syk til hun fikk diagnosen. Foto: Marit Fonn

Moren, faren, tantene, mormoren, svigermoren – alle og flere til fikk sykdommen. I midten av trettiårene fikk Sheeba Faisal selv diagnosen.

Det tar en time å kjøre fra Oslo til Årnes. Under stor himmel, på flate marker, ligger husene spredt.

Sheeba Faisal (43) vinker fra vinduet i eneboligen. Her bor hun med mann og tre barn.

Innvandrere med økt risiko for diabetes type 2
  • Innvandrere med opprinnelse fra Sør-Asia og noen land i Afrika har økt risiko for diabetes type 2.
  • De får oftere diabetes type 2 i yngre alder enn etniske nordmenn.
  • En undersøkelse i to bydeler øst i Oslo har vist at 14 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene fra Pakistan, India og Sri Lanka, i alderen 30 til 59 år, hadde kjent eller nyoppdaget diabetes. For dem med norsk bakgrunn var tallene henholdsvis 6 og 3 prosent.

Kilde: Folkehelseinstituttet

Født i Norge, ungdomstid i Pakistan

Sheeba Faisal ble født i Norge i 1978, men lengst har hun bodd i Pakistan. Begge foreldrene er pakistanske.

Da hun var tre år, flyttet familien til Danmark. Da hun var åtte-ni, flyttet de til Pakistan. I 2000 giftet hun seg med Mohammad, som familien hadde funnet til henne, og de fikk to barn.

I 2009 flyttet Sheeba, moren og barna til Oslo. Da var allerede faren og brødrene hennes der. Mannen kom året etter.

 – Kaller du deg pakistansk? Norsk? Norsk-pakistansk?

– Jeg vet ikke hva jeg skal kalle meg. I Pakistan ble vi kalt utlendinger. Og da jeg gikk på norskkurs, ble jeg også kalt utlending. Jeg ble forvirret, sier hun.

Men norsk pass har hun.

I 2018 flyttet kjernefamilien fra hovedstaden hit til Årnes, øst for Glomma. Tettstedet har knapt fem tusen innbyggere.

Sheeba Faisal med familie, diabetes 2
SLEKTERS GANG: – Det må være noe arvelig, tror Sheeba Faisal. Det er så mange i familien som får diabetes, mest type 2. Foto: Marit Fonn

Må passe vekten

Sheeba Faisal sitter i sofaen i en lys og luftig stue og memorerer. Det er ikke så lett å holde styr på årstall og aldre for slektens bevegelser over kontinentene.

Hun holder seg helst hjemme for tiden, hun er redd koronaen, selv om hun er dobbeltvaksinert – og snart trippelt. Men hun har nettopp hentet attpåklatten Zainab (6) fra skolen med bil. Moren kaller henne et mirakel. Mer om det senere.

Sheeba henter et fat fylt med mat og setter det på bordet.

– Bare si fra når du er sulten, sier hun.

Det er langt ut på formiddagen, og Sheeba har ennå ikke spist noe. Hun må passe vekten. Dagen startet med en tablett Metformin, hjertemedisin og et halvt glass melk.

En gang i uken setter hun selv en sprøytepenn med Ozempic, som har virkestoffet semaglutid. Den gjør at hun føler seg både kvalm og mett hele tiden, forteller hun.

– Kiloene mine er «sta» og vanskelig å bli kvitt. Jeg har veid 78 kilo lenge. Men nå er vekten 75,5.

FLYTTET: De flyttet på landet etter flere år i Oslo. Her er det ingen andre med pakistansk bakgrunn. Foto: Marit Fonn

Merket at hun var syk

Zainab slår seg ned i sofaen hos mor og følger med på samtalen. De har fått anbefalt at hun går på skolefritidsordningen for å lære norsk.

– Det ønsker vi også, men det blir for dyrt når jeg ikke jobber.

For tiden får Sheeba arbeidsavklaringspenger (AAP) fra Nav. Hun skulle så gjerne vært i arbeid, men helsen svikter.

Fra Pakistan har hun en bachelor i humanistiske fag, men i Norge kom hun seg inn i yrkeslivet via Nav. Hun fikk jobb på hotell, først som servitør. Etter et års utdanning innen regnskap, ble hun assisterende leder.

