– Diabetes kan være en veldig ensom sykdom
Hver morgen Katrine Mariell Karlsen står opp, føler hun at hun har sitt eget liv i hendene.
– Jeg var alltid den eneste med diabetes, forteller Katrine Mariell Karlsen.
– På skolen, på trening og i sosiale sammenhenger. Eller, på barneskolen var det to som gikk fire trinn over meg. Men da jeg kom på ungdomsskolen, var de allerede gått ut. Jeg kunne føle meg ganske alene med min sykdom.
En individuell diagnose
25 år gamle Karlsen vokste opp i Lofoten. At hun mener diabetes kan være en veldig ensom sykdom, knytter hun ikke bare til at hun har kjent få andre med diabetes. Men også til at sykdommen er så individuell.
– Det som fungerer for meg, fungerer ikke nødvendigvis for andre, sier hun.
Samtidig, da hun på en samling i Nordland møtte en jevnaldrende jente som også hadde diabetes, var det til stor hjelp.
– Å prate med henne var noe helt annet, sier hun.
– Det handlet ikke bare om at vi kunne snakke om det, men det å være rundt en med diabetes. Å se at det var normalt å måtte stille inn pumpen og stikke seg i fingeren.
En markant overgang
Hun var nesten åtte år da hun fikk diabetes.
– Jeg husker ikke så godt hvordan det var å leve uten, men jeg husker at det å måtte begynne med sprøyter var en markant overgang i livet.
Hun minnes at det var advent da hun fikk diagnosen. Og at hun syntes det var rart med all oppmerksomheten hun fikk på skolen etterpå. Lærerne måtte på kurs, og alle måtte lære seg å håndtere for høyt og for lavt blodsukker.
– Siden har diabetes vært noe jeg har hatt med meg, sier hun.
– Jeg har forsøkt å gjøre så godt jeg kan, men jeg har i perioder ignorert den.
Hun har vært så lei, forteller hun, så lei av å være annerledes. Så lei av spørsmål, av blikk.
– Så jeg måtte bare legge den bort, sier hun.
– Og det var ikke så lurt.
Syntes det var urettferdig
Da hun var tolv-tretten år, sluttet hun å måle blodsukker og satte heller insulin på gefühlen.
– Og det var jeg ganske god til, men jeg hadde ikke kontroll.
Hun hadde stadig høyt blodsukker, stadig lavt. Men ingen skjønte hva hun drev med, fordi langtidsblodsukkeret var fint. Dette pågikk i flere måneder.
Så, på en kontroll i Bodø, begynte noen å ane at det var ugler i mosen.
– De sjekket historien på blodsukkerapparatet og fant få målinger. Så det ble oppdaget til slutt, heldigvis, sier hun i dag.
Den gangen ble familien hjemme skuffet over henne. Selv hadde hun egentlig ikke lyst til å forstå hvor viktig det var å kontrollere blodsukkeret.
– Jeg var sint. Jeg syntes det var urettferdig, ekstremt urettferdig, at jeg skulle ha diabetes.
På skolen, på trening, og på andre fritidsaktiviteter ble hun nå tvunget til å måle og å registrere blodsukkermålingene i en bok.
– Så merket jeg at jeg begynte å føle meg bedre, og til slutt fikk jeg lyst til å måle, sier hun.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
– Det er en jobb
Men hun kan fremdeles kjenne på at hun er lei.
Noen ganger har hun lyst til å kaste alt som har med sykdommen å gjøre ut av vinduet.
– Jeg pleier å si at jeg hver morgen står opp og har mitt eget liv i hendene, sier hun.
– Jeg tar et aktivt valg om å leve videre.
Det er et ansvar og en jobb alle med diabetes må ta. Og som Katrine Mariell Karlsen mener de skal være stolte av.
– Å ha diabetes er ikke for pyser, understreker hun.
– Spesielt ikke i en sårbar alder som 14 og 18 år. Da må man holde styr på følelser, hormoner, kjæreste, skole, alt på en gang. Og så kommer diabetes i tillegg.
Dette mener hun helsepersonell burde hatt større forståelse for.
Ønsker mer oppmuntring
– Jeg synes de skulle lære mer om hvordan det er å leve med sykdommen og gjøre litt mer for å forstå hvordan vi har det.
Hun opplever at det kan bli litt for mye oppmerksomhet på tallene, og litt for lite på hvilke faktorer som kan påvirke blodsukkeret.
– Da jeg var yngre, oppfattet jeg det som at mitt blodsukker først og fremst var utelukkende påvirket av om jeg tok for lite eller for mye insulin til maten. Først etter at jeg var over 20 år, lærte jeg blant annet at menstruasjon kan virke inn.
Og når blodsukkeret ikke var helt topp, opplevde hun at det var hennes egen feil at hun ikke mestret sykdommen sin.
– Hver gang jeg skulle til kontroll, forberedte jeg en forsvarstale. Det er bare noen få år siden jeg sluttet å gjøre det.
Skulle hun ønske seg noe, er det mer oppmuntring.
– Jeg skulle gjerne fått høre at «vi vet du har gjort så godt du kan, men la oss se om du kunne gjort noe annerledes», sier Katrine Mariell Karlsen.
0 Kommentarer