fbpx – Noen ganger er det god sykepleie å si stopp Hopp til hovedinnhold

– Noen ganger er det god sykepleie å si stopp

Vigdis Jarness Reisæter

– Det er snart tre år siden jeg sa opp jobben min i protest. I ettertid ser jeg at det er flere ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, skriver Vigdis J. Reisæter.

«Du lar pasienter og kolleger i stikken. Hvordan kunne du forlate et yrke du var så glad i? En god sykepleier blir ved sin post.»

Det er noen av kommentarene som har kommet i etterkant av at jeg for nesten tre år siden sa opp jobben min som sykepleier. Jeg sa opp i protest mot et system jeg ikke lenger kunne stå inne for.

Jeg kan forstå hvor kommentarene kommer fra. Det hender jeg spør meg det samme selv. For fra den dagen jeg valgte å forlate sykehjemmet jeg jobbet på, så var det én sykepleier mindre på huset. Én mindre med fagkompetanse til stede for pasientene. Mange av pasientene mine måtte høyst sannsynlig vente enda lenger på å få hjelp av en sykepleier etter at jeg sluttet. Likevel forlot jeg jobben jeg elsket, kollegene mine og pasientene.

God sykepleie å si stopp

For i mine øyne kan man være en god sykepleier dersom man velger å ikke bli på sin post. I noen tilfeller er det faktisk god sykepleie å si stopp. Når man ikke får utøvd det yrket man er utdannet til på en faglig forsvarlig og yrkesetisk riktig måte, er det også god sykepleie å si ifra at nok er nok.

Jeg var for glad i jobben min, for glad i pasientene mine og hadde for mye respekt for faget til å sitte og se på at den pleien og omsorgen jeg utførte altfor ofte ikke holdt mål. Uansett hvor fort jeg løp eller hvor effektivt jeg utførte arbeidet mitt, var det aldri godt nok. Noen måtte alltid lide på grunn av de kravene til effektivitet og økonomisering vi ble pålagt. Jeg kunne ikke lenger stå inne for den omsorgen og pleien jeg ga. Derfor sluttet jeg.

Burde ha hevet stemmen før

Når jeg nå har fått sykepleierkarrieren min på avstand, sitter jeg igjen med en god del anger. Det er flere ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Jeg burde sagt tydeligere fra når jeg opplevde urett, både når det rammet pasientene mine og når det handlet om arbeidsforholdene våre på gulvet.

Jeg vet ikke om flere nedskrevne avvik eller muntlige tilbakemeldinger til ledelsen hadde kunnet forhindre flukten min fra yrket. Men jeg burde ha hevet stemmen tidligere. Å fortelle om de utfordrende forholdene man står i, er ikke det samme som å snakke ned yrket. Det er heller ikke et svik mot arbeidsplassen, slik jeg lenge tenkte at det var.

Å si ifra er å ha respekt for pasienten, for faget og ikke minst for arbeidsplassen. Å si ifra er første steg mot en forandring.

Planen min er å én dag jobbe på sykehjem igjen.

Systemet svikter

Altfor lenge tenkte jeg at situasjoner på sykehjemmet fikk oppstå fordi jeg ikke strakk til. Fordi jeg ikke holdt mål. Konstant analyserte jeg arbeidsdagene mine i hodet. Der kunne jeg løpt fortere. Der burde jeg prioritert annerledes. Sannheten er at jeg ikke hadde mye å gå på når det gjaldt effektivitet. Men det var så innbarket i meg å tenke at dersom noe ikke fungerte, så måtte det være meg og mine kollegers skyld.

Ledelsen på arbeidsplassen min ga meg heller aldri noen grunn til å tro noe annet. Når vi poengterte at arbeidslistene våre var for lange til at pasientene var i nærheten av å få det de hadde krav på, fikk vi beskjed om å jobbe smartere og mer innovativt. Spørsmålene som ble stilt, ble alltid rettet mot oss pleierne. Hva kunne vi gjøre annerledes? Hvordan kunne vi forbedre oss? Ikke én gang ble det stilt spørsmål ved systemet.

Hver dag går det pleiere rundt på institusjoner her i landet som legger skylden på seg selv for at pasienter må vente på å få hjelp. De gir seg selv skylden for alt som går galt, når det i bunn og grunn er systemet som ikke holder mål.

