– Bør ikke sykehusene rekruttere fremfor å saksøke?

15. september var mediene preget av innlegg om rettssaken mellom fire spesialsykepleiere og deres arbeidsgiver – Sykehuset Østfold, eller rettere sagt administrerende direktør Hege Gjessing. Tingretten i Fredrikstad avviste søksmålet før saken fikk startet på ordentlig på grunn av formalia: sykehusdirektøren har nemlig ikke myndighet til å saksøke ansatte.

Saken har vært fremmet som prinsipielt viktig for alle offentlige sykehus i Norge. Nå ble den ikke prøvd.

Saken skaper presedens

Jeg har vært forbanna siden saken først ble kjent. Og er det fremdeles. Hvorfor bruke tid og penger på å saksøke viktig arbeidskraft fremfor å sette alle midler til for å rekruttere? Om denne saken skal skape presedens på noe vis, håper jeg det vil være at sykehus/direktører ikke skal saksøke sine ansatte.

Sykehuset Østfold ble skjøvet foran av de øvrige offentlige sykehusene i Norge fordi saken kan skape presedens. Det ligger tydeligvis en kollektiv anbefaling fra landets sykehusdirektører om å få en rettslig vurdering i domstolene av den nye lovbestemmelsen. I 2014 fikk vi Arbeidsmiljøloven § 14–3 som gir deltidsansatte – som de siste 12 måneder jevnlig har arbeidet utover avtalt arbeidstid – rett til stilling tilsvarende faktisk arbeidstid i denne perioden.

Uenighet rundt fortrinnsrett

Ved uenighet omkring en slik fortrinnsrett kan saken bringes inn for en tvisteløsningsnemnd. I en høyesterettsdom fra 2016 ble det lagt til grunn at Tvisteløsningsnemdas avgjørelser, etter arbeidsmiljøloven, ikke har rettskraft. Stortinget vedtok derfor en lovendring 1. januar 2019 som klargjør at Tvisteløsningsnemdas avgjørelser skal ha virkning som en rettskraftig dom.

Det betyr at dersom det ikke reises søksmål innen åtte uker etter at det ble gitt underretning om nemndas vedtak, så har den endelig virkning. Lovendringen ble begrunnet i målet om å redusere uønsket deltid og med det også styrke kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet og deres mulighet til reell økonomisk uavhengighet.

I forarbeidene til lovendringen er det uttrykt at deling av en utlyst stilling vil kunne utgjøre en ulempe for arbeidsgiver og at det derfor må stilles små krav til arbeidsgivers konkretisering av negative virkninger ved et slikt tilfelle.

Jeg er stygt redd for at denne saken blir brakt videre for at Sykehuset Østfold, på vegne av alle landets sykehus, skal konkretisere de negative virkningene av at de fire spesialsykepleierne tilbys full stilling fremfor at det ansettes en ny sykepleier i stillingen.

Lederstilen har en effekt på sykepleiere

Sykepleiemangelen har aldri vært tydeligere, og den vil øke. I 2007 gjennomførte Pearson og medarbeidere en systematisk oppsummering av forskning på ledelse og effekter av ulike lederstiler på sykepleiere. Utgangspunktet var den økende sykepleiermangelen og at organisasjoner for å bøte på denne tilstreber et helsefremmende arbeidsmiljø for å rekruttere og beholde sykepleiere.

De fant at ledelse og lederstil var assosiert med utfall knyttet til sykepleieres fysiske og mentale helse, jobbtilfredshet, rekruttering, sykefravær, turnover og utvist kompetanse. Men ledelse var også tett forbundet med pasienters helse og velvære, funksjonsnivå, symptomhåndtering av smerte/utmattelse/kvalme/tungpust, tilfredshet og redusert forekomst av komplikasjoner og død.

Får negative konsekvenser

Ledelse var i tillegg forbundet med redusert liggetid, kostnad knyttet til enkeltpasienter og kvalitet. Lederstiler forbundet med positive konsekvenser på de nevnte utfallene var blant annet «empowerment» (myndiggjøring), sosial ledelse (basert på omdømmet til organisasjonen i samfunnet), transformasjonsledelse (som oppmuntrer, motiverer og inspirerer til nytenkning) og deltakende ledelse.

Den lederstil som nå introduseres fra sykehusene – som samlet enhet idet de alle tydeligvis stiller seg bak Sykehuset Østfold – må vel være det stikk motsatte av dette? Det vil si at slik lederatferd ikke bare kan ha negative konsekvenser for rekruttering og sykepleieres fysiske og psykiske helse, men for pasientenes helse og for samfunnsøkonomien forøvrig.

Analyse av rettssaker mot sykepleiere

Eileen M. Croke analyserte 253 rettssaker mot sykepleiere i Amerika i perioden 1995 til 2001. Årsakene til søksmålene var, blant annet, forsømmelse og feilbehandling. Hun fant flere ulike faktorer til at slike situasjoner oppsto, blant annet:

• Delegering av sykepleieroppgaver til assistenter/personell med lavere utdanning.
• Tidlig utskriving som medfører at pasienter blir utskrevet med mer komplekse tilstander enn før, og behandlingsnivået vil ikke tilsvare behovet for tjenester.
• Sykepleiemangelen medfører økt arbeidspress og dermed også økt risiko for feil.
• Den teknologiske utviklingen krever sykepleierkompetanse innen teknologiens muligheter, begrensninger og sikkerhetsaspekter.
• Økt autonomi og ansvar blant sykepleiere i sykehus, og dermed utøvelse av avansert sykepleie.
• Pasientene er oppdatert og bevisst på behandlingsmuligheter og hva de skal se etter med tanke på feilbehandling.

Forsømmelse ble omtalt med begrep som «sviktende», «mangel på», «ufullstendig», «ueffektiv» og «usikker». Feilbehandling inkluderte feil etterlevelse av standarder/prosedyrer, uforsvarlig bruk av utstyr, manglende observasjoner og kommunikasjon, manglende dokumentasjon og at sykepleieren ikke fungerte som «pasientens advokat».

Hva har skjedd med Sykehus-Norge?

De fire spesialsykepleierne som nå «brukes» i nasjonal sammenheng for at ledere ved sykehusene skal unngå at flere sykepleiere krever fortrinnsrett, kan ikke sies å oppfylle noen av de kriteriene som nevnes i de amerikanske rettssakene. De har derimot utvist stort mot, de har argumenter med sin kompetanse, og de har virkelig vært «pasientenes advokat» ved å fremme det store behovet for nettopp deres kompetanse og erfaring i egen avdeling.

Hva har skjedd med Sykehus-Norge når man prioriterer å bruke så mange ressurser på et søksmål? Hva har skjedd når man ikke prioriterer å rekruttere og beholde helt sentral kompetanse? Hva er faren ved at en slik sak skaper presedens?

Meningsløst å gjenoppta saken

Haugland og Reime gjorde i 2019 en studie av sykepleieres arbeidstidspreferanser. Resultatene viser at ikke alle sykepleiere ønsker å jobbe heltid. Jobbinnhold, familiehensyn og situasjonsbetingede hensyn påvirket sykepleiernes stillingsstørrelse. Dette bekreftes i en FAFO-rapport fra 2019.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie har ved flere anledninger fremmet viktigheten av en heltidskultur for sykepleiere. Han uttalte følgende til Sykepleien i 2018:

«Hvis alle sykepleiere jobber 90 prosent av full stilling i stedet for 69 prosent i dag, hvis vi får halvert strømmen av sykepleiere som går over i andre bransjer, og hvis vi klarer å øke den gjennomsnittlige pensjonsalderen fra 64 til 67 år, så vil behovet være dekket [...] Vi må få frem en heltidskultur, vi må gjøre det attraktivt å jobbe i helsevesenet og vi må få folk til å stå lenger i jobb.»

En gjenopptakelse av denne saken er etter min mening helt uakseptabelt, både med tanke på de fire spesialsykepleierne, med tanke på rekruttering og med tanke på bruk av skattebetalernes penger!

Artikkelen er oppdatert med riktig lovparagraf fra Arbeidsmiljøloven, fra § 14-4-a til § 14-3.