– Det var under utdanningen jeg merket at jeg var syk. Det var vel i 2010, forteller hun.

– Jeg hadde vondt under hælene

– Det ble vanskelig å jobbe. Jeg hadde flere egenmeldinger, og jeg ble bekymret.

Sheeba Faisal snakker norsk, men leter av og til etter de rette ordene. Hun finner dem gjerne på engelsk.

– Jeg var sliten hele tiden, hadde vondt i kroppen. Hadde ingen energi. Legen sa jeg måtte passe på kostholdet mitt.

Blodsukkeret var på grensen.

– Jeg stresset mye og hadde angst.

Hun jobbet nå bare 20 prosent.

– Jeg hadde vondt i beina, særlig under hælene, og kunne ikke gå mye. Upraktisk for en servitør. Jeg hadde verken krefter eller interesse for å jobbe.

Arbeidsgiveren var enig: «Nei, du kan ikke fortsette sånn. Du må si opp.»

Det viste seg at jernverdiene var veldig lave. Det samme var verdiene for vitamin B12 og vitamin D. Hun hadde også ustabilt blodsukker.

Skjønte ikke hvorfor hun var kvalm

Først i 2013 fikk hun diagnosen diabetes type 2, og hun begynte med medisinen metformin.

– Legen ga meg også medisin mot depresjon.

Hun ble dessuten medisinert for lavt stoffskifte. Senere sa fastlegen at hun aldri hadde hatt lavt stoffskifte.

Etter litt tid var hun fortsatt svimmel. Stadig svartnet det for henne. Hun mistet menstruasjonen, var kvalm, men visste ikke hvorfor.

Hun var tre måneder på vei før hun skjønte at hun var gravid.

– Da ble jeg ekstra bekymret for karrieren, forteller hun.

Men også for svangerskapet. Hvordan ville det gå? Både med babyen og henne?

Selv ble hun tatt med keisersnitt da moren var sju måneder på vei. Og hun visste at tanten hadde født et dødt barn.

– Mannen min var enda mer bekymret, siden jeg var så syk. Mest for meg, og så for barnet, sier hun.

Babyen i magen sluttet å vokse

Da bodde de fortsatt i Oslo, og hun var ofte på Ullevål sykehus til kontroll. Flere ganger var hun innlagt, og hun fikk injeksjoner med både insulin og jern.

I uke 33 ble det oppdaget at babyen i magen hadde sluttet å vokse. Hun ble overvåket enda nøyere.

I uke 36 sa legen: «Nå er tiden inne. Du må tilkalle mannen din.» Han sa også at babyen er ok. Men det var mistanke om morkakesvikt, og fødselen ble satt i gang med induksjon.

Det gikk tre dager før de tok vannet.

– Et mirakelbarn

– Jeg ble tilbudt epidural. Jeg trodde min siste dag var kommet, men ville helst føde uten. «Dette går bra», sa legen. Til slutt orket jeg ikke mer og sa ja til epidural.

Zainab ble født 5. november 2015. Da var det blitt uke 37, og hun veide 2,5 kilo.

– Hun er et mirakelbarn. Hun gjorde noe positivt med livet vårt.

Etter fødselen ble insulinet seponert, altså stoppet.

– Jeg setter stor pris på legene, jordmødrene og de andre som jobbet på sykehuset. De var kjempesnille. Og babyen var frisk!

Unngår frityrstekt samosa

Matfatet frister, med både salt og søtt. De trekantformede samosaene, smørdeig med fyll, er en typisk pakistansk rett. Vanligvis blir de frityrstekt.

– Men jeg steker dem i varmluft i stekeovnen, de blir like sprø, forteller hun.

Dermed trengs det bare bitte litt olje.

(Saken fortsetter under bildet.)

Sheeba Faisal med familie, diabetes 2
KONTROLL: – Jeg spiser ikke samosa hver dag, sier Sheeba Faisal. Og når hun spiser noe søtt, vet hun akkurat hvor mye. Foto: Marit Fonn

Sheeba forteller at moren har diabetes type 2, faren har type 1.

– De tar medisin og insulin. De spiser søtt, det gjør ikke jeg. Bare av og til. Og da vet jeg akkurat hvor mye. Jeg har god kontroll på blodsukkeret.

I teen har hun suketter som vanlig.