Vil tilbake

Planen min er å én dag jobbe på sykehjem igjen. Tiden borte fra sykehjemskorridorene har etterlatt seg et enormt savn.

Men det er mye som må på plass før jeg vil tilbake: Det må bli bedre arbeidsvilkår for sykepleiere og andre helsearbeidere. Det er ekstremt vanskelig, til tider umulig, å gi verdighetsbevarende og personorientert omsorg når tiden man har til rådighet, er minimal og hendene til å gi den er for få.

Skal vi klare å gi en faglig forsvarlig og verdig eldreomsorg, kan ikke systemet fortsette å fôre pleierne med flere arbeidsoppgaver samtidig som de ikke blir avlastet for noen av dem de allerede har. De med beslutningsmakt i dette landet må se verdien i å øke bemanningen, de må forstå at eldre på sykehjem fortjener gode fagfolk.

Vi trenger vilje til forandring

Jeg drømmer om å jobbe i en eldreomsorg der pasientene ikke ender i nedverdigende situasjoner fordi pleierne ikke rekker frem i tide. Jeg ønsker meg politikere og ledere som tør å sette verdighet og omsorg foran økonomi. Jeg har troen på at den drømmen kan bli virkelig. Faktisk er løsningene ikke så kompliserte. Vi trenger bare en vilje til forandring hos dem i posisjon til å skape endringer for flere.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

S

Radiograf
6 måneder 3 uker siden

Du snakker fra hjertet mitt. Det er umulig å gjøre det som er faglig forsvarlig umiddelbart eller det som er basert på praksis basert forskning er ikke noe Kari ville ønske at det er lurt og riktig. Trist å si men det er faktisk sant. Prosedyrer er feil og ikke godt arbeidet (Fordi KariogLinda får oppgaven, ikke fordi de kan men fordi de kan være borte fra gulvet/arbeid noen dager, eller de kan ha en unnskyldning 🤦🏽‍♂️) og mange av de bildene jeg tar er av lav diagnostisk verdig. Vi gjøre det fordi Olav liker det ,fordi Victoria har gjort det slik. Ingen rom å tenke kritisk og ingen rom å anvende faglig kompetanse. Radiologene har ingen peiling om bildeopptak, stakkars de. De har ikke makt heller fordi det er ubehagelig for Viktoria å gjøre jobben sin faglig forsvarlig og radiologen har ikke lyst til å gå i konflikt med noen, stakkars dem. Alas Alas denne organisasjonskulturen tok livet av vårt kjærlighet for vårt fag.De som er fagradiograf er de eldre som tok master eller videreutdanning , eller var på kurs fordi de kunne ha det fri fra jobb en stund og/eller det var enn mulighet for ekstra penger og et skritt frem til bedre mulighet for deres privat liv og deres pensjonsordning.
Bindeleddet mellom meg og pas. er en henvisning og den er dessverre av laveste kvalitet.

De vil ha en robot som kan utføre en prosedyre no matter what. En knaptrykker fra 8-15

Hegemonisk produksjon av lav verdi undersøkelser og uforsvarlig bildeopptak

Hvor skal jeg begynne🤦‍♀️, best å holde mitt kjeft og drive med å lese en bok innen mitt fagfelt som slik at jeg holder fyr i min kjærlighet for faget og kanskje skal jeg jobbe i det slaget arbeid en vanligvis lever av. Det er bare trist hvor uforsvarlig Lindafolka holder på med. Trist trist trist at radiologen må si til meg ikke bryr deg, ikke spør, ikke si noe, ta det som er rutine hos dem. Hen erkjenner også at bildet tatt i denne projeksjonen er ubrukelig. Hvis en har oversikt over den engelske litteraturen og har en helhetlig forståelse av et fag i helsevesenet er det dessverre vanskelig å jobbe. De vil ha roboter og de vil ha noen som kan gjøre ting slik Kari ønsker

Kariolinda-isme kaller jeg dette fenomenet i helsevesenet, etter karolinska institute og new public managment teorier, en politisk-laddet forståelsemåte av helsetjeneste som et produkt, som sørger for at makt og penger tildeles som de skal.
« Kolleger, jeg har ingen Gud, men jeg har helgener, de evige verdiene i medisin»
«Bindemiddelet skal være journalen … den helhetslegen som ikke finnes»

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse