fbpx Lønnsoppgjør uten sympatitillegg for sykepleiere Hopp til hovedinnhold

– Det finnes ikke noe som heter sympatitillegg

Helsearbeider utfører koronatest

Koronapandemien fikk mange sykepleiere til å tro at det denne gangen skulle bli deres tur når pengene skulle fordeles ved årets lønnsforhandlinger. Nå har de møtt en vegg av knusktørr fornuft.

Koronapandemien har vist at sykepleie er et risikofylt yrke som Norge er helt avhengig av når vi møter en alvorlig helsekrise. Men de som tror at tyngdeloven ikke gjelder for sykepleiere, blir nok dødelig skuffet over de hundrelappene i lønnstillegg som ansatte i kommunesektoren får i år. Er de heldige, vil de så vidt opprettholde kjøpekraften.

Dyrt

Da Lill Sverresdatter Larsen i fjor høst ble valgt til leder for landets sykepleiere, så hun nok for seg at hun ville kunne overbevise flere om betydningen av sykepleiernes kompetanse. Larsen, som har akademisk bakgrunn, kastet bevisst den klassiske fagforeningsstrategien på skraphaugen som går ut på å kreve mer lønn av rettferdighet sgrunner. I stedet ønsket hun at arbeidsgivere skulle punge ut fordi det ville gå opp for dem at det ble for dyrt å la være.

Gavepakke

Slik sett kom koronapandemien i mars som en gavepakke for NSFs forbundsledelse. Den satte i løpet av våren en helt ny agenda: Sykepleiere var plutselig heltene i en tragedie der slutten fortsatt virker usikker. Plutselig vet «hele Norge» at helsetjenesten mangler tilstrekkelig med intensivsykepleiere, og at sykepleiere på sykehjemmet gjør mer enn å smøre maten til beboerne.

NSF-lederen har siden fosset frem i mediebildet, båret av en bølge av anerkjennelse og uforbeholden sympati. Om Geelmuyden Kiese hadde fått i oppdrag å gi sykepleiere et bedre omdømme, kunne de ikke gjort en bedre jobb enn pandemien gjorde «gratis» i løpet av noen få uker i mars og april. Men det var før man begynte å snakke om lønnsoppgjøret 2020.

Korona-smell

Da sommerferien var over, og partene i arbeidslivet satte seg ved forhandlingsbordet, var det den konkurranseutsatte industrien som satte tonen. Det er den som bestemmer rammen for hva andre senere skal kunne kreve. Her var det imidlertid ikke mye å hente for arbeidstakerne. Økonomien i Norge hadde fått seg et realt koronasmell, arbeidsledigheten hadde skutt i været og bedriftene permitterte folk over en lav sko. Næringslivet slet med katastrofetanker og staten måtte bruke hundretalls milliarder kroner som vi ikke visste at den hadde, for å roe ned det hele. Eksportnæringer maste seg til skattelettelser og andre flotte gaver, i et tempo vi ikke har sett maken til. Det gjaldt å holde folk i arbeid i live i påvente av en vaksine som kan gi forhåpninger om fremtidige inntekter.

Like kritisk

Det var derfor ikke overraskende at industriarbeiderne fikk et supermagert resultat ved lønnsoppgjøret. Og om ikke det var nok, var også ansatte i offentlig sektor splittet da det ble deres tur til å forhandle om lønn. Fagforbundets leder Mette Nord presiserte raskt at sykepleiere ikke måtte innbille seg at de var de eneste som hadde vist seg å være kritisk viktige under koronapandemien. Også transportarbeidere, folk på Kiwi og ikke minst helsefagarbeidere og ufaglærte på landets sykehjem var like viktige brikker i kampen mot korona, sa Nord.

På stedet hvil

Natt til torsdag kom så fasiten i kommunesektoren. Sykepleierne får et generelt tillegg på 1400 til 1900 kroner. Det tilsvarer en lønnsøkning på 1,7 prosent, akkurat like mye som arbeidstakerne i privat sektor og bare så vidt mer enn den ventede prisstigningen. Det er ikke avsatt midler til lokale lønnsforhandlinger. Dermed står sykepleierne «på stedet hvil» – i grell kontrast til den enorme sympatien som feide over landet i våres, da folk flest ble klar over at de kanskje kom til å trenge en intensivsykepleier for å berge livet.

NSF og Unio var de første til å beklage elendige lønnsresultatet.

– VI måtte innse at det ikke lå mer i rammen, forklarte Unios Steffen Handal, som også forhandlet på vegne av lærere og annet helsepersonell i kommunesektoren.

NSFs forhandlingsleder i KS, Silje Naustvik, uttrykte det slik:

– Det er så lite penger at det nesten er latterlig.

Kassen var tom

De som forhandlet på vegne av sykepleierne, var kanskje skuffet, men overrasket var de nok ikke. Det lå i kortene hele veien siden krisepakkene til næringslivet hopet seg opp i Stortinget. For det finnes ikke noe som heter sympatitillegg i arbeidslivet. I stedet møtte sykepleierne en vegg av samfunnsøkonomisk fornuft. Det spilte ikke noen rolle om hvor flinke eller uerstattelige de er. Kassen var tom, punktum.

For mange sykepleiere vil det likevel komme som et sjokk. Det er bare å lese kommentarene på Sykepleiens Facebook-side. Paradoksalt er det nå ledelsen i Sykepleierforbundet som må forklare det forhandlingsresultatet overfor sine medlemmer. De har jo sagt ja til 1,7 prosent, og har ikke brukt streikevåpenet i KS-området. NSF-ledelsen må derfor deale med en medlemsmasse som trodde at korona hadde gitt dem et trumfkort ingen ville kunne slå. Budskapet om at det rett og slett ikke var mer å hente, vil neppe stagge gemyttene. Sykepleierne flest har sikkert god kriseforståelse etter et halvt år med korona. Men når det gjelder egen lommebok blir ting fort annerledes.

Langsiktig gevinst

2020 kunne umulig bli et gyllent år. Gevinstene av økt omdømme under pandemien og anerkjennelse for sykepleiernes kritiske kompetanse, må derfor hentes ut på sikt. Helt umulig er det ikke å tenke seg at korona-erfaringene faktisk kan bane veien for hard cash i fremtidige oppgjør. I et intervju som Melinda Gates (kona til Bill, en av verdens aller rikeste) ga til europeiske journalister nylig, peker hun på at koronapandemien har satt de såkalte myke verdier «i et brutalt perspektiv av kroner og øre» (Aftenposten).

Gates mener at pandemien har vist at samfunnet ikke klarer seg uten en godt fungerende velferdsstat og en helsetjeneste som takler at mange i befolkningen blir alvorlig syke samtidig.

– Og hvem er det som er helsearbeidere? 70 prosent av dem er kvinner. Og de tar vare på oss andre, påpeker hun.

Engangsbeløp

Koronakortet virket ikke denne gangen, og det ble trolig heller ikke brukt av NSF. Lill Sverresdatter Larsen viftet bort alt snakk om «dugnad» allerede i våres, vel vitende om at en slik kortvarig strategi aldri ville fungere. Dugnad smaker engangsbeløp og bonus, og det er ikke det sykepleierne er ute etter.

På lang sikt er det lov å håpe. Når verden kommer seg til hektene, etter korona, er det ikke sikkert at alt blir akkurat som før. Arbeidsgivernes langtidshukommelse er vanligvis ikke veldig godt utviklet. Men de vil nok huske den panikken som oppsto da det ble klart for alle at helsetjenesten ikke var bemannet for en krise som når som helst kan gjenta seg. 

0 Kommentarer

Annonse
Annonse