– Når jeg kjøper en pakke sukker, varer den i tre-fire måneder her i huset, sier hun.

– Vi er ikke fra en landsby

– Hvor lenge har du visst at du har diabetes i familien?

– Da jeg var cirka 18 år, fikk jeg vite at foreldrene mine hadde diabetes. Mormor og farmor også.

– Hva tenkte du?

– Jeg tenkte på tante. Jeg tror dødfødselen hadde med sykdommen å gjøre. Mamma fikk hjelp under fødselen. Kanskje tante ikke fikk det. Jeg vet ikke.

– Jeg var veldig bekymret. Foreldrene mine fortalte at jeg måtte passe på kostholdet og være i aktivitet.

– Var det flaut å få diagnosen?

– Nei. Bakgrunnen betyr mye for hvordan du vil takle det. Mamma er høyt utdannet, vi er ikke fra en landsby. Og nå har vi mer kunnskap om diabetes på grunn av internettet, sier hun.

– Det er veldig mye diabetes i familien. Min bror fikk også diabetes. Han var bare 35 år.

Det syns hun er rart, for han er både tynn og fysisk aktiv.

– Det må være noe arvelig.

Har tatt tid å forstå sykdommen

– Er det ikke rart at du ikke fikk diagnosen før?

– Jeg vet ikke. Siden jeg stresser mye, får jeg fort panikk. Da får jeg høyt blodtrykk. Å forstå hvorfor blodsukkeret går opp og ned, har tatt tid. I perioder har jeg vært veldig aktiv, men fra 2015 har jeg vært syk. Det er bra at jeg har stoppet med antidepressiva.

Det viktigste for henne er at barna skal ha et godt og fredelig liv.

– Men jeg har lyst til å jobbe.

For et drøyt år siden hadde hun arbeidstrening på Europris på Årnes.

– Allerede andre dag kjente jeg at jeg ikke klarte å jobbe seks timer. Jeg måtte legge meg på sofaen når jeg kom hjem.

Det samme skjedde etter fem timer. Og fire timer.

– Så jeg måtte si at jeg klarer ikke mer. På grunn av sykdom. Jeg merker godt at når jeg stresser, blir det ubalanse i blodsukkeret.

Nylig fikk hun også diagnosen fibromyalgi.

– Men jeg har sagt til Nav at jeg vil gjøre noe.

– Barna skjønner når blodsukkeret mitt er lavt

Fatimah på snart 18 kommer ut fra rommet sitt. Hun er ferdig med en økt med digital undervisning.

Sønnen Saud, snart 20, sover. Han jobber på en 7-Eleven-butikk i Oslo, oftest om natten.

– Jeg er heldig med barna. De skjønner når blodsukkeret mitt er lavt før jeg forstår det selv. Da henter de noe jeg kan spise eller drikke, sier Sheeba.

BARNA FØRST: – Det viktigste er at barna har det godt, sier Sheeba Faisal. Sammen med Mohammad har hun døtrene Fatimah og Zainab. Og sønnen Saub, som ikke er med på bildet. Foto: Marit Fonn

Nå kommer også mannen og hilser på. Han gjør seg klar til å gå på jobb på sykehjemmet. I Pakistan hadde han lederstillinger, blant annet i militæret. Her har han utdannet seg til helsefagarbeider og jobber nå med rehabilitering.

Også han har diabetes i familien, men har ikke selv fått diagnosen. Han forteller at det typisk pakistanske er å bruke store mengder olje til steking og mange skjeer sukker i teen.

Men han står over. Det gjelder å forebygge.

– Vi må passe på livsstilen. Spise sunt og trene, sier han før han går.

En daddel øker blodsukkeret

Sheeba holder tellingen:

– Jeg vet at jeg har spist tre samosa nå. Det gjør jeg ikke hver dag. Jeg må være forsiktig, sier hun.

– Spiser jeg ris eller en daddel, da øker blodsukkeret. Det beste er å spise litt og litt.

– Hva kommer du til å spise etterpå?

– Brødskive med smør.

– Hva med en gulrot?

Hun rynker på nesen.

– Ikke rå i hvert fall. Men kanskje kylling. Eller fisk.

God sykepleie gir færre komplikasjoner ved diabetes type 2 Forrige artikkel Noen innvandrergrupper har høyere forekomst av diabetes type 2 Neste artikkel